Stikkordarkiv: ku

Storfe – fra urokse til Audhumbla og Dagros

Charles Hamilton Smith - Wikimedia Commons

Alt storfe på jorda i dag stammer fra uroksen. Den levde vilt i halvåpne skogsområder over hele Eurasia og Nord-Afrika gjennom et par millioner år. Med en mankehøyde på 180 cm var den større en sine tamme etterkommere. Den overlevde fram til nyere tid i Europa, og det ble drevet jakt på den i middelalderen. Bildet over er laga av Charles Hamilton Smith (1776 – 1859) på grunnlag av et maleri fra 1500 tallet. Det kalles «The Augsburg aurochs», og regnes som den mest korrekte avbildning av uroksen. Illustrasjon: Charles Hamilton Smith – Wikimedia commons.

Storfe var et av de første dyreslag menneskene gjorde til husdyr, og mange mener nettopp dette var utgangspunkt og forutsetning for utviklinga av menneskehetens sivilisasjoner. Dyra ga kjøtt, melk, blod, huder, og ikke minst trekkraft, som gjorde jordbruk i større omfang mulig. De representerte også kapital, og i flere språk er det nær sammenheng mellom ord for storfe og rikdom eller penger. I gammelnorsk betydde fe opprinnelig. Et eldgammelt Indo-Europeisk ord i Sanskrit for kveg er peku. Det er opphavet til ordet pecus på latin som opprinnelig hadde samme betydning, men seinere har fått betydninga penger. Vi bruker ordet fortsatt begrepet pekuniær om det som har med penger å gjøre. Det engelske ordet for storfe, cattle, kommer via fransk catel fra det latinske ordet capital som betyr rikdom.
I artikkelen nedafor kan du lese om hvordan den ville uroksen ble til tamfe, om storfe i religiøs og kulturell sammenheng, og om hvordan ulike raser oppsto.

Les videre

Advertisements

Kunavn – en tradisjon som forsvinner

4833919708_e8b43afe1b_o

Setervoll i Gjevilvassdalen i 1968. Da dette bildet ble tatt var alle norske kyr ute på beite om sommeren, og alle hadde sitt eget navn. Slik er det ikke lenger. Foto: Erik Stenvik

Æ står fra morra og te kveld
Og vaske jur og rompestell
På hu Dagros og Fagros og Lina og Stina
Og Tina og Mina og dem som har sina

Fjøsvisa med Vømmøl kom i 1975, samme året som Hitraaksjonen da melkeprodusentene gikk til skattestreik i protest mot landbrukspolitikken.
I 1969 var det 436 000 melkekyr fordelt på 82 000 gårder i Norge, det vil si at gjennomsnittsbuskapen var på 5,3 kyr. De var nærmest som familiemedlemmer å regne og hadde sjølsagt navn. De gikk ute på beite hele sommerhalvåret og kunne bli både 15 og 20 år gamle.
I 2015 har vi 228 000 melkekyr fordelt på 8887 driftsenheter, eller foretak som det også kalles. Bonden på egen gård er ute, nå er virksomheten organisert som selskaper i form av AS, BA, DA eller hva det nå heter. Gjennomsnittsbuskapen er på 25,7 kyr og kua er redusert til en produksjonsenhet som identifiseres ved hjelp av et nummer på øremerket og i databrikken i halsbåndet. Kyrne melkes med robot og blir sjelden mer enn fem år gamle. Mange av dem står inne året rundt, og i de store buskapene har få eller ingen navn.
Når kyrne ikke lenger får navn brytes en tradisjon som går helt tilbake til urkua Audhumla i den norrøne skapelsesberetningen. Heldigvis er norske kunavn godt dokumentert i et rikt kildemateriale. Nedafor kan du lese om ulike typer av navn, hva de betyr og hvor du kan finne ut mer om dette spennende emnet.

Les videre

Farger og avtegn hos storfe

sverige

Når du ser ei rosete ku er det kanskje lett å tro at kyr i utgangspunktet er kvite med en eller annen farge spredd i varierende omfang og i ulike mønstre rundt omkring på kroppen. I virkeligheten er det motsatt. Nesten alle dyreslag har i utgangspunktet farge på hud og hår, men en rekke ulike arveanlegg kan hindre pigmentering av større eller mindre områder på hode, kropp eller lemmer, og dette kommer da til syne som kvite partier, eller det vi kaller avtegn. Ofte følger slike avtegn visse mønstre som overføres fra foreldrene til avkommet, og har i mange tilfelle vært brukt som kjennetegn for en rase. Noen av de gamle norske storferasene er for eksempel sidete, men hva i all verden er ei sidet ku?

Les videre