Nærmeste grannen vår var han Johan Nordmoen, en gudfryktig ungkar på omkring seksti år. Han var kortvokst og breibygd. Det runde ansiktet var oftest dekt med grå skjeggstubb for han ”balbert” seg bare til helga. Fra munnvikene var det striper av tobakkssaus, og ut av nesebor og ører stritta små dusker av hår. På den blanke skallen satt alltid ei skjemlue når han var utadørs. I beltet hadde han en morakniv med rødt skaft, og den brukte han til mangt, som å skjære neglene sine om de ble for lange, eller når han skulle skjære høvene på hesten når den ble skodd med haker og grev før slåttonna, ”såless at’n itj bli liggan` å kløn på knea fer slåmaskina oppi bakkan, hm, og det”. Han avslutta alltid det han sa slik, det var en av Johan sine særegenheter dette at det kom et lite kremt og ”og det”, et omkved som markerte at han hadde sagt det han hadde å si om en sak.

Les videre →