Kategoriarkiv: hest

Bondevett – en personlig historie om livet på landet og avfolkinga av norske bygder

Omslag B

NTNUs litteraturpris for 2020 gikk til boka BONDEVETT!

Solveig Mikkelsen presenterte boka slik i Universitetsavisa i den anledning:

Kvass kritikk

I «Bondevett. En personlig historie om livet på landet – og avfolkinga av norske bygder» ønsker forfatteren å vise hvordan visdommen vi har fått i arv fra forfedrene, kan være til hjelp i våre dager. Sunt bondevett trengs for å ta vare på jorda og sikre ei framtid for etterkommerne våre. Stenvik har jobbet som veterinær og bonde.

Juryens begrunnelse:

«Bondevett er ei sjelden bok, formet av et liv der det å være bonde i Namdalen har hatt en sentral plass. Erfaringer fra tilværelsen som bygutt, student, dreng, veterinær og bonde gir forfatteren et originalt utsiktspunkt for å beskrive utviklinga i norsk landbruk i etterkrigstida. Samtidig bruker han  det som utgangspunkt for en kvass kritikk av jordbrukspolitikken i samme periode og konsekvensene denne politikken har for mennesker, dyr og miljø.

Boka fyller sitt sentrale begrep, bondevett, med nytt innhold: som kunnskap og handlekraft utviklet gjennom generasjoner i jordbruk basert på landskapsforvaltning og dyrevelferd. Boka er et overflødighetshorn av detaljerte beskrivelser av arbeidsoppgaver som hvordan man slår i en spiker eller skor en hest til forskjellige formål. Slik viser den hvordan bondevett virker i praksis for den som skal forstå og løse utfordringer i en jordbruksform som er i fare for å gå tapt. 

Disse detaljerte skildringene bæres av kjærlighet til og respekt for livsform og landskap. Samtidig gir de solid grunnlag for bokas kraftfylte argumentasjon mot industrialisering av jordbruket, både i Norge og globalt. Slik blir Bondevett ikke bare en lesverdig selvbiografi om det meningsfulle “livet på landet”, men også et viktig bidrag i dagsaktuelle debatter om naturvern, økologi og dyrevelferd.!

Forlagets omtale av Bondevett:

Dette er historien om et liv i nærkontakt med jord, skog og husdyr, om de store samfunnsendringene i tida etter andre verdenskrig, og om viktige verdier som er i ferd med å forsvinne.

Boka forteller om hvordan visdommen vi har fått i arv fra forfedrene kan være til hjelp i våre dager. Sunt bondevett er det vi trenger for å ta vare på livet på jorda og sikre ei framtid for etterkommerne våre.

Sagt om «Bondevett»:

«Bondevett er en lesverdig bok for alle som har et snev av interesse for landbruk – eller som er opptatt av dyrevelferd, matsikkerhet, kulturlandskap, teknologiutvikling og miljøspørsmål generelt. Stenvik skildrer godt og selvopplevd fra epoken med de mest omfattende endringene i landbrukets historie. Når kunnskap og meninger bakes inn i fortellingen om et helt liv, krydret med egne opplevelser og observasjoner fra tiden som dreng i Rissa, som veterinær på Frøya og som bonde på egen gård på Namdalseid, blir dette ikke bare sikringskost, men også et velsmakende måltid.» Stein Arne Sæther, Adresseavisen

«Fyrst og fremst slår Stenvik eit slag for eit syn på livet ­– ikkje ein religion, langt derifrå, men bondevitet han tek til orde for, er mangelvare for langt fleire enn bønder og synleggjer ein samfunnsbrest som stikk djupare enn berre landbruket: kor fysisk hjelpelause det digitale samfunnet er i ferd med å gjere oss, korleis vi kjem stadig lenger unna å kunne hjelpe oss sjølve, enten aleine eller medmenneske til medmenneske, i vanskelege situasjonar, om det no er ei punktering utan jekk eller personlege utfordringar som råkar oss. Vi lit på systemet og teknologien lenge før vi lit på oss sjølv.» Siri Helle, Dag og Tid

«Erik Stenvik har skrevet en viktig bok. Med sitt jordnære og kunnskapsrike utgangspunkt har han maktet å gjøre vesentlige tanker og perspektiver tilgjengelige for enhver interessert.» Ole-Jacob Christensen, Oppland Arbeiderblad

«I boka «Bondevett» (2019) samanliknar veterinær og tidlegare bonde Enk Stenvik det industrialiserte jordbruket med enklare driftsformer, og slår fast at mykje av framsteget er ein illusjon. Grunnen til at det ser ut som det løner seg, er at verken driftskostnadene til maskineriet eller tyninga av jordsmonnet er med i rekneskapen.» Solveig Aareskjold  i Klassekampen.

Omtale i Adresseavisen:

Adressa 27.7.191

Adressa 27.7.192

Fotografier som illustrer innholdet i boka.

