Etterkrigstid – Melkerampen på Bjørkhaugen

Melkerampe

Melkerampen var midtpunkt og møtested i grenda

Det er ikke lett å finne fram til Bjørkhaugen i dag. Det hjelper ikke med GPS i bilen, for stedet finnes ikke en gang på kartet. Skulle du likevel komme dit er det heller ikke stort å se, bare rester av en melkerampe og et rustent postkassestativ omgitt av kratt og løvskog. Men på 1950-tallet var dette midtpunktet i ei grend med omkring femti innbyggere og seks gårder i full drift. Avsides var det nok også den gangen, men de som bodde der var likevel tilfreds med livet. De hadde lite kunnskap om de politiske beslutningene som skulle forme det norske samfunnet i etterkrigstida, og hadde heller ikke mulighet til å forestille seg endringene som var i emning når Norge skulle omformes fra et akterutseilt agrarsamfunn i Europas utkant til en moderne sosialdemokratisk industrinasjon.

I 1955 vedtok Stortinget en ny jordlov. Den gamle fra 1928 hadde til hensikt å avvikle husmannsvesenet og lette tilgangen til jord for de jordløse, og på 30-tallet kom en periode med omfattende bureising og etablering av nye bruk. Mens den gamle loven tok sikte på å skape nye heimer og arbeidsplasser hadde den nye motsatt formål. Den inneholdt forbud mot deling av landbrukseiendommer og tok sikte på etablering av ”bruk som er store nok til å gi eigaren og huslyden hans trygge økonomiske kår”, som det står i formålsparagrafen. Strukturrasjonalisering av landbruk og fiske var en nødvendig forutsetning for vekst og framgang. Det var fra primærnæringene arbeidskrafta til mer lønnsomme næringer skulle hentes, men de menneskene disse planene berørte mest direkte var i liten grad klar over hva som var i emning.

Rissa r-14

Gården Nordmoen der Johan bodde representerte gjennomsnittlig driftsomfang på 1950-tallet, med en hest, firekyr, noen sauer og høner og gris til husbehov. Stua hans Monrad i forgrunnen.

Grenda hadde i 1955 seks gårder, hver med 3-4 kyr, noen sauer, en hest og høner og gris til husbehov, som den gang var omkring gjennomsnittlig bruksstørrelse i Norge. Bare en skilte seg ut. Han Krestian var storbonde med 8 kyr og 2 hester. Traktor hadde han og, en rød Farmall Cub, etter som han var en av de utvalgte som myndighetene fant verdig til å motta en av traktorene som var del av Marshall-hjelpa etter krigen. Ja, der i gården var det til og med melkemaskin. Den ble drevet av en bensinmotor etter som det ikke var ført fram elektrisk kraft til grenda. Men det var ingen som klaga over at de mangla elektrisitet. Om sommeren var det lyst til langt på kveld, og når høstmørket kom hadde de gode parafinlamper, både av det vanlige slaget, og petromax til å pumpe opp som ga like godt lys som ei elektrisk lyspære. Radioen hadde batterier som varte lenge når de begrensa lyttinga til nyheter, værmelding, ønskekonserten og gudstjenesten på søndag. Vedkomfyren i kjøkkenet klarte seg godt både til koking, brødbaking og til å varme vann til vasking både inne og i fjøset. Litt tungvint var det, men vedskog var det nok av, og strømmen var dyr.

