Storfe – fra urokse til Audhumbla og Dagros

Charles Hamilton Smith - Wikimedia Commons

Alt storfe på jorda i dag stammer fra uroksen. Den levde vilt i halvåpne skogsområder over hele Eurasia og Nord-Afrika gjennom et par millioner år. Med en mankehøyde på 180 cm var den større en sine tamme etterkommere. Den overlevde fram til nyere tid i Europa, og det ble drevet jakt på den i middelalderen. Bildet over er laga av Charles Hamilton Smith (1776 – 1859) på grunnlag av et maleri fra 1500 tallet. Det kalles «The Augsburg aurochs», og regnes som den mest korrekte avbildning av uroksen. Illustrasjon: Charles Hamilton Smith – Wikimedia commons.

Storfe var et av de første dyreslag menneskene gjorde til husdyr, og mange mener nettopp dette var utgangspunkt og forutsetning for utviklinga av menneskehetens sivilisasjoner. Dyra ga kjøtt, melk, blod, huder, og ikke minst trekkraft, som gjorde jordbruk i større omfang mulig. De representerte også kapital, og i flere språk er det nær sammenheng mellom ord for storfe og rikdom eller penger. I gammelnorsk betydde fe opprinnelig. Et eldgammelt Indo-Europeisk ord i Sanskrit for kveg er peku. Det er opphavet til ordet pecus på latin som opprinnelig hadde samme betydning, men seinere har fått betydninga penger. Vi bruker ordet fortsatt begrepet pekuniær om det som har med penger å gjøre. Det engelske ordet for storfe, cattle, kommer via fransk catel fra det latinske ordet capital som betyr rikdom.
I artikkelen nedafor kan du lese om hvordan den ville uroksen ble til tamfe, om storfe i religiøs og kulturell sammenheng, og om hvordan ulike raser oppsto.

Manuscript_Audhumla

Audhumbla sleiker Bure fram fra steinen. Illustrasjon fra 1700-talls manuskript som tilhører Árni Magnússon instituttet, Island.

Kua i kulturell og religiøs sammenheng
Den norrøne skapelsesberetninga forteller hvordan kua Audhumbla ble skapt av isen som smelta i Ginnungagap. Audhumbla betyr ”Rik-kolla” og det forteller oss at det var ei kollet ku med gode melkeegenskaper. Melka fra juret rant i strie strømmer og ga næring til urjotnen Yme. Audhumbla ga seg til å sleike rim og salt av steinene. Første dagen kom hårstrå til syne på en av steinene, neste dag et ansikt og tredje dagen hadde kua sleika fram en stor og vakker mann. Det var urguden Bure som ble bestefar til Odin og stamfar for alle æsene.
Denne skapelsesberetninga skal ikke oppfattes mer bokstavelig enn de som finnes i andre mytologier, men den forteller likevel noe vesentlig om den statusen kua hadde i det samfunnet og den kulturen der disse mytene oppsto. Helt opp til vår tid har kua vært en viktig forutsetning for ressursutnytting og livberging i Norden, og krøtterdrift og seterbruk er en viktig del av vår nasjonale kulturarv og identitet. Lavproduktive arealer i fjell og utmark kunne ved hjelp av husdyra nyttes til livberging for folk. Samuel Laing, en skotte som oppholdt seg i Nord-Trøndelag 1834 – 36, uttrykte seg slik om fjellet og utmarka (min oversettelse):

”Disse områdene kaster lite av seg når det gjelder mat og underhold i forhold til arealet, likevel er de slett ikke uten verdi. En stor andel av husdyra i de lavereliggende bygdene beiter her fire måneder i året; og nesten alt det buskapene i landet produserer av melkeprodukter, kjøtt og talg kommer fra slike beiteområder. Melkeproduktene, – ost, smør og melk i en mengde ulike variasjoner og tilberedninger, inngår i stor utstrekning i det daglige kostholdet. Selv de fattigste har slik mat, og for den som er i stand til å skaffe seg ei ku vil ost og smør fra de enorme fjellviddene alltid være tilgjengelig.”

????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????

Setergrend i Nord-Trøndelag i 1906. Gjetergutten har kommet tilbake med buskapen som har beita i skog og fjell om dagen og budeiene er klare til å melke. To karer med hver sin kløvhest er kommet fra bygda med kaffe og sukker og bringer med seg smør og ost heim igjen. Foto: Beitstaden historielag.

