Flere år etter at Johan døde tok jeg turen innom Nordmoen. Den gamle slipesteinen hans var der fortsatt, men halve fundamentet var borte og enden av akslingen kvilte på restene av huset der buhunden Jakk holdt til på 1950-tallet.

‘Naboen vår, han Johan, bodde aleine på Nordmoen. Der hadde han selskap av buhunden Jakk, hesten Veslesnippen og de andre dyra, og greide seg godt med det. Men når redskap med eggstål skulle slipes måtte han ha hjelp av noen som kunne dra sveiva på slipesteinen. Fra jeg var i tiårsalderen midt på 1950-tallet fikk jeg den oppgaven. Det føltes som ei tillitserklæring og en ære når han Johan kom tilbake fra melkerampen på Bjørkhaugen, satte fra seg trillbåra med melkespannene og spurte etter meg. «Du som e så beinsam, du gjær dæg vel ein vending oppover åt mæg og dreg slipstein’ ei stoinn når du får tia, hm, og det?»

En slipstein var en nødvendighet og fast inventar i alle tun. På Nordmoen sto den ved siden av huset hans Jakk borte ved låvebrufoten. Da far hans Johan fikk tak i den sist på 1800-tallet hadde den vært stor, et skikkelig karsløft, men etter to generasjoners sliping av verktøy og redskap av alle slag var diameteren redusert til omkring det halve. Steinen var ikke lenger helt rund, den hadde fått et kast som gjorde at lyden som oppsto under slipinga varierte rytmisk for hver omdreining; «tsi-tsjo, tsi-tsjo». Akslingen var av tre og så lang at den som dro sveiva ikke risikerte å komme nær de lange ljåene når de ble slipt. Johan hadde ikke vassbrye under steinen, men hadde i stedet hengt opp et gammelt malingsspann med et lite hull ved bunnen. I hullet satt en konisk pinne, og ved å bevege pinnen en aning ut eller inn kunne vannstrømmen ned på steinen reguleres fra dråper til en tynn stråle avhengig av behovet.
Han Johan samla opp redskap som trengte kvessing til jeg kom. Først var det øks, kniver, tappjern og anna småverktøy. Da måtte slipesteinen dreies mot den sida Johan sto på, men når turen kom til ljåene og slåmaskinkniven måtte den gå andre vegen. Da ble det tyngre å dra, for da var anlegget på motsatt side av steinen, og det ble mer tykk mot steinen. For hver gang Johan løfta ljåen av steinen og prøvde med tommelfingeren om det hadde blitt ro på eggen håpa jeg at han skulle være fornøyd, men som regel måtte det mer sliping til, i sær ”inni skjærbugjen” eller ”aldeles utpå spissen” som han Johan sa. Slåmaskinkniven bestod av ei lang rekke trekanta knivblader, to med egg mens den tredje var klinka fast til knivstanga. For å komme til eggen på hvert knivblad måtte kniven holdes skrått mot steinen på motsatt side, først den ene, og så den andre vegen.
Når det endelig var over var jeg både trøtt og lei, men det var fort glemt, for nå kom «oppgjørets time», som han Johan sa. Da måtte jeg være med inn på kjøkkenet og være så god å sitte mens Johan leita fram en pose kamferdrops og pengepungen sin. Det var god orden hos han Johan.  Vassbøtta med ausa sto på krakken ved utslagsvasken, og vedkassen ved sida av svartkomfyren. På veggen var det tallerkenrekke og under hang en kvit pyntehandduk der det med blå bokstaver var brodert ”Velsign vort hjem”. På radioen, som han hadde for å høre værmelding og andakt, lå bibelen, salmeboka og brillene.

”Sjå her, no ska du få nå godt inni moi`nn din” sa Johan og retta fram posen med kamferdrops, ”og ka æ bli skyldig fer omakjen, hm, og det?” ”Takk som byr”, jeg tok et drops og mente at det fikk nå klare seg med det. Slipsteindraginga var ikke noe å ta betaling for, naboer i mellom. Jeg visste da hvordan jeg skulle oppføre meg. Antydningen til et smil gjorde øynene til Johan små under de buskete brynene:
«Kan skjønn du ska ha betaleng, minders kainn æ alder spør dæ om ei tenest att, om det trøngst, hm, og det.»
«Nei langt i frå, æ ska da itj ha nå fer derre, det får no grei sæ med dropset.»
«Toill åt mæg. Itj minder enn æ veit har æ meir pæng hell dæg, og æ tenkji det koinn værra bra å ha nå`n øra på sparegrisen og, så no må du sjå te å ferlang, hm, og det.»
«Ja, om det no skoill værra, so koinn vi no sei fæmogtju øre, om du itj synes det e fer mykji?»
Johan grov fram en mynt fra pungen, ”sjå her har du fæmti øre, så akkedere vi itj meir om det, den her gongen. Takk og ære ska du ha fer godt utført arbeid, hm, og det”. Med et handslag ble oppgjøret stadfesta. Tradisjon og god skikk var ivaretatt, den som forlangte skulle være beskjeden og be om mindre enn det tjenesten var verdt. Så var det opp til den som skulle betale og gi rimelig godtgjøring. Å drive lønnsforhandlinger på motsatt vis var skammelig oppførsel.

Ubudne gjester har vært på besøk på Nordmoen. Alt inventar er rasert og kjøkkenet knapt til å kjenne igjen.