melkskyss

Bøndene var organisert i «kjørarlag» og bytta på å bringe melka til meieret. Etter som de var 6 i tallet ble det en dag i uka på hver, og sa starta den som hadde «kjørardag» fra melkrampen på Bjørkhaugen klokka 8. Alle brukte hest og vogn, bortsett fra han Krestian som hadde traktor, og han kjørte mandagene, for da var søndagsmelka med og det ble dobbelt lass. Tirsdag var det Olbert sin tur. Han var kjent som en ”akkoratkar” i all si ferd og ergra seg når han måtte vente fordi noen kom med melkespannene etter klokka 8, i sær i onna når det var mye som skulle gjøres om ettermiddagen etter at han kom heim igjen. Ingen andre hadde så kort veg til melkrampen som Monrad, men likevel var det som regel han som kom sist. Når det ble antyda at han var seint ute, så han hver gang på armbåndsuret og fastslo at klokka var nøyaktig ett minutt på åtte.
Monrad, eller Monrat, som de sa der i grenda, var innflytter og nordlending. Han hadde kjøpt et bureisningsbruk et par år tidligere, 38 mål jord, en liten skogteig så vidt det var til husbehov, 3 kyr, 5 sauer og en fjording. Han var en lettliva kar han Monrad, liten i kroppen og snar i snuen. Det han mangla i størrelse og tyngde kompenserte han med et karslig ganglag, dyktig uttilbeins i gummistøvlene, og med overkroppen vaggende fra side til side. Lettbedt og tjenestvillig var han samme hva det var spørsmål om. Om han hadde tid? Å jau da, arbeidet heime fant han alltids igjen, det var flere dager austafor. Samme hva det var spørsmål om så tok han utfordringa. Om han han hadde gått i læra? «Nei ikkje det nettopp, men eg seie no gjernast ja om nokken spør, og så har eg no lært litt med kvart». Han klipte hår, reparerte radioer og fòr halve bygda rundt på slakting. Når treskinga tok til om høsten var det han som sørga for å holde liv i den gamle parafinmotoren som dro treskeverket, den kunsten hadde han lært da han var med på fiske i ungdommen og plundra med vrange båtmotorer. Det var ikke så nøye med betalinga, ”gjer eg deg ei beine no gjer du alltid meg ei seinar”, sa han Monrad.
Nå hadde dyrlegen nettopp vært her igjen i sin engelske Hillman. Sjølsagt var det han Monrad han hadde vært hos. Han hadde kjøpt seg ei ku av den nye rasen ”Norsk Rødt Fe” fra en av storgårdene på Strinda og brukte dyrlegen til det arbeidet oksen utførte gratis for de andre. Det var ikke alltid det lyktes på første forsøket, for han Monrad var ikke like flink som oksen til å finne det rette tidspunktet når kua var brunstig og eggløsninga skjedde. Så måtte dyrlegen komme igjen tre uker seinere og gjøre et nytt forsøk. Det kosta penger, og det kunne bli lenge å vente på neste kalv, men Monrad var sterk i trua på framsteget og ga kalvene navn etter Yli Lemu, Bjerka Säby og andre importerte okser som sto på oksestasjonen og aldri fikk se ei ku. De måtte ri på andre okser og ble tappa for sæd som dyrlegen hadde med i små ampuller når han kom til gårds iført nikkers og skjorte med ermer til å kneppe av ved skuldra. Han var en travel mann og ei bøtte varmt vann, såpe og handduk måtte være klar når han kom, ellers kunne det vanke kvasse øyekast.

Skjelstadmark juli 09 sv

Denne tirsdagen sist i juli var det flere som hadde tørrhøy på hesjene og været var utrygt. I dag er det han Olbert som har kjørardag minner kona hans Monrad om. ”Javel. Han må no vel gi seg tida. Ho e ikkje åtte ennu, klokka.” Det er stille i fjøset bortsett fra den rytmiske, mjuke duren fra strålene som forsvinner ned i skummet på toppen av bøtta når Monrad sitter og melker siste kua med skjermlua bak fram og panna mot kusvangen. De siste dråpene tøyer han ut mellom to fingre, det er den feiteste melka. Han tømmer bøtta i silen og ser på klokka. Straks 8. ”Det va no inni han svartmeisk kor seint det rainn i dag, da”. Han rister på silen og banker den mot spanna. Resten får gå i kattskåla sammen med silvatten. Så henger han et femtenliters spann på hver side av sykkelstyret og legger i veg, men da han kommer så langt at han blir synlig fra Bjørkhaugen går han rolig. Der står Olbert og de andre som har vært ute i rett tid. Lasset er allerede klart, det mangler bare de to spannene hans. Monrad har allerede løfta arma for å se på klokka, men før han rekker å si noe kommer det fra Olbert: ”Jau, sjå der kjæm `en, menuttkar’n og.” Spannene kommer på plass, presenningen blir lagt over, og den brune merra hans Olbert legger i veg i skarpt trav. «Det va no nåkka kor travelt han hadde det. Det e no ikkje brann eller liv det står om?» undret Monrad.

Rissa gjengroing2

Så skal kyrne ut på beite, han Monrad leier Raulin som har lange og spisse horn. Kveldros, kollet og rødsidet og den snilleste av dem, kan guttungen ta. Først må kyrne brønnes i bekken så de får drikke seg utørste, for i dag blir det en varm dag. Så blir de satt i tjor, en kjetting med en trepåle, «tjørhel`n», i enden. Den blir slått ned i bakken med ei treklubbe slik at kyrne får høvelig med nytt beite i forhold til det de melker. Fram til middagstida har de beita av hver sin sirkelsektor så langt tjoret rekker, og bare graset rundt skittrusene står igjen. Så må de flyttes og får sitt tilmålte heilbeit eller halvbeit fram til kveldsstellet.

Traktor Egge mod

Massey Harris Pony med midtmontert slåmaskin. Motoren hadde en ytelse på 10 hestekrefter.

