Bondevett – en personlig historie om livet på landet og avfolkinga av norske bygder

Omslag B

Boka «Bondevett» har kommet i nytt opplag!

Dette er historien om et liv i nærkontakt med jord, skog og husdyr, om de store samfunnsendringene i tida etter andre verdenskrig, og om viktige verdier som er i ferd med å forsvinne.

Boka forteller om hvordan visdommen vi har fått i arv fra forfedrene kan være til hjelp i våre dager. Sunt bondevett er det vi trenger for å ta vare på livet på jorda og sikre ei framtid for etterkommerne våre.

Sagt om «Bondevett»:

«Bondevett er en lesverdig bok for alle som har et snev av interesse for landbruk – eller som er opptatt av dyrevelferd, matsikkerhet, kulturlandskap, teknologiutvikling og miljøspørsmål generelt. Stenvik skildrer godt og selvopplevd fra epoken med de mest omfattende endringene i landbrukets historie. Når kunnskap og meninger bakes inn i fortellingen om et helt liv, krydret med egne opplevelser og observasjoner fra tiden som dreng i Rissa, som veterinær på Frøya og som bonde på egen gård på Namdalseid, blir dette ikke bare sikringskost, men også et velsmakende måltid.» Stein Arne Sæther, Adresseavisen

«Fyrst og fremst slår Stenvik eit slag for eit syn på livet ­– ikkje ein religion, langt derifrå, men bondevitet han tek til orde for, er mangelvare for langt fleire enn bønder og synleggjer ein samfunnsbrest som stikk djupare enn berre landbruket: kor fysisk hjelpelause det digitale samfunnet er i ferd med å gjere oss, korleis vi kjem stadig lenger unna å kunne hjelpe oss sjølve, enten aleine eller medmenneske til medmenneske, i vanskelege situasjonar, om det no er ei punktering utan jekk eller personlege utfordringar som råkar oss. Vi lit på systemet og teknologien lenge før vi lit på oss sjølv.» Siri Helle, Dag og Tid

«Erik Stenvik har skrevet en viktig bok. Med sitt jordnære og kunnskapsrike utgangspunkt har han maktet å gjøre vesentlige tanker og perspektiver tilgjengelige for enhver interessert.» Ole-Jacob Christensen, Oppland Arbeiderblad

«I boka «Bondevett» (2019) samanliknar veterinær og tidlegare bonde Enk Stenvik det industrialiserte jordbruket med enklare driftsformer, og slår fast at mykje av framsteget er ein illusjon. Grunnen til at det ser ut som det løner seg, er at verken driftskostnadene til maskineriet eller tyninga av jordsmonnet er med i rekneskapen.» Solveig Aareskjold  i Klassekampen.

Omtale i Adresseavisen:

Adressa 27.7.191

Adressa 27.7.192

Fotografier som illustrer innholdet i boka.

Les anmeldelse i Oppland Arbeiderblad

Les anmeldelse i avisa Dag og Tid

Illustrert kapitteloversikt – video på YouTube

Mer informasjon om boka Bondevett

 

 

Hvilken veg skal jeg skru?

Sykkelpedal-2 komp

Når du skal skifte venstre pedal på sykkelen din må du skru motsatt veg av det som er vanlig. Om du leser artikkelen under får du forklaringa på hvorfor. Foto: Erik Stenvik

I våre dager er det mange som tyr til eksperter når noe ikke fungerer som det skal, eller kjøper nytt når noe går i stykker. Før i tida var det vanlig å reparere og vedlikeholde ting på egen hand.  Fortsatt veit de fleste hvilken veg de skal skru for å løsne eller trekke til bolter eller muttere. Men noen ganger, når vi har det som kalles links-, eller venstregjenger, er det stikk motsatt. Det trenger du å ha greie på om du skal skifte pedaler på sykkelen din. Hvorfor er det slik og hva har det med venstre å gjøre?

Les videre

Da motorsaga gjorde sitt inntog – ny teknologi til begjær og besvær i 1950

Motorsågen omslag

Omslaget til førsteutgaven av romanen «Motorsågen» av Nils Parling.

I 1950 ga det svenske forlaget Tiden ut en roman med tittelen «Motorsågen». Forfatteren var skogsarbeideren Nils Parling, født i nærheten av Strömsdal i Säfsnes socken i Dalarna. Foranledninga til at romanen ble til var en arbeidsulykke. Parling fikk omfattende skader da han ble fastklemt under et tre, og tilbrakte et halvt år i gips som rekonvalesent. Han hadde tidligere gitt ut ei diktsamling, og nå ble han av forlaget oppfordra til å bruke tida til å skrive en realistisk arbeiderroman basert på egne erfaringer fra livet som tømmerhogger. Boka, som skildrer arbeidsliv og sosiale forhold i ei svensk «gläsbygd» i ei tid prega av store teknologiske og samfunnsmessige endringer, ble en bestselger. Filmen «Motorsågen» av regissøren Lars-Göran Pettersson fra 1983 bygger på deler av romanen. Nedafor finner du bilder og flere opplysninger om boka, filmen og forfatteren Nils Parling.

