Kategoriarkiv: Minner

Bondevett – en personlig historie om livet på landet og avfolkinga av norske bygder

Omslag B

NTNUs litteraturpris for 2020 gikk til boka BONDEVETT!

Solveig Mikkelsen presenterte boka slik i Universitetsavisa i den anledning:

Kvass kritikk

I «Bondevett. En personlig historie om livet på landet – og avfolkinga av norske bygder» ønsker forfatteren å vise hvordan visdommen vi har fått i arv fra forfedrene, kan være til hjelp i våre dager. Sunt bondevett trengs for å ta vare på jorda og sikre ei framtid for etterkommerne våre. Stenvik har jobbet som veterinær og bonde.

Juryens begrunnelse:

«Bondevett er ei sjelden bok, formet av et liv der det å være bonde i Namdalen har hatt en sentral plass. Erfaringer fra tilværelsen som bygutt, student, dreng, veterinær og bonde gir forfatteren et originalt utsiktspunkt for å beskrive utviklinga i norsk landbruk i etterkrigstida. Samtidig bruker han  det som utgangspunkt for en kvass kritikk av jordbrukspolitikken i samme periode og konsekvensene denne politikken har for mennesker, dyr og miljø.

Boka fyller sitt sentrale begrep, bondevett, med nytt innhold: som kunnskap og handlekraft utviklet gjennom generasjoner i jordbruk basert på landskapsforvaltning og dyrevelferd. Boka er et overflødighetshorn av detaljerte beskrivelser av arbeidsoppgaver som hvordan man slår i en spiker eller skor en hest til forskjellige formål. Slik viser den hvordan bondevett virker i praksis for den som skal forstå og løse utfordringer i en jordbruksform som er i fare for å gå tapt. 

Disse detaljerte skildringene bæres av kjærlighet til og respekt for livsform og landskap. Samtidig gir de solid grunnlag for bokas kraftfylte argumentasjon mot industrialisering av jordbruket, både i Norge og globalt. Slik blir Bondevett ikke bare en lesverdig selvbiografi om det meningsfulle “livet på landet”, men også et viktig bidrag i dagsaktuelle debatter om naturvern, økologi og dyrevelferd.!

Forlagets omtale av Bondevett:

Dette er historien om et liv i nærkontakt med jord, skog og husdyr, om de store samfunnsendringene i tida etter andre verdenskrig, og om viktige verdier som er i ferd med å forsvinne.

Boka forteller om hvordan visdommen vi har fått i arv fra forfedrene kan være til hjelp i våre dager. Sunt bondevett er det vi trenger for å ta vare på livet på jorda og sikre ei framtid for etterkommerne våre.

Sagt om «Bondevett»:

«Bondevett er en lesverdig bok for alle som har et snev av interesse for landbruk – eller som er opptatt av dyrevelferd, matsikkerhet, kulturlandskap, teknologiutvikling og miljøspørsmål generelt. Stenvik skildrer godt og selvopplevd fra epoken med de mest omfattende endringene i landbrukets historie. Når kunnskap og meninger bakes inn i fortellingen om et helt liv, krydret med egne opplevelser og observasjoner fra tiden som dreng i Rissa, som veterinær på Frøya og som bonde på egen gård på Namdalseid, blir dette ikke bare sikringskost, men også et velsmakende måltid.» Stein Arne Sæther, Adresseavisen

«Fyrst og fremst slår Stenvik eit slag for eit syn på livet ­– ikkje ein religion, langt derifrå, men bondevitet han tek til orde for, er mangelvare for langt fleire enn bønder og synleggjer ein samfunnsbrest som stikk djupare enn berre landbruket: kor fysisk hjelpelause det digitale samfunnet er i ferd med å gjere oss, korleis vi kjem stadig lenger unna å kunne hjelpe oss sjølve, enten aleine eller medmenneske til medmenneske, i vanskelege situasjonar, om det no er ei punktering utan jekk eller personlege utfordringar som råkar oss. Vi lit på systemet og teknologien lenge før vi lit på oss sjølv.» Siri Helle, Dag og Tid

«Erik Stenvik har skrevet en viktig bok. Med sitt jordnære og kunnskapsrike utgangspunkt har han maktet å gjøre vesentlige tanker og perspektiver tilgjengelige for enhver interessert.» Ole-Jacob Christensen, Oppland Arbeiderblad

«I boka «Bondevett» (2019) samanliknar veterinær og tidlegare bonde Enk Stenvik det industrialiserte jordbruket med enklare driftsformer, og slår fast at mykje av framsteget er ein illusjon. Grunnen til at det ser ut som det løner seg, er at verken driftskostnadene til maskineriet eller tyninga av jordsmonnet er med i rekneskapen.» Solveig Aareskjold  i Klassekampen.