Nede på jordet gikk en rød Massey Harris Pony med midtmontert slåmaskin. Han Monrad hadde leid en fra nabogrenda som hadde traktor til å ta slåtten. Krestian ville han ikke spørre, forholdet dem i mellom var ikke slik. Det hadde ført til at han var seint ute med onna, for traktoren hadde mange oppdrag, og han måtte vente på tur. De andre der i grenda hadde allerede fått inn det meste av høyet. Slik var det forresten i vår og. Da hadde han gått og venta på traktor som skulle pløye og harve. Da traktoren omsider kom satte det inn med sørvest og regn, og før han Monrad fikk sådd sto åkeren allerede grønn og i god vekst hos naboene.
Men nå gikk i alle fall slåtten unna og Monrad sto barhodet med sigaretten i munnvika og hendene i lomma og nøt synet. I skyggen ved fjøset sto fjordingen og hang med underleppa mens den slo etter klegg og blinding med rompa. Gårdsvegen hans Johan Nordmoen gikk gjennom tunet hos Monrad, og nå kom han akkurat forbi med trillebåra. Han hadde vært på Bjørkhaugen etter spannene med skummamelk som kom i retur fra meieriet etter at fløten var skilt fra for produksjon av smør. Han stoppa der Monrad sto og hilste slik skikken var: ”Signe arbeidet, hm, og det.” Så tok han seg i det, bøyde seg litt fram, og føyde til: ”Eller kanskje skoill æ sei signe freden, for dokk står da vel her og kvile både du og Blakken, hm, og det?” Monrad svarte at han hadde vel tid til å unne seg en liten kvil den stunda det tok å slå av ekra, så fort som det gikk unna med traktoren.
«Men det bli no vel dyrt fer dæ, vent`le, hm, og det?»
«Nå ja, de bli vel nokken krona, men så går det fort og. Du bruke no ei heil vekke på det traktoren gjer på ei lita dagstuinn».
«Hm, ja, det kan vel heinn det. Men du må kom i hau det, du Monrat, at det e det du sett att med te aill god slut det kjæm an på. Og æ kainn itj sjå det ainnsles einn at det e arbeie vi levve tå, så vesst du itj har likar teng å gjerra va det kanskje rættar du sætt Blakken framom slåmaskina i stan fer å stå her i lag me’n og slæpp vinda og sjå på det der maskinerie som husere nedpå gjale. Hm, og det.”
«Du e så gammeldags du Johan. Vi kan ikkje fortsætte å gå her å dilte ætter hæstrompa når det fins mer effektive måta å få gjort arbeide på».
«Har du sjett ka som står i bibel`n? Der står det at du skal æde ditt brød i ditt ansikts sved, står det. Og det ska du lægg dæ på minne, fer fortsætt du såless bli du itj nå`n gammelost her i grenda. Det her bruke e itj stort nok te å fø både dæ og famelin og traktor`n. Det e no mi tru, hm, og det».
«Du e gammel du Johan, men eg som e så mykje ønger må følle med i tida. Når du må gje deg om nå`n år kan eg vel få meg traktor og drive di jord attåt. Og enda kan eg få tid te å reise på snekkering inni byen om vinteren, så eg berge meg nok ska du sjå».
«Det ska du itj værra fer sekker på. Vesst dæm som styre landet no og maskinsælleran og all i hop får det som dæm har tænkt sæ e det snart itj bruk fer sånn kara som nån tå oss. Det e itj sekkert det hjølpe om du sle poinn dæ heile den her bakkåt grenda heill, hm, og det», sa Johan og riksa videre med trillebåra. Da han hadde gått noen meter snudde han seg og sa: «Ferræsten, du Monrat, ka du egentle ska med den her gål’n når det finns så myttji lepliar måta å tjen pængan på, kan du fertæl mæ det? No står det i avisa at `n Gerhardsen endele har fått i gong det der jarnverke oppi Mo i Rana, og der tek dæm imot både småbrukara og feskara. Dæm har lokka dit mang ein, men dæm har rom for fleir ætte det æ ha haurd. Så gakk du hæn og gjør lige så. Hm, og det». Så trilla han videre uten å vente på svar. Trillebåra hadde han gjort sjøl, til og med hjulet. Det var ikke helt rundt, og båra humpa opp og ned for hver omdreining så den minnet om en låghalt person.
Han Monrad trakk på skuldrene, han hadde andre ting i sinne nå. Han lurte på om traktorkjøreren skulle ha kontant oppgjør, og om han i så fall kunne gjøre opp for seg. Det var ikke mye i kommodeskuffa, og det var ikke stort i klokka fra forsikringsselskapet heller. Den var slik at en måtte slippe på kronestykker for å holde verket i gang og på den måten spare så en hadde til premien når agenten kom for å kreve den, men Monrad hadde for lengst brutt plomberinga og forsynt seg av innholdet. Sparebøssene til ungene var siste mulighet. Det hadde vært redningen i en snever vending før også. Men først skulle det trakteres med kjøttsuppe og sviskegrøt. Betalinga kunne de snakke om etterpå, for da var sikkert stemningen den rette til å be om henstand.
Traktorkaren tok plass sammen med familien ved kjøkkenbordet med den rutete voksduken. Flatbrødet ble satt fram og den rykende kjøttsuppa øst opp. Monrad snakka mens fremmedkaren spiste. Guttungen satt og iakttok ham. Skjorteermene var bretta opp, de kraftige underarmene var dekket av rødt krølla hår og hendene var svarte av inngrodd olje og skitt. Og så holdt han skeia på en spesiell måte, akkurat som om han holdt i et hammerskaft eller en skiftnøkkel. Det gjorde at han måtte gjøre store armbevegelser og løfte albuen i ansiktshøyde når han førte skeia inn i munnen. Det gikk rytmisk og metodisk, og nå var han allerede godt på veg med tredje porsjonen. Da gutten ville prøve å holde skeia på samme måten gikk det galt. Han sølte på bordet og klærne sine og fikk klar melding fra Monrad om at han kunne flytte ut i grisebingen like godt først som sist om han ikke kunne ete uten å søle. Mora var raskt framme med kopptua og sviskegrøten, og det redda situasjonen. Etterpå ble de enige om at Monrad kunne arbeide for det han skyldte på gården til han som eide traktoren.
Noen dager seinere var Monrad og familien i gang med hesjinga. De var allerede inne i august og naboene hadde fått inn mesteparten av høyet. En av ungene hadde kommet heim og spurt hva en ”Jakop ætt`meddag” var for noe, og mora svarte at det var en som alltid var seint ute med det som skulle gjøres, hvordan da? Jo, han hadde hørt at han Olbert hadde sagt at ”han Monrad han e no rættele ein Jakop ætt`meddag”. Da han Monrad hørte det blåste han bare og sa at de kunne hilse han Olbert og si at han for sin del hadde nå aldri sett anna enn at det alltid hadde blitt høytørk til gode, og det ble det vel i år og.