I flere kulturer fikk kyr og okser en spesiell status i religiøs sammenheng. I det gamle Egypt var kyrne via gudinna Isis og oksene ble tilbedt og bada i parfyme. I India har kyrne fortsatt status som hellige dyr, og dette går tusenvis av år tilbake i historien. Hinduismens hellige tekster ble nedskrevet omkring 1500 år før vår tidsregning og bygger på muntlige overleveringer fra langt før den tid. De kalles for Vedaene, som betyr ”sannhet” eller ”viten”. En av tekstene lyder slik (oversatt fra engelsk versjon):

Kua har kommet og brakt oss lykke
Måtte hun forbli i fjøset og være tilfreds med oss
Måtte de bli her, mødrene til kalver med mange farger
Og gi melk til Indra i demringa av mange dager

O dere kyr, dere som feiter de magre og får de stygge til å bli vakre
Gjør huset vårt lykkelig, kast glans over våre samfunn
Måtte dere få mange kalver, beite i gode marker og drikke reint vann av gode kilder
Måtte dere unngå å havne hos tjuver og trollpakk og gå fri for onde krefter

Bos_primigenius_Vig_uroksen

Steinaldermenneskene drev jakt på uroksen. Dette skjelettet fra et dyr som levde for omkring 10 000 år siden ble funnet i funnet i Odsherred i Danmark og er utstilt i Nationalmuseet i Kjøbenhavn. Sirklene viser hvor dyret har vært såret av pilespisser. Foto: Malene Thyssen, http://commons.wikimedia.org/wiki/User:Malene

 

Fra urokse til tamfe
Tamfeet oppsto i sørvestre deler av Asia og i Midtøsten allerede for omkring 10 000 år siden. Opphavet var den viltlevende uroksen, en stor drøvtygger som utvikla seg fra tidligere former i Asia for om lag to millioner år siden. Den spredte seg til Nordafrika og vandra inn i Europa for 250 000 år siden.
Temminga av storfeet har vært gjenstand for ulike teorier og diskusjon gjennom tidene. Mye tyder på at temming av storfe kan ha skjedd flere ganger uavhengig av hverandre i Midtøsten og Asia, og kanskje Afrika, innafor perioden 8000 til 10000 år før vår tid. De fleste mener at zebufeet er oppstått ved en egen domestisering av uroksen og seinere utvikla med særlig tilpasning til tropiske områder i Asia og Afrika.
Carl von Linne, som grunnla den systematiske taksonomien for dyr og planter, plasserte storfeet under familien Bovidae og delte det inn i tre arter, uroksen Bos primigenius, det Europeiske tamfeet Bos taurus, og zebufeet Bos indicus. Den rådende oppfatning i dag er at det i realiteten dreier seg om en art med tre underarter, og ITIS (Integrated Taxonomic Information System, et internasjonalt partnerskap for entydig og pålitelig taksonomi for biologiske arter) tilrår at artsnavnet Bos taurus brukes om urokse, vanlig tamfe og zebufe, eventuelt med tillegg for å betegne underarter. Slik vil uroksen få navnet Bos taurus primigenius, det vanlige tamfeet Bos taurus taurus og zebufeet Bos taurus indicus.
Alt storfe kan krysses innbyrdes og gi opphav til fruktbart avkom. I tillegg kan storfe krysses med nærstående arter som yak, banteng, gaur og bison og gi opphav til fruktbare hybrider. Dvergfe av ”Lulu-rasen” i Nepal har gener fra vanlig storfe, zebu og yak.
Med vandrende folkeslag på jakt etter nye beitemarker kom tamfeet til Europa og nådde sørskandinavia for 6000 år siden. Omkring 2000 år seinere, fortsatt i den tidsperioden vi kaller steinalderen, var jord og husdyrbruk etablert over det meste av Norge. DNA (genetisk materiale) fra skjelettrester av urokse kan tyde på at det er skjedd innblanding av urokse i tamfeet også etter at det kom til Europa. Forskere mener å kunne fastslå at Y-kromosomet hos okser av i dag avslører ”okselinjer” som fører tilbake til den europeiske varianten av urokse. Dette er slett ikke usannsynlig, etter som uroksen ble utrydda relativt nylig (enkelte kilder oppgir at den siste individet døde i fangenskap i Polen i 1627). Slik innkryssing ved hjelp av ville okser kan ha foregått planmessig, eller det kan til og med ha vært vanskelig å unngå når dyra var på beite.