Les anmeldelse i Oppland Arbeiderblad

Les anmeldelse i avisa Dag og Tid

Illustrert kapitteloversikt – video på YouTube

Mer informasjon om boka Bondevett

Om ard, plog og bruk av hest som trekkraft

Nordisk mesterskap 1996-3

To fjordinger framfor plogen.                                                                       Foto: Erik Stenvik

Om du løser kryssord har du kanskje støtt på ard som synonym for plog. Da avslører kryssordmakeren sin kunnskapsmangel, på samme måte som når han påstår at die betyr det samme som amme. Arden er riktig nok en forløper for plogen, og slik er det et slektskap mellom de to jordarbeidingsredskapene, men bruken og virkemåten er ulik. Arden river opp jorda og presser den ut til begge sider, mens plogen skjærer laus en strimmel som vendes 180 grader og legges til ei side, tett inntil den forgående, slik at heile det øverste jordlaget på åkeren blir snudd opp-ned. Det krever stor innsats av energi, og pløying var en tidkrevende oppgave i den tida hesten var trekkraft. Nedafor finner du bilder av redskapene i bruk. Der kan du også lese mer om hva arden brukes til i dag, hvorfor vi pløyer jorda, hvordan plogen virker og hvordan pløying med hest foregikk.  

Les videre

Seletøy for hest

ES m hest 4 Frøya 74

Tradisjonelle norske bogtreseler. Til venstre dølahest med ringputesele forspent sleprive, til høgre fjording med fastputesele foran plogen. Foto: Bår Stenvik (tv) og Erik Stenvik (th).

Det er et par generasjoner siden Blakken og Svarten var uunnværlig som trekkraft i landbruk og transport. Den gang det var sjølsagt at en kar kunne sele på og kjøre en hest, slik det forventes at alle kan kjøre bil i dag. Heldigvis holdes kunnskapen om bruk av hest ved like av et fåtall entusiaster, og i motsetning til før i tida er jentene i første rekke i dag.
Jeg vokste opp i tida like etter krigen da hester fantes på hver en gård og var fast innslag i bybildet. Tidlig i barndommen lærte jeg å sele på og kjøre hest fordi det var en sjølsagt ting at unger skulle gjøre nytte for seg og delta i arbeidet på gården. Alt arbeid var ikke like morsomt, men for meg var det stort sett lystbetont så lenge det hadde med bruk av hest å gjøre.
I denne artikkelen kan du se bilder av og lese om seletøy for hest, om navnet på de enkelte delene og seletøyet legges på og tilpasses.

Les videre

Fra Rimfakse til Rex Rodney – om navneskikk og berømte hester gjennom tidene

Rimfakse002

Avlshingsten Rimfakse ble født på Vossestrand i 1889 og var populær på Vestlandet ved forrige århundreskifte. Den var oppkalt etter Hrimfakse, hesten som i følge den norrøne mytologien sørger for at døgnet skifter ved å dra natta over dagen. Morgendogget er Hrimfakses fråde.

Avbildninger av hester i 30 000 år gammel bergkunst viser at menneskene har hatt et nært forhold til hesten langt tilbake i forhistorisk tid, opprinnelig som byttedyr og først mange tusen år seinere som husdyr. Når temminga av hesten skjedde er omdiskutert, og genetiske studier tyder på at det kan ha foregått flere steder på ulike tidspunkt. En vanlig oppfatning er likevel at det først fant sted på de Eurasiatiske steppene for omkring 5 500 år siden.
Til å begynne med var nok formålet at hestene skulle gi kjøtt og melk, men etter hvert lærte menneskene å bruke dem som ride- og lastedyr. I ulike kulturer fikk de også mytisk og kultisk status. Gjennom årtusener gjorde hester en uvurderlig innsats i jordbruk, transport og krigføring inntil de på 1900-tallet ble erstatta av motorkraft drevet av fossil energi.
Trolig fikk hestene navn fra den dag de ble husdyr, men det er først fra skriftlige kilder vi får rede på hva de het. I artikkelen nedafor kan du lese om berømte hester fra mytologi, sagn og litteratur og hester som har satt spor etter seg i avlen av de norske rasene. Du finner også informasjon om ulike prinsipp og kriterier for navngiving av hester, en tradisjon som i stor grad er blitt borte ved overgangen fra brukshest til sports- og hobbyhest.

Les videre

Er du sikker på at hesten er en hest?

5381447644_7d9d6e60d5_z

Er dette en hest? Et føll er det ikke, men kanskje en fole? Er det ei hoppe eller merr? Kan det være en hingst, jelk eller vallak? Kanskje et øk eller en gamp – eller er det en ponni? Foto: Erik Stenvik

Hane og høne er ikke det samme, og de fleste vet at det er forskjell på ku og okse. Bukken er ikke ei geit og sauen ingen vær, sjøl om det for mange kan være vanskelig å se forskjellen. Derimot er det mange som ikke er klar over at hest også er et kjønnsbestemt begrep, og at vi dessuten har ei rekke andre ord som gjør at vi kan omtale individer av dette husdyrslaget med større presisjon. Artikkelen nedafor forteller om alle de ulike ordene som betegner hester ut fra kjønn, alder og egenskaper, hva disse ordene betyr og hvor de kommer fra.

