Stikkordarkiv: navn

Kunavn – en tradisjon som forsvinner

4833919708_e8b43afe1b_o

Setervoll i Gjevilvassdalen i 1968. Da dette bildet ble tatt var alle norske kyr ute på beite om sommeren, og alle hadde sitt eget navn. Slik er det ikke lenger. Foto: Erik Stenvik

Æ står fra morra og te kveld
Og vaske jur og rompestell
På hu Dagros og Fagros og Lina og Stina
Og Tina og Mina og dem som har sina

Fjøsvisa med Vømmøl kom i 1975, samme året som Hitraaksjonen da melkeprodusentene gikk til skattestreik i protest mot landbrukspolitikken.
I 1969 var det 436 000 melkekyr fordelt på 82 000 gårder i Norge, det vil si at gjennomsnittsbuskapen var på 5,3 kyr. De var nærmest som familiemedlemmer å regne og hadde sjølsagt navn. De gikk ute på beite hele sommerhalvåret og kunne bli både 15 og 20 år gamle.
I 2015 har vi 228 000 melkekyr fordelt på 8887 driftsenheter, eller foretak som det også kalles. Bonden på egen gård er ute, nå er virksomheten organisert som selskaper i form av AS, BA, DA eller hva det nå heter. Gjennomsnittsbuskapen er på 25,7 kyr og kua er redusert til en produksjonsenhet som identifiseres ved hjelp av et nummer på øremerket og i databrikken i halsbåndet. Kyrne melkes med robot og blir sjelden mer enn fem år gamle. Mange av dem står inne året rundt, og i de store buskapene har få eller ingen navn.
Når kyrne ikke lenger får navn brytes en tradisjon som går helt tilbake til urkua Audhumla i den norrøne skapelsesberetningen. Heldigvis er norske kunavn godt dokumentert i et rikt kildemateriale. Nedafor kan du lese om ulike typer av navn, hva de betyr og hvor du kan finne ut mer om dette spennende emnet.

Les videre

Reklamer

Fra Rimfakse til Rex Rodney – om navneskikk og berømte hester gjennom tidene

Rimfakse002

Avlshingsten Rimfakse ble født på Vossestrand i 1889 og var populær på Vestlandet ved forrige århundreskifte. Den var oppkalt etter Hrimfakse, hesten som i følge den norrøne mytologien sørger for at døgnet skifter ved å dra natta over dagen. Morgendogget er Hrimfakses fråde.

Avbildninger av hester i 30 000 år gammel bergkunst viser at menneskene har hatt et nært forhold til hesten langt tilbake i forhistorisk tid, opprinnelig som byttedyr og først mange tusen år seinere som husdyr. Når temminga av hesten skjedde er omdiskutert, og genetiske studier tyder på at det kan ha foregått flere steder på ulike tidspunkt. En vanlig oppfatning er likevel at det først fant sted på de Eurasiatiske steppene for omkring 5 500 år siden.
Til å begynne med var nok formålet at hestene skulle gi kjøtt og melk, men etter hvert lærte menneskene å bruke dem som ride- og lastedyr. I ulike kulturer fikk de også mytisk og kultisk status. Gjennom årtusener gjorde hester en uvurderlig innsats i jordbruk, transport og krigføring inntil de på 1900-tallet ble erstatta av motorkraft drevet av fossil energi.
Trolig fikk hestene navn fra den dag de ble husdyr, men det er først fra skriftlige kilder vi får rede på hva de het. I artikkelen nedafor kan du lese om berømte hester fra mytologi, sagn og litteratur og hester som har satt spor etter seg i avlen av de norske rasene. Du finner også informasjon om ulike prinsipp og kriterier for navngiving av hester, en tradisjon som i stor grad er blitt borte ved overgangen fra brukshest til sports- og hobbyhest.

Les videre