Seletøy for hest

ES m hest 4 Frøya 74

Tradisjonelle norske bogtreseler. Til venstre dølahest med ringputesele forspent sleprive, til høgre fjording med fastputesele foran plogen. Foto: Bår Stenvik (tv) og Erik Stenvik (th).

Det er et par generasjoner siden Blakken og Svarten var uunnværlig som trekkraft i landbruk og transport. Den gang det var sjølsagt at en kar kunne sele på og kjøre en hest, slik det forventes at alle kan kjøre bil i dag. Heldigvis holdes kunnskapen om bruk av hest ved like av et fåtall entusiaster, og i motsetning til før i tida er jentene i første rekke i dag.
Jeg vokste opp i tida like etter krigen da hester fantes på hver en gård og var fast innslag i bybildet. Tidlig i barndommen lærte jeg å sele på og kjøre hest fordi det var en sjølsagt ting at unger skulle gjøre nytte for seg og delta i arbeidet på gården. Alt arbeid var ikke like morsomt, men for meg var det stort sett lystbetont så lenge det hadde med bruk av hest å gjøre.
I denne artikkelen kan du se bilder av og lese om seletøy for hest, om navnet på de enkelte delene og seletøyet legges på og tilpasses.


Hester har vært brukt som trekkraft over store deler av jorda i lang tid, og en rekke varianter av seletøy er utvikla for å koble dem til redskap og kjøredoninger. Det finnes to hovedtyper, brystsele og komtesele.

Brystsele001 Brystsele002

Prinsippskisse og fotografi av brystsele fra «Manual of Horsemanship, Equitation and Animal Transport». 1937
Brystselen er vanlig på deler av det europeiske kontinentet, men lite brukt i Skandinavia, bortsett fra til lettere kjøring. Seletøyet er enkelt oppbygd og krafta overføres til dragliner gjennom ei brei reim som ligger horisontalt, tvers over brystet på hesten.

17349260063_3e67f89b37_k

Firspann ned komteseler. Fra parade under Windsor Horse Show 2015. Foto: Erik Stenvik

Bogtreselen, som brukes i Sverige og Norge, er en variant av komteselen. Der overføres krafta gjennom to bøyler av tre eller metall, en på hver side. De ligger an mot ei ringforma pute som legges om hestens hals og hviler mot bøgene. Hestens skulder kalles bog, derav uttrykket bogtre. Den ringforma puta heter komte på dansk, det er årsaken til uttrykket komtesele. På engelsk heter puta collar. I Norge kalles den ringpute eller løspute. Noen bogtreseler har også puter i form av fast polstring på hvert av bogtrærne. Slike seler kalles fastputeseler. Komte- eller bogtreseler er dyrere, men langt mer skånsomme for hesten og gir størst effektivitet i tungt arbeid enn brystseler. Da hestetrukne omnibusser og sporveier ble innført her i landet på slutten av attenhundretallet ble utstyret importert. Til å begynne med ble det brukt brystseler, men de ble snart bytta ut med norske bogtreseler av hensyn til hestene og effektiviteten.

5230275320_ebe83090ae_o 11916557244_edc4a875c3_b

Beite av Suffolk punch med brystseler og dølamerr med bogtresele med ringpute. Foto:Erik Stenvik

Bogtreselen – oppbygning og betegnelser.
Ordet seletøy er sammensatt av sele- og –tøy. Sele kommer av oldnorsk seli som rett og slett betyr hestesele. Sisteleddet – tøy kommer av tysk zeug som betyr utrustning, utstyr eller redskap. Det finnes i en rekke ord som verktøy, kjøretøy og leketøy, men er egentlig overflødig i denne sammenhengen. Ordet seletøy ble heller ikke brukt daglig tale i Norge tidligere. Det het sela eller sålå avhengig av hvor du var i landet. Mange steder het det rett og slett greie, og det å sele på kaltes «å greie på hesten».

1.12.13 r -2 5229518059_a3d6b384ff_o

Krafta overføres fra hesten via bogtrær og drotter til skjeker eller skakler. Mest effektivt skjer det når dette tilsammen utgjør ei rett linje. Norsk dølahest til venstre og beite av nordsvensk hest til høgre. Foto: Erik Stenvik

Hoveddelen av selen består av kraftoverføringssystemet som består av bogtrær, pute, drotter, ore og høvre og dessuten et antall lærreimer for å holde det hele på plass. I tillegg kommer hodelag som kreves for å kontrollere og styre hesten. Dersom det er behov for å bremse eller rygge brukes baksele som gjør at hesten kan overføre kraft bakover.

Bogtresele001

De enkelte delene av seletøyet med navn. Klikk på bildet for større versjon. Illustrasjonen er henta fra «Husdyrboka», Bøndenes forlag 1962.

