Kategoriarkiv: Historie

Bestefar minnes: Skolegang på Lademoen ved forrige århundreskifte

Legg igjen en kommentar

Eliplass

Lademoen tidlig på 1900-tallet. Kirka ble vigslet i 1905 og skolen sto ferdig året etter. Området tilhørte Strinda fram til 1892 da det ble innlemmet i Trondheim. Den gamle «Eliplass» skole, også kalt «Sæterskolen», ble oppretta i 1860 i hovedbygningen på gården Eliplass som lå mellom kirka og skolen. Den var oppført i 1810 og ble revet i 1906. Foto: Trondheim byarkiv.

Min morfar, Emil Simonsen, født 1893, vokste opp på Lademoen i Trondheim der familien bodde i Strandveien 37. Omkring forrige århundreskifte økte folketallet i denne bydelen sterkt og kommunen satte i gang en rekke tiltak for å gi innbyggerne bedre kår. Den gamle Eliplass skole hadde utilstrekkelig plass og provisoriske lokaler i «Ynglingeforeningen» i Strandveien 72 ble tatt i bruk. I 1898 kom Bispehaugen. Eliplass ble revet i 1902 for å gi rom for Lademoen kirke. Den nye Lademoen skole sto ferdig i 1906, og Lilleby skole i 1911.
Høgere utdanning var stort sett utenfor rekkevidde for de som vokste opp på Lademoen den gang. Motivasjonen for skolegang var svak, men disiplinen ble opprettholdt ved hjelp av spanskrøret. Emil starta skolegangen på Eliplass, gikk flere klassetrinn på Bispehaugen før han avslutta på den nye Lademoen skole. Han var ut fra egen beskrivelse langt fra noen mønsterelev, og kom aldri lenger enn til sjette klasse, til tross for at han måtte gå på skolen til han var 15 år, «før han endelig fikk slippe fri». Nedenfor kan du lese utskrift av lydbåndopptak fra 1972 der han deler noen av sine minner fra skolegangen.

Les videre →

Bestefar minnes: Oppvekst på Lademoen ved forrige århundreskifte

Legg igjen en kommentar

Lafjæra

Strandveien og Lamofjæra sett fra Ladehammeren. Bildet er tatt tidlig på 1900-tallet, men etter at Lademoen kirke ble bygget i 1905. Foto: Trondheim byarkiv.

Min morfar, Emil Simonsen, født 1893, var den nest yngste av i alt 12 søsken. Foreldrene kom fra Fåberg i Gudbrandsdalen og hadde allerede en stor barneflokk da de kom til Trøndelag omkring 1890. Faren Kristian var først smed på Reitanbruket i Orkdal, seinere på Brå dampsag på Byneset. I februar 1894 flytta familien til Trondheim hvor Kristian fikk arbeid som ”Fabrikmaskinist” ved Moe og Hansens bygningsforretning. De bodde i arbeiderbydelen Lademoen, eller «Kolonien» som det også ble kalt, først i Nordtvedts Gade 5, og fra like etter århundreskiftet i Strandveien 37. Barneflokkene var store, og ungene måtte lære å ta vare på seg sjøl og hverandre. Nedenfor kan du lese utskrift av lydbåndopptak fra 1972 der bestefar deler noen av sine minner fra barndommen.

Les videre →

Amerikabrevet – tante Marthas historie

Legg igjen en kommentar

Martha Dahl konvolutt

Min oldefars søster Marith ble født på Støren 10. februar 1852. Som «uægte» barn fikk hun en vanskelig start i livet og måtte tidlig lære å ta vare på seg sjøl. Hun ble gift med Anders Dahl og i 1879 emigrerte de til Amerika sammen med døtrene Marie, tre år og Anna, ett år. Etter noen år mista de kontakten med slektningene i Norge og i mange år kom ingen livstegn fra dem. I 1930 kom det uventa et langt brev fra Canada der tante Martha (Marith ble til Martha etter at hun kom til Amerika) forteller en dramatisk og gripende historie om de utfordringene livet som nybygger på prærien i Benson County i Nord-Dakota bød på, og hvordan hun havna i Canada. Brevet er ført i pennen av hennes datter Marie som skriver godt norsk til tross for at hun forlot Norge bare tre år gammel over femti år tidligere. Nedafor kan du lese brevet og se bilde av tante Martha ved huset sitt i Medicine Hat der hun døde i 1934.

