To fjordinger framfor plogen.                                                                       Foto: Erik Stenvik

Om du løser kryssord har du kanskje støtt på ard som synonym for plog. Da avslører kryssordmakeren sin kunnskapsmangel, på samme måte som når han påstår at die betyr det samme som amme. Arden er riktig nok en forløper for plogen, og slik er det et slektskap mellom de to jordarbeidingsredskapene, men bruken og virkemåten er ulik. Arden river opp jorda og presser den ut til begge sider, mens plogen skjærer laus en strimmel som vendes 180 grader og legges til ei side, tett inntil den forgående, slik at heile det øverste jordlaget på åkeren blir snudd opp-ned. Det krever stor innsats av energi, og pløying var en tidkrevende oppgave i den tida hesten var trekkraft. Nedafor finner du bilder av redskapene i bruk. Der kan du også lese mer om hva arden brukes til i dag, hvorfor vi pløyer jorda, hvordan plogen virker og hvordan pløying med hest foregikk.  

 

Arder fra ulike tidsaldre.

Arden er et av de eldste jordbruksredskapene vi kjenner og ordet ard finnes i gammelnorsk. De eldste utgavene var laga av tre, i seinere tid fikk de jernbeslag for bedre effekt og slitestyrke. De ble opprinnelig brukt til å rive opp og løyse jord som skulle brukes til dyrking av korn og andre åkervekster. I nyere tid er de brukt til ugrasrensking og hypping i radkulturer som potet og kålvekster. Moderne arder av stål finnes i flere utgaver.

Nedmolding av potet ved hjelp av hestehakke.                                          Ukjent fotograf.

Hestehakka er en moderne utgave av arden. På bildet ser vi den i bruk under potetsetting. Først ble det kjørt opp render hvor settepotetene ble lagt med omkring 30 cm avstand. Deretter måtte hesten gå på toppen av drillene slik at hestehakka fordelte jorda til begge sider over potetene.

Troll med radrenserutstyr.                                                                             Ukjent fotograf.

Troll er betegnelsen på denne redskapstypen som representerer ei videreutvikling av hestehakka. Den har fått hjul og flere skjær slik at den kan ta to render i samme slengen.

Plogen brukes også for å gjøre åkeren klar for såing, men den har dessuten en viktig funksjon i ugrasbekjempinga ved at den vender det øverste jordlaget og begraver levende ugrasplanter og frø og fratar dem vekstmuligheter. I vekstskifte mellom eng og åkervekster er den nærmest uunnværlig. Fra enga er to til tre år gammel vil grasartene og kløveren som ble sådd gradvis gå ut til fordel for andre planter som syre, høymol, løvetann, reverumpe og annet av det vi kaller ugras. Slik gammel ekre gir mindre avlinger og dårligere kvalitet på fôret, og da er det tid for ompløying og fornying. Etter et år eller to med åkervekster er det igjen tid for å så grasfrø slik at det ble nyekre året etter.

Hesteplog med ås av stål (kalt jarnåsplog) fra Kverneland. På tidligere utgaver var plogåsen av tre.

Plogen er et langt mer avansert redskap enn arden. I sin klassiske form består den av en horisontal bjelke som kalles plogåsen. I framenden har den et bissel som hektes til hommelen som overfører trekkrafta fra trekkdyra, og i bakre ende på oversida er det handtak for den som går bak og styrer. De delene som utfører arbeidsoperasjonen sitter på undersida. Fremst sitter en kniv (ristelen) som skjærer et loddrett snitt som avgjør bredden på fåra, så følger skjæret som lager et horisontalt snitt på undersida og deretter den vridde veltefjøla som med sin konkave og vridde profil løfter og vender torvstrengen opp-ned.

Ved pløying med traktor er innstilling av plogen en komplisert affære hvor det må tas hensyn til justering i flere plan. Etter som hjula på den eine sida går nede i fåra blir traktoren skeiv i forhold til bakkeplanet, derfor må plogen av-vatres slik at fårene blir jamntjukke. Så må den gis rett landsøkning slik at den går rett fram etter traktoren og fårene blir like breie. Endelig må plogen ha rett jordsøkning, det vil si at den går høvelig djupt slik at forholdet mellom bredde og tjukkelse på fåra blir rett, det er en forutsetning for å få ei god velte. I dag finnes traktorploger med opptil ti skjær. De har enorm kapasitet, men fordrer store flater og traktorer med flere hundre hestekrefter.

Pløying av lausåker (som har vært brukt til åkervekster sesongen før) er lettere enn gammel eng med seig torv. Da kan det klare seg med en hest for plogen. Foto: Erik Stenvik

Moderne traktorploger er utstyrt med separate steinutløsere i form av kraftige fjærer. Ved sammenstøt med forhindringer sørger de for at plogen automatisk løftes ut av jorda og glir over forhindringa. Slikt fantes ikke før i tida, og pløying med hester kunne være farlig. Hvis plogen traff jordfaste steiner eller røtter kunne trekket fra hestene føre til at plogen roterte framover og håndtakene slo oppover med voldsom kraft. Det kunne føre til alvorlig skade om han som gikk bak var for nær.

Pløying med beite, det vil si to hester for plogen. Den nærmeste kalles fårhesten fordi den går nede i fåra fra forrige runde, den andre er landhesten etter som det upløgde arealet kalles landet. Hestene er av nordsvensk rase som tilsvarer norsk dølahest.    Foto: Erik Stenvik

For at resultatet av pløyinga skal bli bra må forholdet mellom bredde og dybde på fåra være rett. Når bredden på skjæret øker må derfor pløyedybden økes tilsvarende, derfor går de svære traktorplogene mye djupere enn de gamle hesteplogene. Pløying går ut på å snu det øverste matjordlaget på åkeren opp ned. Med 15 cm pløyedybde innebærer det at 150 kubikkmeter jord tilsvarende 15 store lastebillass skal skjæres løs, løftes og vendes opp-ned og til side for hvert eneste dekar, som tilsvarer ei vanlig boligtomt. Med 30 cm pløyedybde dobles disse tallene. Det sier noe om hvor energikrevende denne arbeidsoperasjonen er, og hvor mye mer av energi som skal til når redskapsstørrelsen og arbeidstempoet øker.

Det skal mye trening og stor nøyaktighet til for å få til ei så fin avslutning av teigen at knapt et strå vises. Bildet er fra Nordisk mesterskap i 1996.    Foto: ERik Stenvik

De gamle hesteplogene med bare ett skjær hadde en effektiv arbeidsbredde på omkring 25 cm. Det betydde fire meter framdrift for hver kvadratmeter, eller fire km for hvert dekar som ble pløyd. Dersom terrenget var hellende, slik som mange steder her i landet, kunne jorda pløyes bare i en retning fordi det ble for tungt for hestene å arbeide mot tyngdekrafta. Da ble det like lang tomkjøring tilbake for hver ny får, og hestene og han som gikk bak plogen og holdt tømmene måtte tilbakelegge en strekning som var minst dobbelt så stor. For en vanlig åker på 10 – 12 dekar tilsvarte den tilbakelagte distansen en fottur på bort i mot 10 mil, eller omtrent avstanden mellom Oslo og Hamar.