Stikkordarkiv: hest

Seletøy for hest

ES m hest 4 Frøya 74

Tradisjonelle norske bogtreseler. Til venstre dølahest med ringputesele forspent sleprive, til høgre fjording med fastputesele foran plogen. Foto: Bår Stenvik (tv) og Erik Stenvik (th).

Det er et par generasjoner siden Blakken og Svarten var uunnværlig som trekkraft i landbruk og transport. Den gang det var sjølsagt at en kar kunne sele på og kjøre en hest, slik det forventes at alle kan kjøre bil i dag. Heldigvis holdes kunnskapen om bruk av hest ved like av et fåtall entusiaster, og i motsetning til før i tida er jentene i første rekke i dag.
Jeg vokste opp i tida like etter krigen da hester fantes på hver en gård og var fast innslag i bybildet. Tidlig i barndommen lærte jeg å sele på og kjøre hest fordi det var en sjølsagt ting at unger skulle gjøre nytte for seg og delta i arbeidet på gården. Alt arbeid var ikke like morsomt, men for meg var det stort sett lystbetont så lenge det hadde med bruk av hest å gjøre.
I denne artikkelen kan du se bilder av og lese om seletøy for hest, om navnet på de enkelte delene og seletøyet legges på og tilpasses.

Les videre

Advertisements

Fra Rimfakse til Rex Rodney – om navneskikk og berømte hester gjennom tidene

Rimfakse002

Avlshingsten Rimfakse ble født på Vossestrand i 1889 og var populær på Vestlandet ved forrige århundreskifte. Den var oppkalt etter Hrimfakse, hesten som i følge den norrøne mytologien sørger for at døgnet skifter ved å dra natta over dagen. Morgendogget er Hrimfakses fråde.

Avbildninger av hester i 30 000 år gammel bergkunst viser at menneskene har hatt et nært forhold til hesten langt tilbake i forhistorisk tid, opprinnelig som byttedyr og først mange tusen år seinere som husdyr. Når temminga av hesten skjedde er omdiskutert, og genetiske studier tyder på at det kan ha foregått flere steder på ulike tidspunkt. En vanlig oppfatning er likevel at det først fant sted på de Eurasiatiske steppene for omkring 5 500 år siden.
Til å begynne med var nok formålet at hestene skulle gi kjøtt og melk, men etter hvert lærte menneskene å bruke dem som ride- og lastedyr. I ulike kulturer fikk de også mytisk og kultisk status. Gjennom årtusener gjorde hester en uvurderlig innsats i jordbruk, transport og krigføring inntil de på 1900-tallet ble erstatta av motorkraft drevet av fossil energi.
Trolig fikk hestene navn fra den dag de ble husdyr, men det er først fra skriftlige kilder vi får rede på hva de het. I artikkelen nedafor kan du lese om berømte hester fra mytologi, sagn og litteratur og hester som har satt spor etter seg i avlen av de norske rasene. Du finner også informasjon om ulike prinsipp og kriterier for navngiving av hester, en tradisjon som i stor grad er blitt borte ved overgangen fra brukshest til sports- og hobbyhest.

Les videre

Er du sikker på at hesten er en hest?

5381447644_7d9d6e60d5_z

Er dette en hest? Et føll er det ikke, men kanskje en fole? Er det ei hoppe eller merr? Kan det være en hingst, jelk eller vallak? Kanskje et øk eller en gamp – eller er det en ponni? Foto: Erik Stenvik

Hane og høne er ikke det samme, og de fleste vet at det er forskjell på ku og okse. Bukken er ikke ei geit og sauen ingen vær, sjøl om det for mange kan være vanskelig å se forskjellen. Derimot er det mange som ikke er klar over at hest også er et kjønnsbestemt begrep, og at vi dessuten har ei rekke andre ord som gjør at vi kan omtale individer av dette husdyrslaget med større presisjon. Artikkelen nedafor forteller om alle de ulike ordene som betegner hester ut fra kjønn, alder og egenskaper, hva disse ordene betyr og hvor de kommer fra.