Landraser
Gjennom tusener av år og utallige generasjoner oppsto ulike lokale varianter av husdyr, de såkalte landrasene. Det skyldtes ikke planmessig avl, men tilpasning til vilkåra i ulike områder. De dyra som førte sine gener videre i Norge var de mest hardføre og fruktbare, de som hadde evne til å finne fôr i skrinne beitemarker og tålte sult og harde vintre, og dessuten lot seg håndtere av menneskene.
Disse lokalt tilpassa variantene kaller vi landraser, og slike finnes for de fleste husdyrslag, for eksempel norsk skogkatt, gammel norsk spelsau og en rekke heste- og hunderaser. Definisjonen på en landrase er lokale varianter av husdyr eller kulturplanter som gjennom lang tid har tilpassa seg genetisk til natur- og kulturmiljøet der de forekommer eller har oppstått. I motsetning til moderne husdyrraser var de opprinnelige landrasene i liten grad påvirka av planmessige avlsinngrep fra menneskenes side. Det genetiske mangfoldet var stort, og innafor samme landrase kunne det være stor variasjon, blant annet i farger og avtegn.

8094088951_644585666c_o

Kviger på beite på Island. Feet på Island stammer fra kyr av norsk landrase som vikingene brakte med seg fra Norge. Foto: Erik Stenvik

Islandsk storfe er en interessant illustrasjon på dette. På grunn av strenge restriksjoner på import av husdyr er dagens storfepopulasjon på Island i all hovedsak etterkommere etter det feet de norske landnåmsmennene brakte med seg dit for over 1000 år siden. I seinere tid er det gjennomført planmessig avlsarbeid for å auke avdråtten, men islandsfeet er aldri reinavla etter farge og avtegn slik det skjedde i Norge og mange andre steder på 1800-tallet. Det finnes derfor fortsatt i mange farge- og avtegnsvarianter. Det finnes også både kollete og hornete dyr innen rasen, men 95 % av kyrne er kollet. Det er kanskje ingen tilfeldighet at den Norrøne urkua Audhumbla var ei kolle, og Islandsfeet kan på mange måter gi oss et bilde av de nordlige landrasene før den planmessige raseavlen med krav om rasestandard og ”uniform” satte inn. Genetiske undersøkelser i seinere tid har for øvrig vist at av eksisterende raser er det Sida Trønderfe og Nordlandsfe som står Islandsfeet nærmest. Det ble beregna (1999) at det hadde gått 221 generasjoner siden de to populasjonene ble adskilt. Dersom en regner generasjonsintervall på 5 – 6 år utgjør det mellom 1105 og 1326 år, noe som stemmer bra med tidspunktet for landnåmet på Island.