Omtale i Adresseavisen:

Adressa 27.7.191

Adressa 27.7.192

Fotografier som illustrer innholdet i boka.

Les anmeldelse i Oppland Arbeiderblad

Les anmeldelse i avisa Dag og Tid

Illustrert kapitteloversikt – video på YouTube

Mer informasjon om boka Bondevett

Hvilken veg skal jeg skru?

Sykkelpedal-2 komp

Når du skal skifte venstre pedal på sykkelen din må du skru motsatt veg av det som er vanlig. Om du leser artikkelen under får du forklaringa på hvorfor. Foto: Erik Stenvik

I våre dager er det mange som tyr til eksperter når noe ikke fungerer som det skal, eller kjøper nytt når noe går i stykker. Før i tida var det vanlig å reparere og vedlikeholde ting på egen hand.  Fortsatt veit de fleste hvilken veg de skal skru for å løsne eller trekke til bolter eller muttere. Men noen ganger, når vi har det som kalles links-, eller venstregjenger, er det stikk motsatt. Det trenger du å ha greie på om du skal skifte pedaler på sykkelen din. Hvorfor er det slik og hva har det med venstre å gjøre?

Les videre

Eldreomsorg før i tida – om kårkaller og andre gamlinger

Gamling-1r

Min oldefar Kristian Simonsen, født i 1843, kom fra husmannsfolk i Fåberg i Gudbrandsdalen. Fra 1894 var han bosatt i Trondheim med kone og 12 unger. Han var i arbeid som smed, mekaniker og industriarbeider til han var nesten nitti år. Han døde 91 år gammel i 1934, to år før alderstrygd ble innført i Norge. Her ser vi ham sammen med Brit, født 1888, ei av døtrene som tok vare på ham den siste tida han levde. Privat foto.

Før i tida var det familien som tok vare de de gamle. Store barneflokker kunne være krevende, men sikra alderdommen. Fattigfolk uten etterkommere som kunne ta seg av dem var henvist til å tigge når de ikke lenger var arbeidsføre. De som mangla husvære havna på legd eller i fattighuset. Etter 1870 ble det gradvis utvikla ei begrensa offentlig eldreomsorg i kommunene i form av fattigkasser og sjuke- og aldersheimer. Først i 1936 ble det innført behovsprøvd alderstrygd for personer over 70 år. Med utviklinga av velferdssamfunnet etter krigen ble eldreomsorga forbedra, og fra 1957 ble alderstrygda allmenn.
For de som hadde gård ble de gamle ivaretatt gjennom kår, også kalt føderåd, når eiendommen ble overdratt til nye eiere. Ytelsene ble kontraktfesta som en tinglyst heftelse på gården og kunne omfatte alt fra husvære og husdyrhold til matvarer, klær, brensel og pleie. Ordninga eksisterer fortsatt, men har i dag mindre omfang og betydning fordi offentlig omsorg også omfatter landbruksbefolkninga.
Da jeg vokste opp var det kårfolk på de fleste gårdene. De bidro med kunnskap og erfaring og tok del i arbeidet både inne og ute i det omfang de var i stand til. Om funksjonsevnen ble borte kunne det lett oppstå irritasjon og misstemning når pleietrengende og demente gamlingers behov ble en belastning ved sia av gårdsarbeid og ungestell.

