Rasjoneringskort utstedt i mitt navn. Jeg har fortsatt noen klipp tilgode. For den som har opplevd ei tid med vareknapphet og rasjonering er det underlig å være vitne til  dagens vareflom og aggressive markedsføring av forbrukslån.

I samband med lærerstreiken nylig ble noen elever spurt om hva de gjorde når de ikke kunne være på skolen om dagene. Svaret gikk ut på at de tilbrakte dagene på kjøpesentre med shopping og kafébesøk, de hadde jo ikke annet å foreta seg. I min barndom var kafeer forbeholdt fine fruer, og det aller meste, fra matvarer og klær til brennevin og biler, strengt rasjonert. For de som er unge i dag er det nok vanskelig å forestille seg at det gikk an å leve et noenlunde lykkelig liv under slike vilkår, men jeg vil for egen del påberope meg en lykkelig barndom og dessuten hevde at mine foreldre og besteforeldre også hadde meningsfulle liv, til tross for materielle kår som knapt kan sammenlignes med dagens. Fra den tida finnes bare fotografier i gråtoner fra svart til hvitt, og det er kan hende bare vi som levde den gang som evner å se fargene i slike bilder. Som jenta sa da hun satt og bladde i besteforeldrenes fotoalbum: «Jeg er glad jeg ikke levde den gangen. Alle hadde jo bare kjedelige grå og svarte klær!»

Rasjoneringa under krigen skyldtes først og fremst vareknapphet, men i gjenreisningsperioden som fulgte hadde tiltakene også ideologiske og politiske overtoner. Dette gjaldt for eksempel restriksjoner på privatbilismen, som ble ansett som unødvendig luksus som burde begrenses. Det hevdes at Einar Gerhardsen erklærte at han aldri kom til å skaffe seg egen bil, og Norge var omtalt i utenlandske media for sine syklende statsråder.

Rasjoneringskortene hadde forsyningsnemndas stempel og fantes i ulike farger avhengig av hvilket vareslag det gjaldt. De var inndelt i ruter som tilsvarte en viss mengde av varen det ga rett til å kjøpe. All handel foregikk over disk, og jeg minnes godt besøkene i Aakviks kolonialforretning på hjørnet av Kongens gate og Tordenskjolds gate i Trondheim. Den hadde en atmosfære av nymalt kaffe, te, kakao, krydder og alt det som forøvrig fantes i hyller og skuffer. Bak disken sto gamle frøken Kildahl, med kvitt hår og forkle. Hun hadde ei lita saks som var festa med en hyssing til forklesnora. Den brukte hun til å klippe det riktige antall ruter som svarte til varene kunden forlangte fra rasjoneringskortet. Så fant hun fram papirposer og veide opp sukker, kaffe og andre varer i rett mengde.

Fra første september 1952 var det slutt på rasjonering av kaffe og sukker og det var fri omsetning av alle matvarer for første gang på mange år. Lagerbeholdninga av kaffe og sukker ble solgt til den gamle prisen som var fastsatt av myndighetene, men fra nå av skulle prisen reguleres av tilbud og etterspørsel og det førte til at varene ble dyrere.

Etter krigen var nye biler forbeholdt et fåtall som kunne dokumentere overbevisende behov. Det førte til sterk etterspørsel og høge priser i bruktbilmarkedet. Familiens første bil, en Overland Whippet med kalesje var 20 år gammel da den ble anskaffet i 1947. Prisen var kr 3500 mens gjennomsnitts årsinntekt for samme år var kr 5870.

Fram til sommeren 1946 var det nærmest totalforbud mot privat bilkjøring. Seinere ble ulike restriksjoner iversatt, som forbud mot kjøring etter klokka 20 og forbud mot kjøring mer enn 40 km fra hjemmet. Avgift på drivstoff ble også innført for å redusere bilbruke. Den som skulle kjøpe ny personbil måtte ha behovsprøvd tillatelse fra myndighetene, og denne ordninga sto ved lag fram til første oktober 1960.

Den som ikke hadde kjøpetillatelse kunne likevel kjøpe ny bil, forutsatt at den kom fra et av landene bak jernteppet. Som kjøpekontrakten over viser kjøpte far en ny sovjetrussisk Pobeda i juni 1956 til kr 17 100. Gjennomsnittljg årslønn den gag var kr 11 580.

Biler produsert i østsonen var imidlertid fritatt fra kravet om kjøpetillatelse. Det gjaldt for eksempel tsjekkiske Skoda, østtyske IFA og dessuten Moskovitsj og Pobeda som begge ble produsert i Sovjetunionen.

Campingtur med Pobeda og Moskovitsj Nord-Norge 1957

I tida etter den andre verdenskrigen er politikkens mål og innhold endra fra det å sikre forsyning og rettferdig fordeling av nødvendige samfunnsgoder for folk flest til stimulering av forbruk for å sikre fortsatt økonomisk vekst og større profitt for kapitaleierne. Media og reklame skaper kunstige behov og myndighetene støtter oppunder med, for eksempel, større taxfreekvoter, redusert avgift på store båtmotorer og frislipp av ståhjulinger og vannskutere. Dette skjer til tross for at luksusforbruket i vår del av verden overskrider jordas tåleevne. Det er dessuten lite som tyder på at det fører til mer lykke for enkeltmenneskene som kynisk betraktes og omtales som konsumenter.