Målretta raseavl
Det er engelskmannen Robert Bakewell (1725-1795) som har fått æren for å være den første som starta med planmessig husdyravl. Det var først og fremst kjøttproduksjonsegenskapene hos småfe og storfe han var opptatt av. Han formulerte et mål for avlen, foretok et strengt utvalg av avlsdyr og gjennomførte sterk innavl for å framelske de ettertrakta egenskapene. Dette var opphavet til flere av de engelske kjøttrasene.
Allerede på 16- og 1700-hundretallet ble det importert storfe til Norge. Det var særlig tale om proprietærer på herregårder på Østlandet som ville forbedre sine dyr ved hjelp av hollandsk fe. I siste halvdel av 1800-tallet ble det importert skotsk Ayrshirefe både i offentlig og privat regi. I 1860 kjøpte staten en hel besetning til Ås Høiere Landbrugsskole, og ellers ble det importert dyr over store deler av Østlandet, til Bergen, Trondheim og Målselv. Gjennom innkryssing i lokale raser var dette opphavet til Rødt trønderfe og Målselvfe.
På bakgrunn av et Stortingsvedtak i 1854 ble det året etter ansatt fire Statsagronomer. En av disse var den svenske veterinæren Johan Lindequist (1831-1898) som fikk ansvaret for husdyrbruket. Han bestemte at det skulle være to hesteraser i Norge, dølahest på Østlandet og fjordhest på Vestlandet. På samme måte mente han det var nok med to storferaser. Ayrshirefeet var den rette rasen for flatbygdene, mens han anbefalte ”den norske Kvægrace” for fjellbygdene. Det har feilaktig vært oppfatta slik at det allerede midt på 1800-tallet eksisterte en egen norsk storferase i Telemark, og at det var denne rasen Lindequist gjorde seg til talsmann for. Som landbruksveileder i Bratsberg Amt i årene 1852 og -53 og seinere som statsagronom for samme området, hadde han imidlertid registrert at det fantes godt dyremateriale og dyktige husdyrholdere i Telemark. Han valgte derfor å opprette avlsbesetninger, eller ”stamhjorder” som det het på den tida, med dyr fra dette området som grunnlag for en rase for fjellbygdene.
Disse tankene stred mot ”stedegenhetslæren” som sto sterkt på den tida, og som er særlig knytta til dansken Victor Prosch (1820-1885) som var professor ved Den Kongelige Veterinær- og Landbohøiskole. I 1872 utga han ”Avlens almindelige Love: med særligt Hensyn til Huusdyrene”. Der hevda han at en rase som har levd i mange generasjoner i et område vil være overlegen i forhold til andre raser innafor dette området. I siste halvdel av 1870-tallet var det en heftig debatt om hvilket krøtterslag som var det beste. Noen ville ha Ayrshirefe over hele landet, noen mente telemarkskua var den beste og noen ville kombinere disse rasene, men den retningen som vant fram takket være sterke talsmenn, blant anna stortingsrepresentantene Foosnæs og Okkenhaug fra Nord-Trøndelag, ville at en skulle foredle og framelske alle de ulike feslagene som fantes i landet. De hevda også at det ikke bare vare var et spørsmål om økonomi, men også et anliggende av nasjonal karakter. Etter en omfattende debatt vedtok Stortinget at det skulle holdes utstillinger ”utelukkende for egnens eget feslag”. Dette var klarsignalet for lokal raseavl.
På denne tida var kunnskapen om avl og arvelighet svært begrensa. Det ble registrert at avkommet hadde likehetstrekk med foreldrene, men uten at det forelå noen faktisk kunnskap om hvordan egenskaper overføres gjennom arv. Forestillingene gikk i retning av det som skjer når ulike ingredienser inngår i en deig, eller når maling fra to spann blandes. Avlen ble styrt ut fra hva som kunne iakttas på det enkelte individ, og farge og avtegn ble tillagt stor vekt sammen med synlige ”melketegn” i form av jur, melkeårer og utforminga av ”speilet”, partiet mellom halen og juret.
Gregor Johann Mendel (1822-1884) publiserte allerede i 1865 sitt epokegjørende verk om forsøk med plantehybrider, der han formulerte det som siden er kjent som de ”Mendelske arvelover”, men etter som han levde som munk i et kloster i Tsjekkoslovakia ble dette i liten grad kjent i resten av verden før på 1900-tallet. Først etter den tid, da det ble klart at individets egenskaper styres av genpar med et anlegg fra hver av foreldrene, og at noen er dominante og hindrer de recessive fra å komme til uttrykk, var det mulig å forutsi noe om sannsynligheten for farge, avtegn og horn på avkommet av ulike foreldre, og at disse egenskapene i liten grad var avgjørende for andre egenskaper som melkeevne, gemytt og beiteegenskaper.

telemarksku

Telemarksku slik statsagronom Lindequist bestemte at den skulle være: rausidet og med horn. Foto: Erik Stenvik

