Etterkrigstid. 1946 – Gjenreising, rasjonering, rettsoppgjør og «babyboom».

Bygg landet

Året 1946 var prega av optimisme og glede. Etter krigen var samholdet i folket sterkt, de politiske skillelinjene var tona ned og landet og nasjonen skulle gjenreises. Landssvikoppgjøret fikk stor oppmerksomhet og ga følelsen av at rettferdighet og orden var gjenoppretta. Rasjonering og vareknapphet resulterte i en flom av bytteannonser i avisene. Der var det var tilbud om alt fra sykler og kikkerter til undertøy og korsetter og stor etterspørsel etter gull til gifteringer, barnevogner, herredresser og fallskjermsilke til brudekjoler. Mange gifta seg og fødselskullet dette året var det største i Norge noensinne.

Arbeiderpartiets gjenreisningspolitikk etter krigen hadde som mål å reparere skadene etter krig og fem års okkupasjon. Finnmark var lagt øde og flere byer var rasert av tyske bombeangrep. Men det var også snakk om ei økonomisk gjenreising og omstilling av Norge til en moderne, sosialdemokratisk industrinasjon med kraftig strukturrasjonalisering av primærnæringene og betydelig endring av bosettingsmønsteret. Dette kommer til uttrykk i det finansminister Frik Brofoss sa i Stortinget 13. juni i samband med framlegginga av statsbudsjettet: ”Det er behov for en forsterket industrialisering av vårt næringsliv. Knappheten på arbeidskraft vil bli en av de viktigste, kanskje det aller viktigste problem for vår økonomiske politikk. Innenfor jordbruket må oppgaven fortrinnsvis være å produsere de varer som etterspørres i økende grad med en stigende levestandard. En vil også peke på at handelsvirksomheten i dag synes å medføre større forbruk av arbeidskraft, tekniske hjelpemidler og husrom enn påkrevd for en rasjonell drift. Her bør det være rom for en omfattende rasjonalisering. Det vil også bli nødvendig å reise spørsmålet om overgang til nye og mindre arbeidskrevende metoder i fiskeriene. Det lar seg heller ikke nekte at bedriftsstørrelsen på mange områder innen norsk industri er mindre enn ønskelig kunne være for å få utnyttet fullt ut de mest effektive tekniske hjelpemidler. I mange tilfelle vil en direkte sammenslåing av enkelte bedrifter være nødvendig for å nå dette målet. Retten til sysselsetting kan aldri bety en ubetinget rett til under alle forhold å få fortsette å arbeide i et bestemt yrke, i en bestemt bedrift og bo på et bestemt sted, dersom en ønsker et progressivt næringsliv.”
Allerede i løpet av 1946 var produksjon og forbruk tilbake på samme nivå som før krigen. Et viktig grunnlag for at dette kunne skje så raskt var at de tyske okkupantene hadde gjennomført viktige utbyggingsprosjekter og infrastrukturtiltak form av jernbane, havner, veger, flyplasser og kraftverk under krigen. Dagliglivet var likevel prega av knapphet på de fleste vareslag og inflasjon. Finansminister Erik Brofoss svar på disse utfordringene var stabilisering av økonomien ved hjelp av subsidier, regulering og streng rasjonering. For alle nye biler var det krav om kjøpetillatelse som var behovsprøvd. Brukte biler kunne omsettes fritt, men til takstpris fastsatt av en bilsakkyndig. Dette var det umulig å kontrollere og de få bilene som ble omsatt kosta gjerne 2 til 3 ganger det de ville gjort før krigen. Bensin var i første rekke forbeholdt nyttekjøring, men i mai kom det melding fra forsynings- og gjenreisningsminister Oscar Torp om at det vill bli tildelt en månedlig kvote på 40 liter for biler under og 60 liter for biler over ett tonn.

ML (2 of 5)

Far kjøpte denne bilen, en Overland Whippet, i 1947. Da var den 20 år gammel og kosta kr 3500. Det var ikke langt unna ei årslønn den gangen og tilsvarer i dagens pengeverdi omkring 70 000 kroner.

