Kor er hammaren, Edvard, du treng han vel no
når døra skal spikrast igjen?
For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo.
Du skal reise til byen, min venn.

Fra «Bygdevise» av Jan-Arill Skogholt,

En fiskerbondeheim i Nordland i 1973, med potetåker, ekrer og hesjer med høy til et par kyr og noen sauer. Båtstø og naust ved sjøen med fiskegrunnene rett utafor. Jordbruket ga mat på bordet og fisket penger til nødvendige utgifter, slik at familien klarte seg. Foto: Erik Stenvik

Før industrialiseringa av det norske samfunnet fikk gjennomslag etter andre verdenskrig var det fortsatt sjølberging og naturalhushold som gjaldt i store deler av landet. Det som skulle til for å klare seg måtte i hovedsak skaffes til veie fra de ressursene som fantes lokalt. Langs kysten var det fisken i havet og hva jordbruk og husdyrhold kunne gi som var livsgrunnlaget. Dette har gitt opphav til uttrykket «fiskerbonden» som beskriver kombinasjonen av fiske og landbruk. Det må ikke oppfattes bokstavelig som en yrkestittel på en mannsperson, men som betegnelsen på en livsform og næringsveg, kanskje til og med en egen kultur som ikke finnes lenger. Arbeidet var tungt og oppgavene mange, og mann, kone og unger deltok etter evne og hva som var hensiktsmessig.

Jorda og sjøen var livsgrunnlaget. Her fra Hitra I Sør-Trøndelag i 1971. Foto: Erik Stenvik

Naturalhushold og sjølberging
Jordbruket ga kjøtt, melk, ull, egg og poteter. Mange dyrka også korn, men noe matkorn måtte kjøpes for inntektene fra fisket i liket med andre varer som trengtes. Det var mennene som drev fiske. De deltok også i arbeidet på gården når de var heime.

Våronn. Åkeren pløyes med hest som trekkraft og poteten settes med grev. Fra Frøya i Sør-Trøndelag i 1974. Foto: Erik Stenvik

I våronna pløyde og harva de åkeren, kjørte ut og spredde møkka, sådde korn og satte potet. Så fulgte torvonna da det ble stukket torv i myrene som ble tørka og frakta heim. Torva var energikilden som ble brukt til koking og som brensel om vinteren. Slåttonna tok til i første halvdel av juli og foregikk med ljå, seinere med slåmaskin for hest. Så ble graset tørka til høy på bakken eller i hesje før det ble båret eller kjørt inn på låven. Om høsten kom skuronna og  potetonna da kornet ble høsta og poteten tatt opp.
Kostholdet var basert på det sjøen og jorda kunne gi, og maten var i første rekke fisk og sild med poteter, flatbrød eller graut av bygg og havre og melk og melkeprodukter. Kjøtt var ikke hverdagskost.

Traktoren fikk sitt gjennombrudd på 1960-tallet da forhøster og ensilering slo igjennom, men for fiskerbonden var slike investeringer lite aktuelle. På bildet til venstre ser vi at brenntorva er kommet til gards og ligger oppstabla ved fjøsveggen, til høgre høykjøring. Begge bilder fra Frøya i Sør-Trøndelag i 1974. Foto: Erik Stenvik

Kjerringa var bonde –
Når fisket pågikk falt mye av arbeidet på kvinnene, og fjøsstellet med melking og foring var deres ansvar. Om vinteren når kyrne sto inn og ble fora med høy måtte de ha bøttevis med vann hver dag. Så seint som i 1950 hadde bare halvparten av gårdene i Norge innlagt vann, og vassbæring til hushold og fjøs var en stor oppgave. De moderne sinkbøttene var et stort framsteg i forhold til de gamle trebøttene som kunne veie like mye som vannet de rommet, i sær når de var dekka av et tjukt lag av is. Brenntorv til varme i komfyr og ovn måtte hentes i torvsjåen. I fjøset ble møkka lempa ut med handmakt, og kyrne handmelka. Om høyet på låven ikke strakk til ble lyng fra utmarka og tang fra fjæra brukt som tilskudd. Melka måtte tas hand om og foredles til smør og ost. I tillegg hadde kona også ansvar for hus og unger.

