Konvensjonelt eller økologisk jordbruk, hva er best for miljø og helse? Foto: Erik Stenvik

Vi lever i ei opplyst tid, men folkeopplysning er fortsatt nødvendig. Intensjonen bak programserien «Folkeopplysningen» på NRK, der programlederen Andreas Wahl «skiller myter fra fakta» og stiller spørsmål om vitenskapelig holdbarhet i det som er gjengs oppfatning og utbredte holdninger, er god. Men nyansene blir borte når programmets konklusjon er gitt på forhånd og innslagene er valgt for å underbygge den. Viktige momenter havner i skyggen når søkelyset konsentreres i en retning, slik det skjedde i programmet om økologisk jordbruk som ble sendt 21.9.16. Tvilsomme påstander fra skeptikerne ble stående uimotsagt, mens innslagene med de som hadde positiv holdning til økologisk jordbruk var prega av overrumplingstaktikk og mer konfronterende intervjuteknikk. Det førte til at programmet fikk ei uheldig slagside.

Noen av innvendingene mot regelverket for økologisk jordbruk som kom fram er relevante, og vi bør tåle en diskusjon om deler av dette. Programskaperne har et viktig poeng når de i et innlegg på nrk.no i ettertid hevder at agroøkologiske dyrkingsmetoder er noe annet enn Debiosertifisert drift. Det er åpenbart problematisk at myndighetene gjennom regelverket for økologisk jordbruk autoriserer homeopati ved behandling av sjuke dyr. Det å tilrå bruken av metoder uten påviselig effekt i vitenskapelige forsøk bidrar til å svekke det økologiske jordbrukets troverdighet og omdømme. En liberal adgang til bruk av gjødsel fra dyr som lever på fôr produsert ved bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler er et annet vanskelig punkt. Vi må også tåle at det stilles spørsmål ved helsegevinsten i å basere kostholdet på økologisk mat, så lenge norske landbruksvarer for øvrig holder svært god kvalitet.

Det er mer problematisk når programmet insinuerer at økologisk drift innebærer dårlig dyrevelferd og bruker en bonde som sannhetsvitne. Han hevder at han måtte gå tilbake til konvensjonell drift for å kunne bruke godt nok kraftfôr til å få tilfredsstillende vekst på kalvene. Dette har neppe med dyrevelferd å gjøre, snarere det motsatte dersom det som omtales som «skikkelig vekst» er normen for tilvekst i industrielt husdyrhold. Der er kravet raskest mulig vekst, ikke av hensyn til dyra, men av hensyn til maksimal «turnover» og størst mulig profitt. Det blir nesten som å forsvare tvangsfôring av gjess med at bare det gir skikkelig «foie gras» til topp pris.

Den største svakheten ved programmet var likevel at jordbruksforskeren Arne Grønlund uimotsagt fikk framføre sine fundamentalistiske vrangforestillinger. Han påsto at jordbruket representerer det verste naturinngrep bortsett fra asfaltering. Virkelig? Verre enn vassdragsregulering, masseuttak og gruvedrift? I følge Grønlund er det størst biologisk mangfold i den uberørte naturen. Derfor bør landbruket begrenses til så små arealer som mulig, og etter som konvensjonelle metoder gir størst arealavkastning trakk han den konklusjonen at økologisk jordbruk var mest miljøskadelig. Dette resonnementet, etter mønster av Erasmus Montanus, rører ved kjernen av problemet vi står overfor.

Uten jord- og husdyrbruk ville det meste av våre 10 millioner dekar jordbruksareal vært dekket av granskog, som er klimakstilstanden i store deler av landet. Den som har vært i en granskog vet at det ikke er en naturtype som utmerker seg ved rikt biologisk mangfold. Det gjør derimot jordbrukets kulturlandskap. Det gjelder spesielt blomsterengene som er skapt av slått og beiting over lang tid. Myndighetene bruker hvert år millioner av kroner på å ta vare på kulturlandskapet fordi mange utryddingstrua arter på den norske rødlista finnes nettopp der. Også i områder med konvensjonell jordbruksdrift gir kantsonene mot de åpne arealene i det mosaikkprega landskapet gode livsvilkår for et mangfold av planter, og alt fra mikroorganismer til insekter, fugler og pattedyr.

Blomsterenga er et resultat av jord- og husdyrbruk gjennom lang tid og representerer et større biologisk mangfold enn det du finner de fleste steder i uberørt natur. Fot: Erik Stenvik

Jordbruk i seg sjøl er ikke miljøfiendtlig, det er industriell drift basert på monokultur, massiv innsats av tung teknologi og rovdrift på lagerressurser i form av mineraler og fossil energi som representerer en trussel mot framtidige generasjoner og livet på jorda. Miljøvennlige driftsformer basert på lokale og sjølfornyende ressurser resulterer derimot i et kulturlandskap som bidrar positivt til miljøet både biologisk og estetisk. Gjengroinga av det gamle kulturlandskapet er et anerkjent problem i dag, også fordi det er en viktig del av kulturarven vår. Et Brennpunkt-program på NRK om landbrukspolitikken belyste disse problemene på en god måte tidligere i år.

Det økologiske jordbruket i henhold til Debio-regelverket er langt fra perfekt. Det stimulerer til stordrift, spesialisering og bruk av innkjøpte driftsmidler i stedet for allsidig drift og produksjon basert på gårdens egne ressurser. Likevel representerer det et skritt i riktig retning og har bidratt til mer miljøvennlig drift for norsk jordbruk som helhet.