Les videre

Etterkrigstid: 1946 – Jernteppe, kald krig og Viktor Kravsjenko

574px-Iron_Curtain_Final.svg Berlinmuren

«Jernteppet» skilte Warzawapaktlandene i øst fra medlemslandene i NATO og alliansefrie land i vest under den kalde krigen. I dag står rester av Berlinmuren igjen som et minne om denne tida. Kart: Wikimedia commons. Foto: Erik Stenvik

Perioden fra 1945 til 1990 omtales både som etterkrigstida og den kalde krigen. Rivaliseringa mellom kapitalismen, representert ved vestmaktene, og kommunismen, ved Sovjetunionen, førte til kapprusting og terrorbalanse. Verden ble delt i to, og grensa mellom i østblokken og vestblokken fikk navnet Jernteppet. Josef Goebbels var den første som brukte uttrykket, men Winston Churchill var den som gjorde det populært i samband med en tale han holdt i USA i 1946.
Marshallhjelpa og opprettinga av Nato bidro til at Norge raskt fant plassen sin på vestlig side. I stemninga som rådde ble norske kommunister mistenkeliggjort og stigmatisert, og innsatsen deres under krigen sterkt underkommunisert. I 1946 ga den sovjetiske avhopperen Viktor Kravsjenko ut boka I Chose Freedom i USA. Samme år kom boka i norsk oversettelse som Jeg valgte friheten. Den fikk enorm oppmerksomhet som kulminerte i en stor rettsak i Paris der Kravsjenko vant saken, men tapte sin ære. Boka førte også til dramatikk i mindre format innen familien min fordi far og bestefar sto på hver sin side politisk, og i synet på Kravsjenko.

Les videre

Etterkrigstid. 1952 – Alt som lever skal en gang dø

14979602582_ca9b24afaa_z

Korset symboliserer kristendommen, men også døden.                          Foto: Erik Stenvik

Kattunger er blinde når de blir født. Etter ei uke eller to åpner de øynene og ser verden omkring seg. De blir «vise» som det het før i tida. For meg tok det lengre tid å bli vis. Jeg er forhåpentlig fortsatt ikke helt i mål når det gjelder visdom, men året 1952 representerte likevel et viktig sprang i erkjennelse. Innsikt i viktige fenomener og sammenhenger kom på plass før jeg fylte seks år i september, og det var ingen tilfeldighet at det skjedde i sommerferien mens familien bodde på hytta. Slikt som ble fortiet og tåkelagt i byen ble åpenbart på landet. Praktiske og jordnære bønder snakka i klartekst og husdyrene vi var omgitt av til alle døgnets tider la ikke skjul på noe som helst.
Nedafor kan du lese hvordan jeg lærte at døden er en uomgjengelig konsekvens av livet.

Les videre

Etterkrigstid: 1952 – OL i Oslo og hytta i Sofustrøa

OL 52 r001

Når jeg tenker tilbake på min egen barndom representerer året 1952 et tidsskille. Jeg har minner som går lenger tilbake, og sjølsagt fra årene som fulgte, men det jeg opplevde som femåring og fram til jeg fylte seks år i september dette året står merkelig klart for meg. De tidligste barndomsminnene er fragmentariske og knytta til sanseinntrykk og enkeltopplevelser, mens disse erindringene ikke bare omfatter av detaljerte hendelsesforløp, men også mine egne reaksjoner og refleksjoner omkring det som hendte. Det kan likevel ikke være bare alderen som er utslagsgivende etter som jeg mangler tilsvarende klare minner fra mye av det som hendte i årene som fulgte. Jeg kan for eksempel ikke huske noe fra min første skoledag ett år seinere. Nedafor og i kommende artikler vil jeg ut fra mine egne minner prøve å gjengi hvordan en femåring kunne oppleve verden i 1952. Les videre

Etterkrigstid: Våren 1952 – Heggsnippen og Bynesruta

1952r-111 Privat foto.

I familiealbumet finnes et fotografi av tre gutter som står på en melkerampe og venter på bussen som skal bringe dem tilbake til byen etter påskeferien på hytta. I høgre bildekant ser vi en del av et skilt med bokstavene ”HEG”. Det vises ikke på bildet, men skiltet var gulmalt og bokstavene var stansa ut som åpninger i metallet. ”HEGSNIPEN” sto det, for det var navnet på dette vegkrysset ved Rye på Byneset. Slik er det stavet på eldre kart også, uten dobbeltkonsonanter, men det skal uttales Heggsnippen, eller Hæggsneppen som det heter lokalt. Det finnes fortsatt på kartet i forma «Heggsnipen» og «Heggsnipvegen». Men navnet kommer av treslaget hegg og snipp i betydninga lite og avgrensa område, og har ingen ting med snipe å gjøre.