Les videre

Etterkrigstid: Våren 1952 – Heggsnippen og Bynesruta

1952r-111 Privat foto.

I familiealbumet finnes et fotografi av tre gutter som står på en melkerampe og venter på bussen som skal bringe dem tilbake til byen etter påskeferien på hytta. I høgre bildekant ser vi en del av et skilt med bokstavene ”HEG”. Det vises ikke på bildet, men skiltet var gulmalt og bokstavene var stansa ut som åpninger i metallet. ”HEGSNIPEN” sto det, for det var navnet på dette vegkrysset ved Rye på Byneset. Slik er det stavet på eldre kart også, uten dobbeltkonsonanter, men det skal uttales Heggsnippen, eller Hæggsneppen som det heter lokalt. Det finnes fortsatt på kartet i forma «Heggsnipen» og «Heggsnipvegen». Men navnet kommer av treslaget hegg og snipp i betydninga lite og avgrensa område, og har ingen ting med snipe å gjøre.

Les videre

Kasting av hester og andre dyr

6378802565_a86af5840d_o

Bruk av Berliner kastetøy, øvre bakbein er løst fra hella og bundet ut for å gi bedre arbeidsforhold for dyrlegen. Kastrering av hingst med lokalbedøvelse. Sistranda, Frøya 1974.

Når dyr skal undersøkes og behandles nytter det lite å be dem om å legge seg ned og slappe av. I dag finnes gode medikamenter som kan brukes, eventuelt ved hjelp av injeksjonsgevær, men tidligere var det behov for fysiske tiltak for å ivareta sikkerheten både for pasienten og behandlende personell. Det fantes særskilte hjelpemidler og rutiner som måtte følges dersom en hest skulle legges overende, eller kastes som det heter på fagspråket, og det hvilte et ansvar på dyrlegen som var den som ledet slike operasjoner.

Les videre

Etterkrigstid – Melkerampen på Bjørkhaugen

Melkerampe

Melkerampen var midtpunkt og møtested i grenda

Det er ikke lett å finne fram til Bjørkhaugen i dag. Det hjelper ikke med GPS i bilen, for stedet finnes ikke en gang på kartet. Skulle du likevel komme dit er det heller ikke stort å se, bare rester av en melkerampe og et rustent postkassestativ omgitt av kratt og løvskog. Men på 1950-tallet var dette midtpunktet i ei grend med omkring femti innbyggere og seks gårder i full drift. Avsides var det nok også den gangen, men de som bodde der var likevel tilfreds med livet. De hadde lite kunnskap om de politiske beslutningene som skulle forme det norske samfunnet i etterkrigstida, og hadde heller ikke mulighet til å forestille seg endringene som var i emning når Norge skulle omformes fra et akterutseilt agrarsamfunn i Europas utkant til en moderne sosialdemokratisk industrinasjon.

Les videre

Etterkrigstid – Johan Nordmoen og «Veslesnippen»

Veslesnippen (1 of 2)

Nærmeste grannen vår var han Johan Nordmoen, en gudfryktig ungkar på omkring seksti år. Han var kortvokst og breibygd. Det runde ansiktet var oftest dekt med grå skjeggstubb for han ”balbert” seg bare til helga. Fra munnvikene var det striper av tobakkssaus, og ut av nesebor og ører stritta små dusker av hår. På den blanke skallen satt alltid ei skjemlue når han var utadørs. I beltet hadde han en morakniv med rødt skaft, og den brukte han til mangt, som å skjære neglene sine om de ble for lange, eller når han skulle skjære høvene på hesten når den ble skodd med haker og grev før slåttonna, ”såless at’n itj bli liggan` å kløn på knea fer slåmaskina oppi bakkan, hm, og det”. Han avslutta alltid det han sa slik, det var en av Johan sine særegenheter dette at det kom et lite kremt og ”og det”, et omkved som markerte at han hadde sagt det han hadde å si om en sak.

Les videre