Lokale raser
I andre halvdel av 1800-tallet førte utviklinga av kamerautstyret til at omreisende fotografer kunne ta bilder av dagliglivet, også med folk og dyr som ikke kunne stå stille på kommando. Det finnes derfor et betydelig bildemateriale som dokumenterer hvordan storfe så ut i ulike deler av landet fra den tid og framover. Vi kan slå fast at buskapene de fleste steder var ei blanding av kolla og horna dyr, og sjøl om bildene er i svart/kvitt kan vi se av gråtonene at det var stor variasjon i farger og avtegn.
Statsagronom Lindequist beskriver telemarksfeet slik: ”farven er ofte spraglet; nogle have en Blanding af sorte og hvide Haar, og fremviser meget smukke Farveovergange, i det de sorte Haar ere mer mer overveiende paa Siderne end paa Ryggen og under Bugen. Undertiden træffes ogsaa nogle som ere hvide, men have sorte eller brune Øren og Mule. Nogle er aldeles kollede, andre have store, smukke Horn”. Det er nærliggende å anta at den denne beskrivelsen ville ha passet på feet mange steder i Norge og Norden for øvrig på den tida.
I 1857 ga Norges vel Lindequist i oppdrag å opprette en avlsbuskap på fogdegården Mæla ved Skien. Ved innkjøp av dyr til denne buskapen fastsatte han det som skulle bli rasestandarden for telemarksfeet, det skulle være horna, rausida dyr. I denne forbindelse uttalte Lindequist: ”Som bekjendt forekommer der tvende Variationer af den norske Kvægrace, nemlig den hornede og den kollede Boskab, hvilke forresten baade med hensyn til Legemsbygning og Egenskaber ere aldeles lige; men Stamhjorden maa nødvendig være ensartet, enten kolla eller horna, og man har da bestemt sig for at vælge ”Vænhornede” Dyr. Af farve maa de være rødsidede, lyst brandsidede eller vakkert røddroblede, samt have fint rødspraglet Hoved med enkelt rød farve omkring Øine og Mule. Skjønt Farven neppe har nogen Indflydelse på Kvægets Godhed, saa bør dog en Stamhjord ogsaa i denne Henseende være ensartet, og man har valgt den nævnte Farve fremfor de hos den norske Kvægrace ligesaa almindelige sortsidede, sortdroblede og hvide Farve”. Vi vet imidlertid at det på utstillinger for Telemarksfe også etter denne tida ble vist kolla dyr, og noen var også svartsida. Ved et fesjå i Tinn i 1860 fikk ei svartsida ku 1.premie, mens ei gild svartsida, kolla ku ble avvist av statskonsulent Jacobsen i Sauland på 1890-tallet med ordene: ”Ut med den, ut med den! Jeg viser den ut av min egen makts fullkommenhet!” Det verste var nok fargen, for kolla kyr har vært godtatt også seinere. Så seint som ved jubileumsutstillinga for Telemarksfe i 1927 ble det stilt en kolla okse, ”Kolleansgar”, som hadde fått vernepremie ved utvalgssjået året før.
Fra Estland via Russland og Finland og nedover på den skandinaviske halvøya helt ned til Bohuslän finnes rester av den gamle landrasen i form av lokale raser av relativt små og lette dyr. Mange av dem har som kjennetegn at de kan være kolla og sida, fargen kan være rød eller kvit. På de britiske øyene finnes en rase, ”British White”, som er kolla og kvit med svarte ører og svart mule. Dette er ”ekstremvarianten” av sida fe på samme måten som vi finner det hos den svenske ”Fjällkon”. Det har vært hevda at denne rasen er etterkommere etter dyr vikingene brakte med seg til de britiske øyene, men det finnes ingen belegg for denne påstanden. Islandsfeet er allerede nevnt. Der forekommer to fargevarianter av særlig interesse i denne sammenhengen. ”Hryggjótt” betegner et dyr med ryggstripe, det vil si sida, mens ”grönótt” forteller at dyret er kvitt med farge bare på ører og mule.
Fordi svart dominerer over rødt, og kolla over horna, er det lettere å reinavle en populasjon av røde horna dyr enn kolla og svarte. De kolla og svarte vil i mange generasjoner kunne være bærere av recessive arveanlegg som ikke kommer til uttrykk i fenotypen (slik de ser ut), men som i dobbel dose gjennom paring med dyr med tilsvarende anlegg gir utspalting av individer med egenskaper som avviker fra foreldrenes. Blant de lokale sida rasene i Norge forekom både svarte og røde dyr. I deler av Nordland, Nord-Trøndelag og Hedmark dominerte den røde fargen, mens svart var framherskende i fjellbygdene i Sør-Trøndelag. Den svartsida ”Røroskua” ble toneangivenede og representerte etter hvert en ”rasestandard” også for andre lokale raser. I 1898 da Nordland landhusholdningsselskap skulle etablere en avlsbuskap ble landbruksfunksjonærene i fylket enige om å velge svarte, sida dyr. Dette førte til reaksjoner på Helgeland der rød farge dominerte. Snåsafeet i Nord-Trøndelag var i hovedsak rausida, men etter hvert ble det kjøpt inn svartsida okser fra Oppdal, Meldal og Surnadal, og rausida kalver endte ofte som slakt uten annen årsak enn at de hadde feil farge.