Les videre

Bestefar minnes: Ungdomsopplevelser fra Jonsvatnet og Ranheim

Ranheim 1914

«Fjæralaget» ved Ranheim Cellulosefabrik i 1914. Emil Simonsen står som nr to fra høgre i bakre rekke. I midten foran står svigerfaren, formann Marius Loraas, født i Frol, Levanger, i 1868. Han var anleggsarbeider i ungdommen, men bosatte seg i Rotbukta ved Jonsvannet og rydda sitt eget småbruk ved siden av arbeidet på Ranheim. Loraas var medlem av herredsstyret og formannskapet i Strinda. Privat foto.

Min morfar Emil Simonsen, født 1893, vokste opp på Lademoen i Trondheim. I 1914 ble han gift med Johanne Kristine Loraas, født 1895 i Strinda. De nygifte flytta inn hos Johannes foreldre Hanna og Marius Loraas på småbruket deres ved Jonsvannet. Emil forlot Trondhjems Jernindustri for en periode da han fikk arbeid på Ranheim Papirfabrikk, der svigerfaren var formann. Nedafor kan du lese utskrift av et lydbåndopptak fra 1972 der Emil forteller om hvordan han fikk kontakt med Johanne, om svigerforeldrene og Johannes morfar, Johan Eggen, som var nabo i Rotbukta ved Jonsvannet og tømmermann på Ranheim papirfabrikk.

Les videre

Bestefar minnes: Hestene ved AS Trondhjems Jernindustri

brattøra 22.5.16

Brattøra, Trondheim havn, tidlig morgen 22. mai 1916. Før bilene for alvor gjorde seg gjeldende omkring ti år seinere var hestetransport dominerende på landjorda. I forgrunnen er tre enhestes slåmaskiner lasta opp. De umonterte skjekene ligger på toppen. Ved lagerskuret ses en mengde ståltrådbunter som kanskje er på veg til å bli spiker på Jernindustrien.  Foto: Trondheim byarkiv

Min morfar Emil Simonsen, født 1893, ble ansatt ved AS Trondhjems Jernindustri i 1910, to år etter at bedriften ble oppretta ved bredden av Nidelva på Øvre Bakklandet. På den tid foregikk nesten all transport langs veg med hest som trekkraft, og fabrikken hadde fire hester som brakte produksjonsmidler og produkter til og fra. Hester var et vanlig innslag i bybildet også i tida etter andre verdenskrig, men ved jernindustrien overtok bilene transporten på 1920-tallet. Med erfaring som gårdsgutt på Lade og dragon i kavaleriet var Emil Simonsen vant til å håndtere hester. Det var bakgrunnen for at han fikk låne fabrikkens hester i helgene, slik at han kunne ta med familien på utflukt til Jonsvatnet for å besøke svigerforeldrene.

Les videre

Bestefar minnes: Militærtjeneste på hesteryggen i 1915

Dragontropp 1915

Tropp av Værdalske eskadron på Rinnleiret 1915. Dragon 2343 Emil Simonsen er nr 3 fra høgre i første rekke. Foto: Erik Stenvik

Min morfar Emil Simonsen, født 1893, vokste opp på Lademoen i Trondheim. I 1915 avtjente han verneplikta i kavaleriet som dragon i Værdalske Eskadron av Nordenfjeldske Dragonregiment på Rinnleiret. Han hadde nylig stifta familie, og sønnen og kona bodde hos hennes foreldre ved Jonsvatnet i Strinda mens han var i militæret. En sterk interesse for hester og gleden ved fysiske utfordringer gjorde at han likevel fant han seg godt til rette som kavalerist. Minnene fra Rinnleiret var noe han ofte kom tilbake til så lenge han levde. Nedafor kan du lese utskrift av et lydbåndopptak fra 1972 der han forteller fra denne perioden.

Les videre

Sko Blakken, sko Blakken

Kløvkp 74016

Blakken blir skodd. Kløvkompaniet, Maukstadmoen 1974.

Sko Blakken, sko Blakken
med hammer og tang
I morra ska `n trave den veien så lang

Sko Blakken, sko Blakken
sko ‘n væl, sko ‘n væl
For i morra skal vi i brureferd

De fleste nordmenn kjenner denne regla fra barndommen av, men i dag er det ikke opplagt at unger forstår hva det vil si å sko en hest, og hvorfor det er nødvendig. Og for de som ikke har kunnskap om hvordan skoing foregår virker det barbarisk når de får høre at «hestesko er jernbeslag som spikres fast på hestens føtter». Derfor er det kanskje på sin plass med ei enkel innføring i hvorfor hester blir skodd og hvordan det foregår.

Les videre