Båten står på lunner i støa ved naustet (bilde fra Nordland 1973 til venstre), og karene ser etter laks i kilnota (bilde fra Frøya i Sør-Trøndelag 1971 til høgre). Foto: Erik Stenvik

– og mannen var fisker
Kvinnene kunne nok ro ut etter kokfisk på fjorden, men det egentlige fisket var mennenes oppgave. Fisket var viktig fordi det ga penger til nødvendige innkjøp og betaling av skatt. Det foregikk i flere sesonger: Vinterfiske etter skrei fra jul til påske i værene langs Trøndelagskysten og i Lofoten. Deretter vårfiske franm mot pinse i fiskeværa ytterst mot havet og sommerfiske etter sei og småtorsk på grunnene. Sildefisket foregikk mest om høsten.

Redningsskøyte omgitt av norske tradisjonsbåter fra ulike deler av landet under Forbundet Kystens landsstevne i Lysøysund i 1990. Foto: Erik Stenvik

Båttypen varierte langs kysten, og hver landsdel hadde sine særegne utgaver av åpne, klinkbygde båter med tradisjon tilbake til vikingetida. De fantes i flere størrelser med betegnelser etter antall rom eller årer. Den minste utgaven med to rom og fire årer kalles færing og ble brukt til heimefiske. Større båter som seksring, åttring eller fembøring krevde større mannskap og ble brukt til utror og havfiske. Ved siden av årer hadde de opprinnelig råseil, men fra slutten av 1800-tallet ble også den mer letthåndterlige sneiriggen tatt i bruk. Fra denne tida ble også motorer tatt i bruk, men mange brukte årer og seil også etter krigen, særlig under heime- og fjordfiske.

På bildet ser vi fra venstre en åfjordsfæring fra Trøndelag, en bindalsfæring fra Nord-Norge og en oselverfæring fra Vestlandet. Foto: Erik Stenvik

Ikke noe «kaffe-latteliv»
I seinere år har kvinnene fått større anerkjenning for arbeidet de utførte heime mens angsten for mannfolkene på sjøen gnog, og bra er det. Det er likevel grunn til å huske at mennene også tok sin tørn. De var heime på gården og tok de tyngste takene i onnene, og livet på om bord i små, åpne båter i all slags vær var det ingen grunn til å misunne dem. Pålitelig værvarsel fantes ikke, og stormen kunne komme brått på. Ikke sjelden førte det til store ulykker med tallrike forlis og stort mannefall. Mange forsørgere i samme bygda kunne bli borte på en gang, slik som i Titran-ulykka 14. oktober 1899 der 140 fiskere fra kystbygdene i Sør-Trøndelag omkom. Ved Gjæslingan i Nord-Trøndelag har det vært flere store ulykker. 23. februar 1625 drukna 210 mann, samme dato i 1865 omkom et lignende antall og 2. mars 1906 kom 24 fiskere bort til tross for stor redningsinnsats.

Hele familien i samme båt. Bindalsfæring med stamnsegl 1970. Bilde fra Nord-Trøndelag. Foto: Erik Stenvik.

Alle, ung som gammel, måtte hjelpe til i det gamle sjølbergingssamfunnet. Mange forestiller seg at livet var bare slit og ingen gleder før i tida, men spør vi de som deltok og fortsatt lever, svarer de ofte: «Vi hadd det no bra den gangen og, kanskje ber enn no på mange vis». Opplevelse av lykke eller tilfredshet avgjøres ikke nødvendigvis av omfanget av fritid eller materiell velstand. Dersom du ikke direkte lider nød er det mer et spørsmål om forholdet mellom forventningene du har og i hvilken grad disse forventningene blir oppfylt.

Fra Bindal i Nordland 1970. Foto: Erik Stenvik

Og sjarken din, Edvard, ka gjer du med han
no når garnan for godt heng på hjell?
Ta mesanen punn armen, sett sjarken på land.
For kvar fiskar er tid å ta kveld.

Fra «Bygdevise» av Jan-Arill Skogholt,

Fra Namsos i Nord-Trøndelag 2015. Foto: Erik Stenvik

Og det nyharva stykkjet bak fjøsen ein stad,
det får småbjørka få att til års.
For det veit du då, Edvard, du skal herifrå.
Du skal aldri meir stampe til gårds.

Fra «Bygdevise» av Jan-Arill Skogholt,