Les videre

Bestefar minnes: Fiske i Nidelva og i sjøen ved hytta på Flakk

Luna

Dorging etter laks og ørret i Nidelva ca 1920. Emil Simonsen ror, broren Olaf i bakskotten holder snøret. I framskotten sitter Emils sønn Sigfred. I bakgrunnen eiendommen «Luna» der Emil bodde i 60 år. Husene ble bygd ca 1860 som landsted for fattigforstander Schive. Privat foto.

Min morfar Emil Simonsen, født 1893, bodde 60 år av sitt liv på Øvre Bakklandet på eiendommen «Luna» i Vollafallet ved bredden av Nidelva. Her lå det godt til rette for fiske etter laks og ørret fra båt.
På 1930-tallet bygde han hytte ved fjorden på Flakk på Byneset. Det ga også gode muligheter for fiske i sjøen. Emils svigerfar, Marius Loraas, som ble enkemann på denne tida tilbrakte mye tid på hytta med vedhogst og fiske. Han hadde verken bil eller sykkel, men brukte beina fram og tilbake mellom byen og Flakk.
Nedafor kan du lese utskrift av et lydbåndopptak fra 1972 der Emil Simonsen forteller om fiske på Nidelva og minner fra hytta på Flakk.

Les videre

Bestefar minnes: Stumfilm og kinomusikere i Trondheim

3412109379_5a47fd49c8_b

«Biografteateret» i Prinsens gate fotografert i 1922. Av plakaten på veggen framgår det at filmen de viser er «Messegutten» med Jackie Coogan i hovedrollen. Han fikk sitt gjennombrudd i Charlie Chaplins «Småen» . Foto: Trondheim byarkiv.

Min morfar Emil Simonsen var 13 år da den første kinematograf i Trondheim kom i drift i Kongens gate 24. Det var tyskeren Kräusslich som sto bak, og i 1910 starta han også kinoen «Kosmorama» i Adresseavisens gård øverst i Nordre gate. I folketellinga for 1910 er for øvrig en jevnaldring av min morfar, 17 år gamle Ditlev Bernhard Forseth bosatt i Schultzgate 3, oppført som «maskinist kinematograf». Den gang som nå var ungdommen i første rekke når ny teknologi ble tatt i bruk!
Fra 1918 ble det kommunal kinodrift i Trondheim. Kommunen overtok det privateide Cirkus-Verdensteateret i Prinsens gate som fikk navnet «Biografteateret» og Hans Oscar Fredrik Kunig ble den første kommunale kinobestyrer. Fortsatt var det bare stumfilmer som ble vist, og kinoen hadde eget orkester som framførte ledsagende musikk og lydeffekter under forestillingene. Emil Simonsen var en ivrig kinogjenger og nedafor kan du lese utskrift av et lydbåndopptak fra 1972 der han forteller om kinomusikerne i Trondheim.

Les videre

Bestefar minnes: Ungdomsopplevelser fra Jonsvatnet og Ranheim

Ranheim 1914

«Fjæralaget» ved Ranheim Cellulosefabrik i 1914. Emil Simonsen står som nr to fra høgre i bakre rekke. I midten foran står svigerfaren, formann Marius Loraas, født i Frol, Levanger, i 1868. Han var anleggsarbeider i ungdommen, men bosatte seg i Rotbukta ved Jonsvannet og rydda sitt eget småbruk ved siden av arbeidet på Ranheim. Loraas var medlem av herredsstyret og formannskapet i Strinda. Privat foto.

Min morfar Emil Simonsen, født 1893, vokste opp på Lademoen i Trondheim. I 1914 ble han gift med Johanne Kristine Loraas, født 1895 i Strinda. De nygifte flytta inn hos Johannes foreldre Hanna og Marius Loraas på småbruket deres ved Jonsvannet. Emil forlot Trondhjems Jernindustri for en periode da han fikk arbeid på Ranheim Papirfabrikk, der svigerfaren var formann. Nedafor kan du lese utskrift av et lydbåndopptak fra 1972 der Emil forteller om hvordan han fikk kontakt med Johanne, om svigerforeldrene og Johannes morfar, Johan Eggen, som var nabo i Rotbukta ved Jonsvannet og tømmermann på Ranheim papirfabrikk.

Les videre