Utmarka i store deler av landet består av en mosaikk der skogen veksler med åpne arealer av vann, snaufjell og myr. Foto: Erik Stenvik

Det finnes ulike typer av myr, vi snakker om torvmyr og grasmyr eller fattigmyr og rikmyr. I Norge utgjør myrene til sammen 20 000 kvadratkilometer, dobbelt så mye som arealet av dyrka mark. De finnes fra ytterst på kysten til over tregrensa og bidrar til naturens egen vannregulering og motvirker flom og tørke ved at de tar opp og holder på nedbøren. Myrene er viktige leveområder for et mangfold av planter og dyr, og våre forfedre nytta vegetasjonen på myrene til beite og vinterfôr for buskapen. Myrene var tidligere også en nødvendig energikilde i form av brenntorv langs kysten. Og ikke minst er myra et viktig karbonlager som motvirker klimaendringer som følge av utslipp av store mengder karbon til atmosfæren. I artikkelen som følger kan du lese mer om dette.

Nedbørmyrer og jordvannsmyrer
Myrer er åpne arealer der høgt vanninnhold gjør at skogen ikke får innpass. Vannet tilføres gjennom nedbør eller tilsig fra omgivende terreng. Nedbørmyrer får all næring tilført gjennom nedbøren og er ekstremt fattige på næringstoffer og vegetasjonsmangfold. Jordvannsmyrer tilføres næringstoffer fra jord og fjell i omgivelsene gjennom grunnvannet. Ut fra vegetasjonsmangfoldet klassifiseres slike myrer som fattig-, intermediær- eller rikmyr. Det er næringstilførsel, og særlig kalkinnhold, som er utslagsgivende. Fattigmyr har pH på 3-4 og preges av torvmoser og har innslag av få andre planter. Av disse er røsslyng, furu, torvull, bjønnskjegg og molte er blant de vanligste. Rikmyr har pH på 6-7 og variert vegetasjon med mange ulike plantearter, ofte med innslag av orkideer.

Fattigmyr med karakteristiske arter som molte og myrull i Nordland (til venstre) og rikmyr med grasarter, starr og orkideer i Nord-Trøndelag (til høgre). De fattige nedbørsmyrene, som også kalles torvmyr, ble brukt til uttak av brenntorv. Jordvannsmyrene med rikere vegetasjon ble kalt grasmyr og ble høsta gjennom slått og beiting. Foto: Erik Stenvik

Torvmosene skaper myra
Torvmosene (Sphangum) dominerer på fattigmyr. Det finnes en mengde ulike arter over hele verden, men hovedsakelig på den nordlige halvkula. Torvmosene finnes i alle myrer, rikmyr har få arter mens fattigmyr kan ha 5-10 ulike arter per kvadratmeter. Plantene mangler røtter og tar opp næring direkte gjennom bladene. Torvmosene vokser oppover mens nedre deler dør, og plantene danner matter eller puter når skuddene veves sammen ved forgreininger. I det fuktige miljøet går nedbrytinga av plantematerialet svært langsomt. Denne prosessen kalles fortorving og dødt plantemateriale akkumuleres i myra slik at torvlaget øker med omkring en mm hvert år. Det er anslått at 30 % av jordas karbonlager finnes i torvmyrer. Dette bidrar til reguleringa av klimagasser i atmosfæren og motvirker drivhuseffekten. Dyrking av myr og uttak av torv fører til store utslipp av CO2 og er derfor strengt regulert i dag.
Torvmoser produserer et antiseptisk stoff, sphagnan, som gjør at torva ikke råtner. Det gjør at også annet organisk materiale kan holde seg lenge i myr. Blomsterstøv og sot fra branner i omgivelsene lagres lagvis gjennom årtusener. Slik utgjør myrene et arkiv hvor vi kan hente ut informasjon om bosetting og jordbruk gjennom tidene. Det er funnet treverk og vel bevarte lik som har ligget i myra i mange hundre år. Torvmose har også vært brukt ved lagring av matvarer, for eksempel grønnsaker og fisk. De oppsugende og antiseptiske egenskapene har også vært utnytta i hygienisk sammenheng i form av bandasjer, sanitetsbind og bleier. Torvmose kan også benyttes som «våtservietter» hvis behovet skulle oppstå når du er ute på tur.

Myrslått

To utgaver av slåttemyr, til venstre fattig til intermediær myr med karakteristisk innslag av rome I Namdalseid, til høgre rikmyr med orkideer som marihand og stortveblad i Høylandet. Foto: Erik Stenvik

I det førindustrielle jordbruket var ressursene i utmarka avgjørende. Om sommeren ga den beite for buskapen og i tillegg ble mye av vinterfôret henta fra utslåtter. Høyløer og stakkstenger er kulturminner som vitner om tusenvis av dekar med myr som ble høsta ved hjelp av ljå og rive. Slåtten foregikk gjerne i august og kunne vare utover høsten. Avhengig av hvor næringsrik myra var kunne avlinga variere fra 20 til 200 kg per dekar. Høyet ble frakta heim på dragkjelke eller med hest og slede om vinteren.

Myrslåtten foregikk ved hjelp av ljå og rive og høyet ble lagra i stakk eller løe. Fra slåttedag på Høylandet i 2012. Foto: Erik Stenvik

Torvmyra og torvonna.
På den skogfattige kysten var torv vanlig som brensel. Torv med mindre enn 25 % fuktighet har brennverdi som bjørkved. Det øverste torvlaget, kalt ”påtorva”, er lite omdanna og uegna til brensel. Den ble brukt som strø under dyra i fjøset for å samle urin til gjødsel på åkrene. Tørka torvmose kan suge opp vann tilsvarende 20 ganger sin egen vekt.

Torvmyr med torvdam og torv under tørking. Til høgre torvspader og torvkniv. Frøya i Sør-Trøndelag. Foto: Erik Stenvik

Torvonna begynte sist i mai etter at våronna var unnagjort. Der deltok kvinner, menn og unger. Feltet der torva ble tatt kaltes en ”torvdam”, og arbeidet ble tyngre etter hvert som en kom djupere ned i myra. Torvlomper på 5 til 10 kg ble stukket med spade, kasta opp fra torvdammen og frakta til tørkeplassen. Her ble de skåret i 5 cm tykke skiver med en torvkniv. Disse torvene ble deretter reist på høgkant eller lagt i torvhesjer til tørking. Når torva var tørr ble den lagra i en torvsjå eller lagt i stakker som var omkring 1,5 m i diameter og 2 meter høge. Torva ble henta heim etter hvert som den ble brukt utover vinteren og våren avhengig av vær og føre.

Brenntorvstabel ved fjøsveggen. Frøya 1974. Foto: Erik Stenvik