Min tippoldefar Johan Edevart Larsen Eggen (1846 – 1917) var husmann i Rotbukta ved Jonsvatnet i Strinda. Han var jordarbeider, tømmermann og arbeidet på Ranheim papirfabrikk ved siden av. Det satte ham i stand til å kjøpe plassen og bli sjøleier. Kona Jonetta kan skimtes i vinduet i bakgrunnen. Foto: Privat.

De fleste nordmenn har husmenn blant sine forfedre. Mange kjente etternavn bærer bud om det, som eksempelvis Brende, Lykke, Brekke og Gjerde. De kan føres tilbake til vanlige navn på husmannsplasser som Brenna, Lykkja, Brekka og Gjale. For 150 år siden var det 65 000 husmannsplasser i landet. Menneskene som hørte til der utgjorde trolig nær en tredjepart av det samla innbyggertallet i Norge, som den gang var i overkant av 1,5 millioner. Hvordan var levekårene på husmannsplassen, og hvorfor valgte noen å bo der? Hvem var disse husmannsfolkene, hvor kom de fra, og hvor ble det av dem? Les artikkelen som følger og få svar på disse spørsmålene.

Etter Svartedauen midt på 1300-tallet, da halve befolkninga strøk med, lå mange gårder øde og det var jord nok for alle. Det tok 300 år før folketallet hadde tatt seg opp igjen. På 1700- og 1800-tallet var det sterk vekst i befolkninga. Det var ikke lenger gårder nok til alle, men primærnæringene var fortsatt totalt dominerende, og alternative arbeidsplasser fantes knapt. Samtidig var arbeidskraftbehovet på gårdene stort før moderne redskaper ble tatt i bruk og alt måtte gjøres med handmakt. Dette førte til etableringa av det som kalles husmannsvesenet. Det eksisterte fra omkring 1650 til inn på 1900-tallet.
Når den eldste sønnen tok over slektsgården måtte søsknene ut. Jentene kunne håpe på å bli gardkjerring, men veksten i folketallet førte til at mange ikke hadde annen mulighet enn å skaffe seg tak over hodet på en husmannsplass. I praksis førte dette ofte til at yngre brødre av husbonden ble husmenn på den gården de kom fra. Det å ha en heim var også et vilkår for å gifte seg å stifte familie. Når plassen var etablert gikk retten til å bruke den ofte i arv fra far til sønn, men kontrakten kunne sies opp, og da måtte familien ut.

Husmannsplassen Sandmoen i Snåsa er freda av Riksantikvaren og vedlikeholdes som et viktig kulturminne. Foto: Erik Stenvik

Husmannen fikk rett til å bo på en parsell av gården, i kanten av innmarka eller i utmarka. Her kunne han bygge seg hus, dyrke jorda og holde husdyr. Husmannskontrakten kunne også omfatte rett til beite i utmarka og ved fra døde trær og hogstavfall, eller brenntorv der det ikke var skog. For dette måtte husmannen betale ei årlig leie, ofte i form av pliktarbeid på gården. Det gikk ut på at husmannen arbeidet uten betaling et bestemt antall dager i onnene. I tillegg kunne han arbeide på «tilsigelse», det vil si ekstra arbeid for ei lav lønn som ble kalt dagpenger. Husmennene kunne også ha gjeterplikt på gårdene, og den falt ofte på husmannsungene.

Ineriør fra husmannsstue. Sagplassen, Steinkjer. Foto: Erik Stenvik.

Mange husmenn var også dyktige håndverkere. De var snekkere, skreddere, skomakere, skinnfellmakere og smeder og plassen kunne få navn ut fra dette: Snekkersveen, Skreddermoen, Skomakertømte eller Smedplassen. De fleste husmenn langs kysten deltok i fisket. Noen var også høvedsmenn i egen båt og drev vinterfiske i Lofoten eller fra vær andre steder. På sjøen kunne husmannen ha rang over den sjøleiende bonden som deltok i båtlaget, slik det er beskrevet av forfatteren Johan Bojer i romanen «Den siste viking». Dette kan ha bidratt til at standsforskjellen mellom husmenn og bønder var mindre på Vestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge enn på Østlandet, slik vi kjenner det fra Alf Prøysens fortellinger.

Husmannsstue fra Stjørdal på Sverresborg museum i Trondheim. Foto:Erik Stenvik

I siste halvdel av 1800-tallet førte nye maskiner og dyrkingsmetoder til at arbeidskraftbehovet i jordbruket ble kraftig redusert. Hesteslåmaskina erstatta mange mann med ljå, og treskeverk drevet av dampmaskin sparte ukers arbeid med sliul /også kalt sluggu eller tust). Samtidig åpna det seg nye muligheter for husmennene gjennom utvandring til Amerika eller arbeid i industrien som vokste fram i byene. 800 000 nordmenn utvandra til Nord-Amerika fra midten av 1800-tallet og fram til 1920, en stor andel av disse kom fra husmannsplasser. I samme periode foregikk en omfattende urbanisering av det norske samfunnet, og mange forlot husmannsplassen og fikk arbeid i byene.

Husmannen Jørgen Volden fra Namdalseid på eldre dager. For slike som han var det ingen trygdeordninger. Når husmenne ble gamle og uten mulighet til årbeide måtte familien ta hand om dem, eller de måtte ty til fattigkassen. Foto: Alfred Sverkmo

Ved inngangen til 1900-tallet var tida ute for husmannsvesenet. I 1915 ble Småbruks- og boligbanken oppretta. Den ga rimelige lån til husmenn som ville kjøpe seg fri. I 1928 kom ei ny jordlov som ga husmannen rett til å kjøpe plassen sin. Da var det fortsatt 6000 husmenn igjen og noen få fantes helt fram til midt på 1900-tallet.
Noen husmannsplasser ble til sjølstendige gårder som fortsatt er i drift, mens andre er blitt til fritidseiendommer. De aller fleste er likevel borte. I noen tilfelle er alle spor fjerna gjennom nedbygging eller bakkeplanering, men mange steder kan du finne spor i form av nedgrodde hustufter, rydningsrøyser og steingjerder i utmarka som vitner om husmennenes store arbeidsinnsats – som i stor grad er glemt i dag.

Steingjerde på Tønderplassen på Leka og grunnmur til stua på husmannsplassen Tømte på Namdalseid der det bodde en famile for vel hundre år siden. Foto: Erik Stenvik