Les videre →

Bestefar minnes: Vakta over hjelpekrysseren «Berlin»

2 svar

Berlin Hommelvik-1

For hundre år siden, om morgenen den 17. november 1914, dukka plutselig et stort ukjent skip opp på Trondheim havn. Til tross for ekstra bevoktning både fra Agdenes fort og vaktfartøyet «Laks» etter utbruddet av første verdenskrig hadde det mørklagte dampskipet «Berlin» på hele 17 300 tonn kommet seg ubemerka inn fjorden og ankra opp før folk våkna. Det ble fort klarlagt at den tidligere passasjerdamperen tjente som hjelpekrysser i den tyske marine og hadde deltatt i minelegging i engelsk farvann da den ble tvunget til å søke tilflukt i norsk havn. Torpedobåten «Skrei» kom snart til og ga beskjed om at anløpet var i strid med norsk nøytralitet og at «Berlin» derfor måtte forlate havna innen 24 timer. Kapteinen om bord ville ikke etterkomme ordren og hevda det var umulig på grunn av maskinskade. Den egentlige årsaken var at han visste at engelske krigsskip lå parat ved utløpet av fjorden og venta. Resultatet var at «Berlin» med på 450 mann ombord ble internert og lå i Trondheimsfjorden under hele første verdenskrig og helt fram til 1919, først i Hommelvik og seinere i Lofjorden. Norske militære styrker holdt hele tida vakt for hindre mannskapet i å rømme, og skipet i å unnslippe. Min morfar deltok i vaktholdet og har fortalt om det i et lydbåndopptak fra 1972. Nedenfor kan du se flere bilder og lese ei utskrift av det han mintes fra tjenesten i Hommelvik.

Les videre →

Historier i et bilde

5 svar

Turister i sameland-1-2

Bildet du ser ovenfor har jeg hatt i over 40 år. I mange år hang det også på veggen som et interessant tidsdokument fra ei fjern fortid før det havna blant ei samling av kuriosa som jeg ikke har vært i stand til å kvitte meg med. Der har det overlevd både loftsrydding og skifte av bolig. Nylig fant jeg det fram og satte meg fore å finne ut mer om hva bildet inneholder og hva det kan fortelle.

Les videre →

Kasting av hester og andre dyr

1 svar

6378802565_a86af5840d_o

Bruk av Berliner kastetøy, øvre bakbein er løst fra hella og bundet ut for å gi bedre arbeidsforhold for dyrlegen. Kastrering av hingst med lokalbedøvelse. Sistranda, Frøya 1974.

Når dyr skal undersøkes og behandles nytter det lite å be dem om å legge seg ned og slappe av. I dag finnes gode medikamenter som kan brukes, eventuelt ved hjelp av injeksjonsgevær, men tidligere var det behov for fysiske tiltak for å ivareta sikkerheten både for pasienten og behandlende personell. Det fantes særskilte hjelpemidler og rutiner som måtte følges dersom en hest skulle legges overende, eller kastes som det heter på fagspråket, og det hvilte et ansvar på dyrlegen som var den som ledet slike operasjoner.

Les videre →

Etterkrigstid – En svensk bilist i Bjørkhaugbakken i 1955!

Legg igjen en kommentar

Vanvikan_1955

Vanvikan 27. mai 1955. Første anløp ved åpninga av ferjeforbindelsen over Trondheimsfjorden.   Foto: Strinda historielag.