Les videre

Om ard, plog og bruk av hest som trekkraft

Nordisk mesterskap 1996-3

To fjordinger framfor plogen.                                                                       Foto: Erik Stenvik

Om du løser kryssord har du kanskje støtt på ard som synonym for plog. Da avslører kryssordmakeren sin kunnskapsmangel, på samme måte som når han påstår at die betyr det samme som amme. Arden er riktig nok en forløper for plogen, og slik er det et slektskap mellom de to jordarbeidingsredskapene, men bruken og virkemåten er ulik. Arden river opp jorda og presser den ut til begge sider, mens plogen skjærer laus en strimmel som vendes 180 grader og legges til ei side, tett inntil den forgående, slik at heile det øverste jordlaget på åkeren blir snudd opp-ned. Det krever stor innsats av energi, og pløying var en tidkrevende oppgave i den tida hesten var trekkraft. Nedafor finner du bilder av redskapene i bruk. Der kan du også lese mer om hva arden brukes til i dag, hvorfor vi pløyer jorda, hvordan plogen virker og hvordan pløying med hest foregikk.  

Les videre

NRKs folkeopplysning om økologisk jordbruk

hagen-14-9-13-r2-8

Konvensjonelt eller økologisk jordbruk, hva er best for miljø og helse? Foto: Erik Stenvik

Vi lever i ei opplyst tid, men folkeopplysning er fortsatt nødvendig. Intensjonen bak programserien «Folkeopplysningen» på NRK, der programlederen Andreas Wahl «skiller myter fra fakta» og stiller spørsmål om vitenskapelig holdbarhet i det som er gjengs oppfatning og utbredte holdninger, er god. Men nyansene blir borte når programmets konklusjon er gitt på forhånd og innslagene er valgt for å underbygge den. Viktige momenter havner i skyggen når søkelyset konsentreres i en retning, slik det skjedde i programmet om økologisk jordbruk som ble sendt 21.9.16. Tvilsomme påstander fra skeptikerne ble stående uimotsagt, mens innslagene med de som hadde positiv holdning til økologisk jordbruk var prega av overrumplingstaktikk og mer konfronterende intervjuteknikk. Det førte til at programmet fikk ei uheldig slagside.

Les videre

Nye filmer om slåttonna i gamle dager

To filmer som handler om slåtten slik den foregikk før i tida er nå gjort tilgjengelig for strømming fra internett.

Ill Knut og Kari div3 Beitlandet

«Slåttonn med ljå» er en film på 30 minutter basert på opptak fra 2014 og 2015. Den viser hvordan slått og hesjing foregår  hos Heidi og Trond Olav Beitland på gården Beitlandet i Stjørdal i Nord-Trøndelag. Formålet er å ta vare den artsrike slåttemarka og blomsterengene ved å opprettholde den skjøselen som har skapt disse miljøverdieme. Ljåen og riva blir beskrevet og bruken forklart og demonstrert. Vi får også se hvordan ei hesje blir til.

Gamle Slåttonn r  (1 of 4)2 7. Høystakk under arbeid på Munkhammaren 1930

«Fjellslått og stakking i Grøtdalen» er produsert med utgangspunkt i gamle smalfilmopptak. Petrus Grøtan fra Kvam historielag dokumenterte omkring 1980 en rekonstruksjon av myrslått, bakketørking og oppsetting av høystakk i utmarka i  i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag . Materialet er redigert til en 16 minutter lang film med kommentar som beskriver arbeidet som utføres, og redskapene som er i bruk.

Filmene, som begge er produsert med støtte fra Miljødirektoratet og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, legger vekt på å forklare forskjellen mellom tidligere tiders jordbruk og dagens industrialiserte driftsformer. Fotografering, regi og klipp er utført av Adrian Minde mens Erik Stenvik er ansvarlig for faglig innhold, manuskript og kommentar. Du kan se filmene ved å klikke på lenkene nedafor.

«Slåttonn med ljå»

«Fjellslått og stakking i Grøtdalen»

Storfe – fra urokse til Audhumbla og Dagros

Charles Hamilton Smith - Wikimedia Commons

Alt storfe på jorda i dag stammer fra uroksen. Den levde vilt i halvåpne skogsområder over hele Eurasia og Nord-Afrika gjennom et par millioner år. Med en mankehøyde på 180 cm var den større en sine tamme etterkommere. Den overlevde fram til nyere tid i Europa, og det ble drevet jakt på den i middelalderen. Bildet over er laga av Charles Hamilton Smith (1776 – 1859) på grunnlag av et maleri fra 1500 tallet. Det kalles «The Augsburg aurochs», og regnes som den mest korrekte avbildning av uroksen. Illustrasjon: Charles Hamilton Smith – Wikimedia commons.