Adresseavisen hadde overskrifter som: ”Bilenes frihetsdag” og ”Trafikken nærmet seg lørdag førkrigsintensitet” da det fra 1. juni ble det åpnet adgang til bruk av bil uten særskilt tillatelse. Plutselig var bybildet et helt annet med trafikk og rekker av parkerte kjøretøyer. Biler av ulike førkrigsmodeller og i varierende tilstand kom fram fra låver og andre uthus der de hadde vært holdt skjult for tyskerne gjennom okkupasjonen. Pågangen på bilsakkyndige for førerprøve, besiktigelse og kontroll ble plutselig så stort at de måtte la politi og lensmenn registrere og levere ut nummerskilt uten slike formaliteter der motorkjøretøyet ikke hadde skifta eier.
Rasjoneringsordninga for vin og brennevin ble avvikla tidlig på året, men omsetningen økte så dramatisk, med hele 60% i forhold til 1939, og det ble innført begrensninger i form av kortere åpningstid og kun ei flaske per kunde. Samtidig ble prisene forhøyet, men økende kjøpekraft og mangel på andre varer førte til lange køer og tømming av lagrene. 8. juni stoppet Vinmonopolet salg av vin og brennevin og tok ”time out” for å fylle opp lagrene og tenke igjennom situasjonen. Det var likevel en forutsetning at salget kom i gang fra første juli, for da ble kvotene av syltesukker tilgjengelig. Alle forsto at mye av dette ville gå til produksjon av heimebrent om Vinmonopolet fortsatt var stengt.
Fortsatt var det 8000 tyske krigsfanger i området som lå under Distriktskommando Trøndelag. Det var i hovedsak de tyskerne som hørte heime i den Sovjet-kontrollerte delen av Tyskland. Det skapte problemer for tilbaketransporten, og nå ble det forhandla om tillatelse til å sende dem med tog igjennom Sverige. I mellomtida fikk tyskerne tilbud om å utføre gårdsarbeid til vanlig betaling. Litt ble utbetalt som lommepenger mens resten gikk inn på konto og ble utbetalt når de forlot landet. Dette skapte reaksjoner blant folk. De måtte gjerne arbeide, men uten betaling.
Tyske tropper i Norge disponerte omkring 50 000 hester. Etter fredsslutningen ble disse overtatt av norske myndigheter. Noen ble satt inn i hesteavdelinger i forsvaret eller solgt til bønder og vognmenn. Til tross for nedslakting var det likevel rikelig med hester i Norge i 1946, i motsetning til mange andre europeiske land. Da FNs organ for nødhjelp og gjenreising, UNRRA, ba Norge om hester til nødstilte land var statskonsulent Bjørnstad i Landbruksdepartementet positiv og opplyste at vi har hester nok, 220 000 nå mot 205 000 før krigen, og presiserte at det ikke ville bli tale om å levere skraphester, som for eksempel utslitte tyskergamper. Det ble eksportert hester fra Norge til blant annet Polen i denne perioden.

standard_nurnbergprosessen

Fra prosessen i Nürnberg. På tiltalebenken sitter bl.a. Hermann Göring, Rudolf Hess og Albert Speer.

Oppgjøret med nazistene prega dette året. Daglig hadde avisene meldinger om navngitte landssvikere som var dømt til fengsel, bøter og tap av rettigheter. I Nürnberg måtte de fremste politiske og militære lederne for de tyske nasjonalsosialistene stå til ansvar for en alliert militærdomstol. Samtidig sto Henry Rinnan og hans bande for retten i Trondheim. Mens saken pågikk, fredag 10. mai, hadde Adressa følgende oppslag over hele forsida:
”Dramatisk dobbeltrømning fra Kristiansten. Rinnanbanditten Kvaale i kompaniskap med utbrytereksperten Alf Meistad. Rottegift hadde satt scäferen ut på Kristiansten ut av spillet. Skjebnesvanger gammel kjærlighet fikk Kvaale til å gå lukt i løvens gap”. Det var bilder fra en rekonstruksjon av flukten. I følge avisa hadde bandemedlem Trond Jardar Kvaale, tiltalte nr. 25, rømte natt til torsdag sammen med sin cellekamerat, halvtateren og utbryterkongen Alf Engelvik Meistad. De to hadde brutt opp golvet, kommet seg ned i kjelleren, ut gjennom et vindu, opp på brakketaket ved hjelp av taknedløpet og derfra ut i gården ved militærarresten. Herfra greide de å ta seg opp på muren ved hjelp av en sagbukk og en hoggestabbe og over piggtråden ved hjelp av to ulltepper.

Henry_Rinnan.004.r

Tiltalte nr 1 Henry Oliver Rinnan.                                               Foto: Kildenett

Det skapte stor oppsikt da plassen til Kvaale sto tom om morgenen 9.mai. Etter lunsj ble han imidlertid ført inn i rettslokalet igjen. Han var pågrepet under et besøk hos kjæresten. Den andre rømlingen ble tatt av lensmannen på Støren etter at konduktøren på toget fattet mistanke til en mann som kjøpte billett fra stasjon til stasjon. (Det hører forøvrig med til historien at også Rinnan sjøl, under uklare omstendigheter, klarte å rømme juleaften 1945 mens han satt i varetekt på Misjonshotellet. Han var på frifot i halvannen time før han ble pågrepet.)

St Elisabeth001

Dommene i Rinnansaken falt 20. og 21. september, og de tiltalte i Nürnberg vel ei uke seinere, 30.september og 1. oktober. I intervallet mellom, på høstjamndøgn 23. september, ble jeg født som en av 70 727 unger i 1946. Det er det største årskullet noensinne i Norge, og vi er blitt omtalt som «gledesbarna» fordi det høge fødselstallet har vært betrakta som et «frislipp» da krigen var over. I virkeligheten var det i følge Statistisk sentralbyrå flere årsaksfaktorer. Det ble født mange unger også i årene før og etter 1946, og det har sammenheng med at det var mange kvinner i fruktbar alder på den tida på grunn av store barnekull og redusert dødelighet de to første tiårene på 1900-tallet. I 1946 innførte regjeringa også barnetrygd.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s