Våren 1955 ble det oppretta ferjesamband over fjorden. Mens det tidligere tok det meste av dagen å kjøre 25 mil på dårlige veger rundt fjorden kunne bilistene nå komme seg over til bygdene på vestsida i løpet av mindre enn en time. Ferja gikk i skytteltrafikk mellom byen og anløpsstedet Vanvikan på andre sida og hovedvegen derfra til kommunesenteret og videre utover halvøya var rusta opp. Satsinga på ferje- og biltransport reduserte betydningen og omfanget av båtrutene som sto for sambandet tidligere. Det var enkelte som hadde advart mot at tilrettelegging for utstrakt bilbruk ville gå på bekostning av kollektive tilbud og viktige samfunnshensyn, men de fikk passet sitt påskrevet som de bakstreverne de var. Riktignok var det bare et fåtall som hadde bil, men det ville rette seg etter hvert.

Les videre →

Etterkrigstid – Melkerampen på Bjørkhaugen

Legg igjen en kommentar

Melkerampe

Melkerampen var midtpunkt og møtested i grenda

Det er ikke lett å finne fram til Bjørkhaugen i dag. Det hjelper ikke med GPS i bilen, for stedet finnes ikke en gang på kartet. Skulle du likevel komme dit er det heller ikke stort å se, bare rester av en melkerampe og et rustent postkassestativ omgitt av kratt og løvskog. Men på 1950-tallet var dette midtpunktet i ei grend med omkring femti innbyggere og seks gårder i full drift. Avsides var det nok også den gangen, men de som bodde der var likevel tilfreds med livet. De hadde lite kunnskap om de politiske beslutningene som skulle forme det norske samfunnet i etterkrigstida, og hadde heller ikke mulighet til å forestille seg endringene som var i emning når Norge skulle omformes fra et akterutseilt agrarsamfunn i Europas utkant til en moderne sosialdemokratisk industrinasjon.

Les videre →

Etterkrigstid – Slipesteinen

Legg igjen en kommentar

Rissa r k 15

Flere år etter at Johan døde tok jeg turen innom Nordmoen. Den gamle slipesteinen hans var der fortsatt, men halve fundamentet var borte og enden av akslingen kvilte på restene av huset der buhunden Jakk holdt til på 1950-tallet.

‘Naboen vår, han Johan, bodde aleine på Nordmoen. Der hadde han selskap av buhunden Jakk, hesten Veslesnippen og de andre dyra, og greide seg godt med det. Men når redskap med eggstål skulle slipes måtte han ha hjelp av noen som kunne dra sveiva på slipesteinen. Fra jeg var i tiårsalderen midt på 1950-tallet fikk jeg den oppgaven. Det føltes som ei tillitserklæring og en ære når han Johan kom tilbake fra melkerampen på Bjørkhaugen, satte fra seg trillbåra med melkespannene og spurte etter meg. «Du som e så beinsam, du gjær dæg vel ein vending oppover åt mæg og dreg slipstein’ ei stoinn når du får tia, hm, og det?»

Les videre →

Etterkrigstid – Johan Nordmoen og «Veslesnippen»

Legg igjen en kommentar

Veslesnippen (1 of 2)

Nærmeste grannen vår var han Johan Nordmoen, en gudfryktig ungkar på omkring seksti år. Han var kortvokst og breibygd. Det runde ansiktet var oftest dekt med grå skjeggstubb for han ”balbert” seg bare til helga. Fra munnvikene var det striper av tobakkssaus, og ut av nesebor og ører stritta små dusker av hår. På den blanke skallen satt alltid ei skjemlue når han var utadørs. I beltet hadde han en morakniv med rødt skaft, og den brukte han til mangt, som å skjære neglene sine om de ble for lange, eller når han skulle skjære høvene på hesten når den ble skodd med haker og grev før slåttonna, ”såless at’n itj bli liggan` å kløn på knea fer slåmaskina oppi bakkan, hm, og det”. Han avslutta alltid det han sa slik, det var en av Johan sine særegenheter dette at det kom et lite kremt og ”og det”, et omkved som markerte at han hadde sagt det han hadde å si om en sak.

Les videre →