Utmarka – fra jakt-, beite- og slåttemark til ødemark og rovdyrreservat – eller økonomisk slagmark?

Kyr på utmarksbeite

Melkekyr på utmarksbeite. Fram til andre verdenskrig var dette normen, i dag er det et særsyn og betraktes som «museumslandbruk». Foto: Erik Stenvik

Det har bodd mennesker i Norge i omkring 10 000 år. I nesten hele denne perioden har de lokale ressursene i sjøen og på landjorda vært kilde til mat og livberging. Fram til vår tid har utmarka med myrer, skog og fjell vært av avgjørende betydning for jord- og husdyrbruket. Fyringsved, tømmer til hus og virke til redskaper kom derfra. Beitedyr henta energi og næringsstoff som ble til mat, skinn, ull og trekkraft for menneskene. Fôr fra setervoller og myrer ga gjødsel til åkerjorda og var derigjennom også grunnlaget for dyrking av matkorn.

9026021267_e01909215b_o 4953243735_2ecc12887c_o

Husdyrhold og beitebruk har satt sitt preg på både kostholdet og landskapet og utgjør en viktig del av den norske kulturen. Foto: Erik Stenvik.

I de siste 150 åra har bruk av fossil energi og industrialisering gradvis gjort samfunnet mindre avhengig av tradisjonell ressursutnytting i utmarka. Det har ført til at kunnskapen om denne delen av vår kulturhistorie er i ferd med å bli borte. Det juridiske grunnlaget som sikra og regulerte bøndenes og allmuens rett til bruk av utmarksressursene er også under press i kampen mellom verneinteresser på den ene sida, og kommersiell utnytting gjennom turisme, industriell skogsdrift, vind- og vannkraft eller mineralutvinning på den andre.

Seterfjøs 7 ????????????????????????????????????

Den gamle og den nye tid. Kyrne på bildet til venstre slippes ut av seterfjøset og er på veg ut i skog og fjell for å finne maten. Kyrne på bildet til høgre står inne hele året og blir servert en diett som består av omkring 50 % innhøsta grovfôr og 50 % kraftfôr. Foto: Erik Stenvik.

I dag har bare en tredjedel av maten vi spiser norsk opprinnelse. Norsk husdyrproduksjonen er også i stor grad basert på ressurser andre steder på kloden. Frakteskip går i skytteltrafikk og henter mer enn en million tonn husdyrfôr i form av korn og soya fra fjerne himmelstrøk. Det utgjør over halvparten av alt kraftfôr i den industrialiserte husdyrproduksjonen i Norge. Lyst kjøtt fra kylling og gris vinner markedsandeler på bekostning av rødt kjøtt fra drøvtyggere, som fra naturens side er innretta på å ete gras og lauv. Men også disse fôres i stigende grad med billig kraftfôr for å oppnå effektivitet målt i form av produktmengde per årsverk og høgest mulig avdrått per dyr. Innestengt i fabrikkhaller tilbringer kyrne sine korte liv med kronisk diare fordi halvparten av fôret de eter består av korn og soyaprotein fra Brasil, som heller kunne vært brukt som mat for mennesker.

8086391123_1f07debc83_b

Sauesanking i Reykjarfjördur. Vikingene tok med seg husdyra og beitebruken fra Norge da de utvandra til Island. Der brukes utmarka fortsatt på samme måte som her i landet, dyra streifer fritt om sommeren og sankes om høsten. Foto: Erik Stenvik

Det er i første rekke drøvtyggere som ku, sau og geit som er i stand til å utnytte utmarksbeiter. De kan streife over store arealer og finne fram til de mest næringsrike vekstene som vokser i et karrig landskap. Ved hjelp av sitt spesielle fordøyelsessystem med fire mageavsnitt produserer de råvarer som kommer menneskene til nytte. Kjøtt, ull og huder bærer de med seg gjennom hele sesongen, men kyrne må melkes morgen og kveld. Før i tida, da melk basert på beiteressursene i utmarka var det viktigste produktet, foregikk melkinga i sommerhalvåret på setra, i sommerfjøset eller under åpen himmel.

tarva 5316621952_dc7816a3d0_o

Fra fjæra til høgfjellet har utmarka vært nytta som beite. Bilder fra Tarva i Sør-Trøndelag til venstre og Einunddalen i Hedmark til høgre. Foto: Erik Stenvik.

I noen ganske få generasjoner har vi på grunn av rovdrift på jordas lagerressurser vært i stand til å neglisjere de sjølfornyende ressursene vi har rett utafor stuedøra. Seterdrift, beiting og slått i utmarka nådde sitt høgdepunkt for 150 år siden. Så seint som i 1939, da det på det nærmeste var slutt på utmarksslåtten, ble det høsta 750 millioner fôrenheter (en fôrenhet = ett kg korn) fra ytterst på kysten til snaufjellet ved hjelp av beitedyr. Fortsatt høster sauer og ungfe omkring en tredjedel av dette til en verdi av omkrig en milliard kroner, men det er vanskelig å forestille seg at det vil fortsette med den politikken og samfunnsutviklinga vi ser i dag.

9028252556_ddab05bc3d_o 9464816052_f1a5e362b8_k

I dag er det sauer og lam som i første rekke høster forressurser i utmarka, men denne driftsformen er i dag trua av samfunnsutviklinga og landbrukspolitikken generelt, og rovdyrforvaltninga spesielt. Bilder fra Flakstadøy i Lofoten og Heilhornet i Bindal. Foto: Erik Stenvik.

Utmarka representerer det store potensialet for framtidig økning av matproduksjonen i Norge. Det burde mane til ettertanke, ikke minst i lys av klimaendringene og den store migrasjonsbølgen vi opplever nå.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s