Stikkordarkiv: etter krigen

Etterkrigstid – En svensk bilist i Bjørkhaugbakken i 1955!

Vanvikan_1955

Vanvikan 27. mai 1955. Første anløp ved åpninga av ferjeforbindelsen over Trondheimsfjorden.   Foto: Strinda historielag.

Våren 1955 ble det oppretta ferjesamband over fjorden. Mens det tidligere tok det meste av dagen å kjøre 25 mil på dårlige veger rundt fjorden kunne bilistene nå komme seg over til bygdene på vestsida i løpet av mindre enn en time. Ferja gikk i skytteltrafikk mellom byen og anløpsstedet Vanvikan på andre sida og hovedvegen derfra til kommunesenteret og videre utover halvøya var rusta opp. Satsinga på ferje- og biltransport reduserte betydningen og omfanget av båtrutene som sto for sambandet tidligere. Det var enkelte som hadde advart mot at tilrettelegging for utstrakt bilbruk ville gå på bekostning av kollektive tilbud og viktige samfunnshensyn, men de fikk passet sitt påskrevet som de bakstreverne de var. Riktignok var det bare et fåtall som hadde bil, men det ville rette seg etter hvert.

Les videre

Reklamer

Etterkrigstid – Slipesteinen

Rissa r k 15

Flere år etter at Johan døde tok jeg turen innom Nordmoen. Den gamle slipesteinen hans var der fortsatt, men halve fundamentet var borte og enden av akslingen kvilte på restene av huset der buhunden Jakk holdt til på 1950-tallet.

‘Naboen vår, han Johan, bodde aleine på Nordmoen. Der hadde han selskap av buhunden Jakk, hesten Veslesnippen og de andre dyra, og greide seg godt med det. Men når redskap med eggstål skulle slipes måtte han ha hjelp av noen som kunne dra sveiva på slipesteinen. Fra jeg var i tiårsalderen midt på 1950-tallet fikk jeg den oppgaven. Det føltes som ei tillitserklæring og en ære når han Johan kom tilbake fra melkerampen på Bjørkhaugen, satte fra seg trillbåra med melkespannene og spurte etter meg. «Du som e så beinsam, du gjær dæg vel ein vending oppover åt mæg og dreg slipstein’ ei stoinn når du får tia, hm, og det?»

Les videre

Etterkrigstid – Johan Nordmoen og «Veslesnippen»

Veslesnippen (1 of 2)

Nærmeste grannen vår var han Johan Nordmoen, en gudfryktig ungkar på omkring seksti år. Han var kortvokst og breibygd. Det runde ansiktet var oftest dekt med grå skjeggstubb for han ”balbert” seg bare til helga. Fra munnvikene var det striper av tobakkssaus, og ut av nesebor og ører stritta små dusker av hår. På den blanke skallen satt alltid ei skjemlue når han var utadørs. I beltet hadde han en morakniv med rødt skaft, og den brukte han til mangt, som å skjære neglene sine om de ble for lange, eller når han skulle skjære høvene på hesten når den ble skodd med haker og grev før slåttonna, ”såless at’n itj bli liggan` å kløn på knea fer slåmaskina oppi bakkan, hm, og det”. Han avslutta alltid det han sa slik, det var en av Johan sine særegenheter dette at det kom et lite kremt og ”og det”, et omkved som markerte at han hadde sagt det han hadde å si om en sak.

Les videre

Etterkrigstid. 1946 – Gjenreising, rasjonering, rettsoppgjør og «babyboom».

Bygg landet

Året 1946 var prega av optimisme og glede. Etter krigen var samholdet i folket sterkt, de politiske skillelinjene var tona ned og landet og nasjonen skulle gjenreises. Landssvikoppgjøret fikk stor oppmerksomhet og ga følelsen av at rettferdighet og orden var gjenoppretta. Rasjonering og vareknapphet resulterte i en flom av bytteannonser i avisene. Der var det var tilbud om alt fra sykler og kikkerter til undertøy og korsetter og stor etterspørsel etter gull til gifteringer, barnevogner, herredresser og fallskjermsilke til brudekjoler. Mange gifta seg og fødselskullet dette året var det største i Norge noensinne.

Les videre

Etterkrigstid – fra streng rasjonering til hemningsløst forbruk

Rasjoneringskort002

Rasjoneringskort utstedt i mitt navn. Jeg har fortsatt noen klipp tilgode. For den som har opplevd ei tid med vareknapphet og rasjonering er det underlig å være vitne til  dagens vareflom og aggressive markedsføring av forbrukslån.

I samband med lærerstreiken nylig ble noen elever spurt om hva de gjorde når de ikke kunne være på skolen om dagene. Svaret gikk ut på at de tilbrakte dagene på kjøpesentre med shopping og kafébesøk, de hadde jo ikke annet å foreta seg. I min barndom var kafeer forbeholdt fine fruer, og det aller meste, fra matvarer og klær til brennevin og biler, strengt rasjonert. For de som er unge i dag er det nok vanskelig å forestille seg at det gikk an å leve et noenlunde lykkelig liv under slike vilkår, men jeg vil for egen del påberope meg en lykkelig barndom og dessuten hevde at mine foreldre og besteforeldre også hadde meningsfulle liv, til tross for materielle kår som knapt kan sammenlignes med dagens. Fra den tida finnes bare fotografier i gråtoner fra svart til hvitt, og det er kan hende bare vi som levde den gang som evner å se fargene i slike bilder. Som jenta sa da hun satt og bladde i besteforeldrenes fotoalbum: «Jeg er glad jeg ikke levde den gangen. Alle hadde jo bare kjedelige grå og svarte klær!»

Les videre