Etterkrigstid – Johan Nordmoen og «Veslesnippen»

Veslesnippen (1 of 2)

Nærmeste grannen vår var han Johan Nordmoen, en gudfryktig ungkar på omkring seksti år. Han var kortvokst og breibygd. Det runde ansiktet var oftest dekt med grå skjeggstubb for han ”balbert” seg bare til helga. Fra munnvikene var det striper av tobakkssaus, og ut av nesebor og ører stritta små dusker av hår. På den blanke skallen satt alltid ei skjemlue når han var utadørs. I beltet hadde han en morakniv med rødt skaft, og den brukte han til mangt, som å skjære neglene sine om de ble for lange, eller når han skulle skjære høvene på hesten når den ble skodd med haker og grev før slåttonna, ”såless at’n itj bli liggan` å kløn på knea fer slåmaskina oppi bakkan, hm, og det”. Han avslutta alltid det han sa slik, det var en av Johan sine særegenheter dette at det kom et lite kremt og ”og det”, et omkved som markerte at han hadde sagt det han hadde å si om en sak.

Hesten var en ovdiger lysbrun vallak, eller «gjælk», som han Johan sa. Den bar det tilsynelatende upassende navnet Veslesnippen, men det skyldtes at den hadde et lite avtegn, en upigmentert rosa flekk på mulen. Det var en av de mange tusen tyskhestene som okkupantene etterlot da de dro sin veg da krigen var slutt. De ble overtatt av forsvaret. Mange gikk til slakt, men flere ble solgt til overkommelig pris til bønder med behov for trekkraft. Johan fortalte gjerne om den gangen han var inne i byen og henta Veslesnippen: ”Han va botte berre med ein taugstump kring heirsen. Men hæsten han va galant han, hm, og det”. Han hadde leid den ned på Fosenkaia, og der ble ”Veslesnippen” heist om bord i dampbåten ”Yrjar”. Fra dampskipskaia på Rødberg gikk de den halvanna mils strekningen heim til Nordmoen i lag. Når noen kommenterte at hesten var stor svara Johan alltid: «Jau gut, han e ølløv kvart og tri, mankere berre tri tomm på tri æl`n. Og sterk? Ja det e som halvtanna hæst det, men så et’n no fer to og. Hm, og det.» På den tida visste alle at hester, som spiker, bolter og trelast, ja til og med sykler og bildekk, ikke ble målt med metermål. Her var det tommer som gjaldt; seks tommer i en kvart, fire kvart i en alen. Og om noen spurte visste de at en alen var 62,8 cm og det samme som to fot, og at en tomme er omtrent bredda på tommelfingeren, at fire tommer er lengda på pekefingeren, at det lille spannet mellom tommeltott og pekefingeren er en kvart og at langspannet mellom tommeltott og langfinger er åtte tommer. Vel og merke på en voksen kar. At en hest ble målt fra bakken ved framfoten opp til manken visste de og, enten med stangmål eller bandmål. Bandmålet var et kjede av metall der hvert ledd var en tomme, og for hver kvart var det en ekstra ring som markering.
Både Johan og Veslesnippen gikk av manntallet i 1960-åra. Nordmoen har vært ubebodd siden, og av husene er det bare ruiner tilbake. Bak låven står det rustbrune skjelettet av ei slåmaskin fra Morgongåva i Vesterås i Sverige. Det var den som en gang strålte i rødt, gult og blått bak den nyskodde Veslesnippen oppe i de bratte bakkene, mens Johan gikk ved sida av i stedet for å sitte på. Det måtte ikke bli for tungt for hesten! Jeg synes fortsatt jeg hører ham slik han prata med Veslesnippen: «Role’ no, role no! Gi dæ tia gut, det e itj så annt om, det e fleir daga austafer, veit du. Hm, og det.»

Rissa r k 113

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s