Omslaget til førsteutgaven av romanen «Motorsågen» av Nils Parling.

I 1950 ga det svenske forlaget Tiden ut en roman med tittelen «Motorsågen». Forfatteren var skogsarbeideren Nils Parling, født i nærheten av Strömsdal i Säfsnes socken i Dalarna. Foranledninga til at romanen ble til var en arbeidsulykke. Parling fikk omfattende skader da han ble fastklemt under et tre, og tilbrakte et halvt år i gips som rekonvalesent. Han hadde tidligere gitt ut ei diktsamling, og nå ble han av forlaget oppfordra til å bruke tida til å skrive en realistisk arbeiderroman basert på egne erfaringer fra livet som tømmerhogger. Boka, som skildrer arbeidsliv og sosiale forhold i ei svensk «gläsbygd» i ei tid prega av store teknologiske og samfunnsmessige endringer, ble en bestselger. Filmen «Motorsågen» av regissøren Lars-Göran Pettersson fra 1983 bygger på deler av romanen. Nedafor finner du bilder og flere opplysninger om boka, filmen og forfatteren Nils Parling.

To mann i arbeid med stokksag.                                                           Ukjent fotograf.

Når menneskene i tidligere tider skulle felle trær var det øks de brukte. Gjennom utallige generasjoner var det økser av stein, i de siste par tusen år av jern. Ikke før i andre halvdel av 1800-tallet ble tømmerhogsten effektivisert ved at handsager av stål kom i bruk til felling. De første ble kalt stokksager og var omkring halvannen meter lange. De hadde handtak i begge ender slik at to mann samarbeida ved å skyve og dra vekselvis i hver sin ende under arbeidet. Et stykke inn på 1900-tallet kom enmannssagene som var omkring en meter lange og ble kalt svanser. De ble også omtalt som tømmersvanser eller «tigersvanser» etter varemerket på en modell som ble produsert i Sverige.

Norske skogsarbeidere i 1939 med det samme utstyret som kollegene i «Motorsågen» brukte. De er oppstilt utafor koia de i bodde i heile uka vinteren igjen. I bakgrunnen ved inngangen står kokka som bodde sammen med dem og tok seg av matlaging og reinhold. Ukjent fotograf.

Tidlig på 1900-tallet ble det også gjort forsøk med motordrevne sager, men de var både tunge og tungvinte i bruk og krevde minst to manns betjening. Først etter andre verdenskrig lyktes det å produsere handterbare, enmanns motorsager som kom i praktisk bruk. Ved hjelp av motorkraft og bruk av fossil energi lå nå vegen åpen for ei kraftig effektivisering av tømmerhogsten. Dette er utgangspunktet for romanen Motorsågen, og gjennom handlingsforløpet og skildringa av de ulike aktørenes tanker og holdninger drøfter forfatteren hva det teknologiske framsteget innebærer. Kommer motorsaga først og fremst for å lette arbeidet for tømmerhoggerne, eller er det skogeierne og industrien som står bak og driver det gjennom for å øke sin fortjeneste og samtidig svekke arbeidernes makt og innflytelse?

Annonse for motorsag i tidsskriftet Skogen i 1949.

Det er forvalteren Bergfors som på vegne av bolaget argumenterer for at arbeiderne skal skaffe seg motorsag. Den gjør i følge ham seks manns arbeid, og det vil uten tvil føre til mindre slit og større fortjeneste. «Industri helt enkelt. Rationalisering. Højd produktion. Sänkta kostnader. Mer export til landets bästa. Det er tidens lösen», sier han. Hoggerne har ulike tanker og reaksjoner da forslaget kommer. Mens familieforsørgeren Alfred, som har skrøpelig helse og dårlig rygg, ser på det nye utstyret som en redning fra det tunge slitet er de andre på skogsarbeiderne mer forbeholdne. Superhoggeren Evert er skeptisk til bolagets intensjoner og ser sitt renomme som den beste tømmerhoggeren i vid omkrets trua. Den konservative ungkaren Gabriel ser på motorsaga som en trussel mot skogsarbeidernes frie og uavhengige stilling, han vil slett ikke bli industriarbeider med timelønn og fast arbeidstid.

Manne i Finnhult med stokksaga over skuldra og sønnen Elof med barkespade og buesag hakk i hæl. De utfordra motorsaga til duell. Fra filmen «Motorsågen», 1983. Foto: Youtube

Den som reagerer sterkest er den temperamentsfulle Manne i Finnhult. Han er en urkraft og hogger sammen med sønnen Elof, som er minst like stor og sterk. Han blåser av hele påfunnet: «Sex mans jobb gör den inte! Gör den det kan ni skita mej fulla öronen…. Jag tror inte jag skulle dra mej för at ställa upp og såga i kapp med den där manicken»! Det ender med et veddemål der Manne setter sin og Elofs månedslønn mot forvalterens på at de to skal holde motorsaga stangen i en duell der de kapphugger. Konkurransen, som går over fire timer, er det dramatiske høgdepunktet i boka, men undervegs er det også fine skildringer av landskapet, skogsarbeidet og menneskene i grenda som lever sine liv med lengsler, sorger og gleder slik at vi kan kjenne oss igjen, sjøl om det er en menneskealder siden dette ble skrevet.

Hoggerlag på Namdalseid omkring 1950, før motorsaga gjorde sitt inntog. Arbeidet var hardt, men tilværelsen hadde likevel sine lyse sider. Ukjent fotograf. 

Også i norske skoger ble det arrangert konkurranser mellom muskelkraft og motorkraft på lignende vis som i romanen. Utfallet varierte og avhang av flere forhold, ikke minst snødybde og driftssikkerheten til motorsagene, som kunne variere mye. Seinere er skogsdrifta mekaniser til det ugjenkjennelige, og skogsarbeiderne er fullstendig fortrengt av skogsentreprenører. Motorsågen er derfor et verdifullt tidsdokument som forteller hvordan livet var for mange midt i forrige århundre, og hvordan teknologien som var på frammarsj ubønnhørlig endra tilværelsen for dem.

Nils Parling 1914-2002. Foto: Reidar Falk.

Nils Parling sto for en omfattende litterær produksjon etter at Motorsågen kom ut. Den siste romanen, Pärlmysteriet, kom ut i 2000. I 1956 ga han ut diktsamlinga Finnbäcks-Lars visor. Han satte melodi til flere av sine dikt og framførte dem til eget gitarakkompagnement. Parling døde i 2002. Han kan sammenlignes med flere samtidige forfattere i Norge, kanskje først og fremst Alf Prøysen, Vidar Sandbeck og Hans Børli.

Her er lenke til fimutgaven av Motorsågen fra 1983:

Filmen «Motorsågen» på Youtube