Utgangersauer på vinterbeite i Skeisnesset på Leka. Lyngheilandskapet her er 3-4000 år gammelt. Det holdes i hevd gjennom beiting med husdyr og regelmessig brenning av lyngen. Området er utvalgt som ett av 23 referanseområder for kystlynghei i Norge i forbindelse med «Handlingsplan for kystlynghei» fra Miljødirektoratet. Foto: Erik Stenvik

Kystlynghei er en landskapstype som finnes langs kysten av Atlanterhavet fra Portugal og nordover til Lofoten. Det er ikke en naturgitt tilstand, men et kulturlandskap som er utvikla gjennom årtusener av husdyrhold og beitedrift. Det kan bare opprettholdes gjennom fortsatt beiting. Når den opphører kommer skogen tilbake og lyngheiene forsvinner. Planting av fremmede treslag som sitkagran og ulike furuarter har også bidratt til ødelegge dette landskapet. 90 % er allerede borte og det er viktig og bevare noe av det som fortsatt finnes.

I lyngheilandskapet finnes tallrike kulturminner fra hele perioden det har vært fast bosetting og husdyrhold langs kysten i Norge. Disse gravrøysene på Leka ble til i bronsealderen for omkring tre tusen år siden og er fortsatt godt synlige fra skipsleia i det åpne landskapet. Foto: Erik Stenvik

Før menneskene fikk husdyr var landet skogkledd helt ut mot havet, men holdbehovet for beiteområder gjorde at skogen her ble hogd ned eller brent. Avskoginga langs kysten foregikk i en periode fra yngre steinalder og fram til vikingtida. I eldre tider var utmarka og lyngheiene en viktig del av eksistensgrunnlaget. I det milde havklimaet gikk dyra ute hele året, og den eviggrønne røsslyngen var viktig som vinterfôr for husdyra. Fôr fra utmarka ga også gjødsel til åkerbruket når kyrne sto inne i sommerfjøset om natta.

Røsslyng (Calluna vulgaris) er en eviggrønn dvergbusk og en viktig næringskilde for husdyr på vinterbeite. Det er de grønne skuddene som beites. Navnet betyr «hestelyng» (gammelnorsk hross = hest) og stammer fra den tida hester gikk ute på beite om vinteren. Røsslyng ble også slått som fôr til kyrne, og dette forekom fram til etter krigen enkelte steder.

Skjøtsel av kystlynghei

Lyngheisyklus med og uten hevd. Illustrasjon fra Handlingsplan for kystlynghei del 2.

Røsslyng er en svært viktig vinterbeiteplante. Det er de grønne skuddene som beites. For å gi næringsrike beiter må røsslyngen brennes med jevne mellomrom. Etter brenninga får vi først en pionerfase der frø som ligger lagra i bakken spirer. Vegetasjonen preges av gras og urter i en periode på flere år. I byggefasen som følger etter har røsslyngen kraftig vekst og tar over brannflatene. Mengden av lange, vintergrønne skudd gjør at det er nå den fungerer best som beiteplante. Deretter følger den modne fasen der planten vokser i høyden åpner seg, og stadig mer av planten blir forvedet. I denne fasen er lyngen fortsatt viktig som beiteplante, i sær når det er mye snø. Dersom brenning ikke gjennomføres på nytt får vi etter omkring 25 år en degenerasjonsfase der lyngen er så forvedet at den har liten verdi som beiteplante.

Lyngbrenning i Skeisnesset på Leka. I en lang periode var skjøtselen av lyngheia her mangelfull og skogen var på veg tilbake. I seinere år er store arealer rydda og målet er å fornye den gamle røsslyngen gjennom brenning i løpet av omkring 20 år. Brenninga foretas på vårvinteren når det er frost i bakken i kontrollerte former. Det foregår etter en plan som gir en mosaikk av ulike utviklingsstadier av lyngheia. Det ivaretar de biologiske og kulturhistoriske verdiene i området og gir godt vinterbeite til husdyrene. Foto: Erik Stenvik