Rissa gjengroing2

Dette bildet fra Rissa i Sør-Trøndelag er tatt på 1950-tallet. Kua til venstre heter Kveldros og representerer rasen Sidet Trønderfe mens kua Raulin til høgre er av rasen Rødt trønderfe med sterkt innslag av Ayrshire. Foto: Privat

Avlsarbeid i Trøndelag
Statsagronom Lindequist hadde sitt virkefelt og engasjement først og fremst på Østlandet og hadde ikke høge tanker om landbruket lenger nord. ”Alt hva der angaar landhuushuldning, ligger noget i Dødvandet her Nordenfjelds, hvorfor jeg antager, at en Landbrukskomité måtte faa en baade vid og taknemmelig mark at bearbeide, samt mange og store interesser at ivareta”. Det var dyrlege Bang i Stjørdal, som sjøl var sterkt påvirka av Statsagronom Lindequists tanker, som fikk Lindequist til å skrive til Amtmannen og anbefale opprettelse av en fylkeslandbrukskomite ”til fremme av landbruksøkonomien i herr Amtmandens herlige Amtsdistrikt”. Komiteen ble oppretta i 1858 og hadde som formål å arbeide for et ”mer tidsmessig jordbruk”.
Allerede året etter, i 1859, ble Amtets første husdyrutstilling arrangert på Mo ved Levanger. Året deretter ble det arrangert et tilsvarende i Steinkjer, og i 1861 var det ei utstilling i Overhalla med hele 372 dyr, deriblant 220 kyr, 26 kviger og 20 okser. Tidligere var det mest proprietærer og brukseiere som importerte avlsdyr hollandsk fe og Ayrshire og folk fra Sveits til å ta seg av fjøsstellet, men nå var interessen for husdyravl i ferd med å ta seg opp blant vanlige bønder. Statsagronom Lindequist ga ut et skrift med tittelen ”Vor tids bedste Husdyrracer” og dyrlege Bang hadde fått 100 Spesiedaler til å foreta ei studiereise i det ”Søndenfjeldske” for å se på ferasene der, og hvordan dyrskuer ble arrangert. Han besøkte blant anna Telemark og ble en varm talsmann for innførsel av avlsdyr derfra til Trøndelag som kunne krysses med ”de beste dyr fra fjellbygdene”.
I de beste jordbruksbygdene omkring Trondheimsfjorden førte innkryssing, særlig av Ayrshire, til utvikling av et rødt horna feslag som dels ble kalt Innherredsfe, men etter hvert ga grunnlag for rasebetegnelsen Rødt trønderfe. I kyst og fjellbygdene holdt de gamle landrasevariantene stand, noen steder med egne, lokale rasebetegnelser basert på kjennemerker i farge og avtegn.
I 1893 ble det innført tilskudd til innkjøp og hold av avlsokser, og dette førte til oppretting av et stort antall feavlslag som i hovedsak hadde som sitt fremste formål felles hold av avlsokser. Det var et krav at oksene skulle være premierte og godkjent for avl. På 1900-tallet gikk avlen i hovedsak i to ulike retninger. De tyngre rasene i de beste jordbruksområdene som østlandsk rødkolle og rødt trønderfe var allerede sterkt påvirka av Ayrshire og fra 1920 fikk vi også import av Svensk rød och vit boskap (SRB). Dette ga etter hvert opphav til en ny avlsforening og fra 1939 en ny rasebetegnelse, Norsk rødt og hvitt fe (NRF).

leka

NRF-kyr på beite i Nord-Trøndelag. Sjøl om avlsretningen i utgangspunktet forutsatte rau farge har dette seinere endra seg gjennom innkryssing av Frieser-fe. Det primære avlsmålet har vært avdrått og farge og avtegn har ikke vært tillagt vekt. Foto: Erik Stenvik

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s