Storfe var et av de første dyreslag menneskene gjorde til husdyr, og mange mener nettopp dette var utgangspunkt og forutsetning for utviklinga av menneskehetens sivilisasjoner. Dyra ga kjøtt, melk, blod, huder, og ikke minst trekkraft, som gjorde jordbruk i større omfang mulig. De representerte også kapital, og i flere språk er det nær sammenheng mellom ord for storfe og rikdom eller penger. I gammelnorsk betydde fe opprinnelig. Et eldgammelt Indo-Europeisk ord i Sanskrit for kveg er peku. Det er opphavet til ordet pecus på latin som opprinnelig hadde samme betydning, men seinere har fått betydninga penger. Vi bruker ordet fortsatt begrepet pekuniær om det som har med penger å gjøre. Det engelske ordet for storfe, cattle, kommer via fransk catel fra det latinske ordet capital som betyr rikdom.
I artikkelen nedafor kan du lese om hvordan den ville uroksen ble til tamfe, om storfe i religiøs og kulturell sammenheng, og om hvordan ulike raser oppsto.

Les videre

Småbrukeren er død – leve småbrukeren!

4956435475_0acea12827_o(1)

Småbruket ved enden av vegen. Lofoten 2008. Foto: Erik Stenvik.

Et småbruk er etter tradisjonell oppfatning en jordbrukseiendom der det drives planteproduksjon, gjerne også husdyrhold, i mindre omfang. Det dreier seg altså om en mindre gård, men småbruk er et relativt og tøyelig begrep. I følge Olaf Berg, alias «Martin Kvennavika», er det vanskelig å skille en stor småbruker fra en liten storbruker. Det har vært gjort forsøk på definisjoner av småbruk ut fra areal eller dyretall, og Wikipedia foreslår «fra ingen til 3 vinterforede kyr eller kalver eller et noe høyere antall sauer eller geiter». Dette er tøv. Oppfatningene av hva som er et småbruk varierer avhengig av driftsformen, hvor i landet vi befinner oss, og ikke minst hvilken tid vi snakker om. Det som var en gård for en mannsalder sia kan være et småbruk i dag, hvis den i det heile tatt eksisterer.

Et forsøk på en mer generell definisjon kunne være at et småbruk er en gård som drives ved hjelp av bondens eller familiens egen arbeidsinnsats. I dag er heller ikke dette noe godt kriterium etter som mye av det fysiske arbeidet er forsvunnet gjennom industrialisering og automatisering. Dessuten utføres mange oppgaver i landbruket i dag av innleide entreprenører og eksperter. I forvaltningssammenheng brukes verken «gård» eller «småbruk» lenger. I dag er det kun snakk om «driftsenheter», og det er «foretak» som søker om tilskudd til produksjonen. Det trenger slett ikke å være knytta til en enkelt gård eller bonde, det kan like gjerne være samdrifter eller selskaper.

Les videre

Utmarka – fra jakt-, beite- og slåttemark til ødemark og rovdyrreservat – eller økonomisk slagmark?

Kyr på utmarksbeite

Melkekyr på utmarksbeite. Fram til andre verdenskrig var dette normen, i dag er det et særsyn og betraktes som «museumslandbruk». Foto: Erik Stenvik

Det har bodd mennesker i Norge i omkring 10 000 år. I nesten hele denne perioden har de lokale ressursene i sjøen og på landjorda vært kilde til mat og livberging. Fram til vår tid har utmarka med myrer, skog og fjell vært av avgjørende betydning for jord- og husdyrbruket. Fyringsved, tømmer til hus og virke til redskaper kom derfra. Beitedyr henta energi og næringsstoff som ble til mat, skinn, ull og trekkraft for menneskene. Fôr fra setervoller og myrer ga gjødsel til åkerjorda og var derigjennom også grunnlaget for dyrking av matkorn.

Les videre

Myr – mer enn bare fuktig landskap

????????????????????????????????????

Utmarka i store deler av landet består av en mosaikk der skogen veksler med åpne arealer av vann, snaufjell og myr. Foto: Erik Stenvik

Det finnes ulike typer av myr, vi snakker om torvmyr og grasmyr eller fattigmyr og rikmyr. I Norge utgjør myrene til sammen 20 000 kvadratkilometer, dobbelt så mye som arealet av dyrka mark. De finnes fra ytterst på kysten til over tregrensa og bidrar til naturens egen vannregulering og motvirker flom og tørke ved at de tar opp og holder på nedbøren. Myrene er viktige leveområder for et mangfold av planter og dyr, og våre forfedre nytta vegetasjonen på myrene til beite og vinterfôr for buskapen. Myrene var tidligere også en nødvendig energikilde i form av brenntorv langs kysten. Og ikke minst er myra et viktig karbonlager som motvirker klimaendringer som følge av utslipp av store mengder karbon til atmosfæren. I artikkelen som følger kan du lese mer om dette.

Les videre