Hodetøyet eller hodelaget ble vanligvis kalt beksel, biksel eller bissel som kommer av norrønt beizl som har sammenheng med å bite. Det består av munnbitt, kinn- eller kjakestykke på hver side, nakkestykke bak ørene, pannereim foran ørene og hakereim under kjaken ved overgang til halsen.
Bogtrærne ligger på hver side i en fals i ringputa, holdes sammen av nakkereima øverst og låses ved hjelp av brystreima nederst. Fra bogtrærne går drotten eller draglæret på hver side bakover til oreringen som holdes på plass av oppholdsreimene opp til hver ende av høvret og bukgjorden under buken. Høvret ligger på tvers bak manken, har ringer som tømmene føres gjennom og kviler på høvreballene. For å holde de ulike delene på plass går oppheisreimer fra høvret til bogtrærne på hver side, langgjord under buken og bakgjord langs ryggen til rumpereima eller rumpestjerten, også kalt assmissen, som går rundt halerota.
I oreringen sitter ora som er av jern og er tilkoblingspunkt for redskapen. Den går gjennom en åpning i skjækene som låses på plass ved hjelp av orepinnen som også kaltes selapinne, selastekk eller sålåstekk. Den kunne være av tre, bein eller stål. Av sikkerhetsgrunner ble tre foretrukket der kjøring medførte risiko, i ulendt terreng eller på islagt vann. Om uhellet var ute kunne hesten da raskt frigjøres fra redskapen med et velretta slag fra øksehammeren som knekte selepinnen.

Selepinner-1

Selepinner av bein, tre og metall. Foto: Erik Stenvik

Bakselen, også kalt bakgreie, festes i oreringene, går bak hestens lår og holdes oppe av ryggreim og kryssreim. Under arbeid som bare besto i trekk framover, som under pløying og harving, var bakselen unødvendig og ble hekta av.

Påseling og justering
Arbeidsselen hang vanligvis i stallporten på en knagg laga av ei grein og del av stammen på et tre, med fronten utover, ringputa ytterst, bogtrær, høvre og baksele innerst mot veggen. Bisselet hang på toppen av venstre bogtre og tømmene i en bunt eller kveil på høvret på samme side. Alt foregår på hestens venstre side under av og påseling.
Ringputa føres over hestens hode, fortrinns opp-ned fordi den er videst nederst, og snus når den har kommet bak ørene og legges på plass mot bøgene. Deretter legges selen på plass på hestens rygg med bogtrærne på puta, høvret bak manken og bakselen bak lårene. Brystreima festes, enten ved at den hektes over et utspring nederst på venstre bogtre uten å åpne spenna, eller ved at reima føres gjennom en åpning i bogtreet og spennes. Deretter spennes bukgjord, langgjord og rumpereim.
Hodelaget holdes i høgre hand mens vestre fører munnbittet inn i hestens munn. Deretter føres nakkestykket på plass bak ørene. Panneluggen, også kalt haratoppen, frigjøres slik at den kommer utapå pannereima og hakereima spennes.
Så kontrolleres tilpasning etter følgende grunnregler:
• En til tre rynker ved munnvika over bittet
• Plass til tre fingerbredder under hakereima
• Plass til flathanda innafor ringputa
• Plass til handa på kant mellom bukgjorda og hesten
• Plass til handa på kant mellom bakgjorda og hesten
• Plass til hendene på kant på hver side bak mellom hestens lår og bakselen

9634296157_16fba48c13_z

Hesten kviler i skjækene mens den venter på passajerer på Norsk folkemuseum på Bygdø i Oslo. Det er nok først og fremst i slike sammenhenger folk flest i dag får en mulighet til å stifte bekjentskap med kulturarven knytta til hest som trekkraft. Foto: Erik Stenvik

Den nordiske bogtreselen er konstruert slik at den gir en fleksibel kobling til redskapen som lar hesten kvile og foreta små bevegelser i alle retninger når redskapen står i ro. Derfor er den skånsom, men godt vedlikehold og riktig justering av seletøyet er avgjørende for å unngå skader på hesten. Gnag av seletøy kan gi opphav til sår som fører til kroniske lidelser som i tidligere tider ble kalt brudd. «Brudne hester» som havna på slaktehuset på grunn av kroniske skader i form av sår og arrdannelser i bog- eller høvreleiet var ikke uvanlig før i tida.

Erik Stenvik

11.10.2015

Advertisements

4 thoughts on “Seletøy for hest

  1. trygve måleng

    Hei, fine sider, kan du hjelpe med gjenstands-gjenkjennelse, men da må jeg få sende deg vise deg bilde av noe vi undrer oss på kan være en remløper ?

    Svar
    1. Erik Stenvik Innleggsforfatter

      Takk for interessant tilbakemelding. Jeg går ut fra at du sikter til reima som går fra bogreet til høvret. Jeg kjenner ikke til ordet du nevner, men det er ikke så rart etter som det er stor variasjon i lokale nevninger på slikt utstyr. I Trøndelag ble for eksempel høvre kalt for «sållå» (med tjukk l). Jeg har sett i ordbøker, men har ikke funnet ordet piore eller piora, ikke en gang hos Ivar Aasen, men hvis du har hørt at det har har vært i bruk er det sikkert korrekt og vel verdt å registrere som et lokalt navn.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s