Den som kommer til Bjørkhaugen i dag, godt og vel et halvt århundre seinere, møter ei grend som knapt er til å kjenne igjen. Vegen er lagt om og bare en gård er fortsatt er i drift, en eneste boplass og husstand er igjen. Det er hovedbølet der Krestian var bonde den gang. Trønderlåna, stabburet og den råde låven i vinkel borte. På 1970-tallet kom det opp nye enetasjes bygninger. Det lyseblå våningshuset er et eksempel på ”pregløs forstadsarkitektur”. Fjøset har rødt tak og veggene er kledd med grønne stålplater. I tunet står to biler, tre traktorer, gravemaskin, lastebil, firehjuls motorsykkel og snøscooter.

Småbruk-11

Nordmoen i 2004. Det solide fjøset er mura av gråstein og holder stand, men stua har gitt tapt. Bare den beste jorda blir fortsatt høsta.

Det er sønnesønnen hans Krestian som nå driver all jorda i hele grenda. Det vil si, han driver det beste, det som er maskinjord. Slåttengene og beitemarkene oppe i bakkene er for lengst gjengrodd, bare her og der finnes rester av gammel kulturmark med blåklokker og prestekrager. Den jorda som fortsatt drives har djupe traktorspor og kjøreskader som viser at tungt utstyr har vært i virksomhet. Kvite plastpakka rundballer ligger tilsynelatende planløst rundt omkring på jordene. Langs veger og åkerkanter, der hvert strå omhyggelig ble slått med ljå tidligere, vokser hundekjeks, mjødurt og geitrams, og kjerrskogen er i ferd med å ta over. Det er lenge siden det var en skam å la ”hakkslåtten” stå igjen, og den som unnlot å ta vare på ressursene og lot ugraset stå og frø seg ble omtalt som en slark.
På to av gårdene er bygningene vedlikeholdt og brukes som feriested av etterkommerne til de som en gang levde sine liv her. De som tilbringer noen feriedager her nå har vært med på samfunnsendringer og ei velstandsutvikling som har gjort dem til fremmede uten innsikt og evne til å ta vare på arven. Vogner og sleder som beste- og oldefedrene laga av utvalgt emneved fra egen skog, og omsorgsfullt tjærebredde og tok vare på, drar de ut på plena som dekorasjon og lar det stå der å råtne. Etter få år er bare metallbeslagene tilbake.

Rissa r-9

Gården hans Monrad ble solgt på tvangsauksjonen i 1958 og Krestian fikk tilslaget for fem tusen kroner. Både stua og fjøset er borte, og låvebrufoten og grunnmurene er overgrodd av et villniss av ugras og lauvskog. Monrad forpakta seinere en annen gård i bygda, men flytta etter få år til Vestlandet og ble industriarbeider.

Rissa r-7

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s