Etterkrigstid – En svensk bilist i Bjørkhaugbakken i 1955!

Vanvikan_1955

Vanvikan 27. mai 1955. Første anløp ved åpninga av ferjeforbindelsen over Trondheimsfjorden.   Foto: Strinda historielag.

Våren 1955 ble det oppretta ferjesamband over fjorden. Mens det tidligere tok det meste av dagen å kjøre 25 mil på dårlige veger rundt fjorden kunne bilistene nå komme seg over til bygdene på vestsida i løpet av mindre enn en time. Ferja gikk i skytteltrafikk mellom byen og anløpsstedet Vanvikan på andre sida og hovedvegen derfra til kommunesenteret og videre utover halvøya var rusta opp. Satsinga på ferje- og biltransport reduserte betydningen og omfanget av båtrutene som sto for sambandet tidligere. Det var enkelte som hadde advart mot at tilrettelegging for utstrakt bilbruk ville gå på bekostning av kollektive tilbud og viktige samfunnshensyn, men de fikk passet sitt påskrevet som de bakstreverne de var. Riktignok var det bare et fåtall som hadde bil, men det ville rette seg etter hvert.

Hest og vogn

Fra Modalen går en sidedal i sørvestlig retning. Fra blankbygda og kommunesenteret førte den gang en smal grusveg. Midt etter var det tråkk etter hester og flattrampa ruser av hestemøkk og på hver side var det der spor etter stålskodde kjerrehjul. Alle kjente hestene som kom etter vegen. Oftest hørte de til i grenda og var på veg til eller fra i med folk eller varer med slede, fjærvogn eller kjerre avhengig av årstid og oppdrag. Når lassene var tunge måtte de trofaste sliterne få stoppe og kvile i de bratteste bakkene for å få pusten igjen.
Vegen gikk fram til melkrampa og postkassene ved Bjørkhaugen, midt i grenda innerst i dalen. Etter at ferja og biltrafikken kom og rutebåttrafikken var trappa ned ble denne grenda enda mer av ei bakevje enn den var tidligere, for vegen stoppa ikke ved Bjørkhaugen. Herfra gjorde den en sving østover, ned den bratte Bjørkhaugbakken og videre gjennom skogen til nabokommunen der dampskipskaia og rutebåtanløpet var. Riktignok var det var det bare en kjerreveg, men det var denne vegen folk i grenda brukte når de en sjelden gang skulle til byen i nødvendig ærend, enten det var en ny dress eller deler til slåmaskina det var behov for. For dem var det uten betydning at det ikke var bilveg, for ingen i grenda hadde bil. De gikk til fots, sykla eller kjørte med hest de to kilometerne fram til Hermstad. Derfra gikk det buss til kaia der rutebåten hadde anløp.
De fleste hadde fått det meste av høyet i hus, men hos han Monrad var de midt i slåtten. Han var innflytter fra Nordland og hadde sterk tru på moderne redskap. Hesteslåmaskin ville ikke han bruke når det gikk an å leie traktor. Han hadde tett nok venta i sju lange og sju breie mens han som eide traktoren gjorde onn på egen gård, men nå var slåtten i gang og ny hesje kommet opp. Monrad kjørte graset inntil med fjordingen og sleperiva mens kjerring og unger hengte graset på trådene.

Småbruk-12

Vegen over flata nedafor stua hans Monrad som står der fortsatt, men beitemarka ved tunet er grodd igjen og lauvskogen skjuler den bratte Bjørkhaugbakken.

Midt i ettermiddagsøkta spissa guttungen ører. Han hørte motordur som slett ikke ligna lyden av traktoren hans Krestian, som var den eneste i grenda. ”Det kjæm ei flygarmaskin”, ropte han høgt. Det var så sjelden en opplevelse å se et fly at hver gang det skjedde gikk dette ropet fra munn til munn, ”sjå, det kjæm ei flygarmaskin”, og de minste ungene la hodet på nakken, kikka opp og ropte ”får vi værra med å sett på”. Men det var ikke et fly denne gangen. Den smatrende motorlyden kom fra skogen i øst. ”Det kjæm ein bil frå sjøbøgda”, ropte gutten. Det var utrolig, for det kom sjelden biler til grenda i det hele tatt, og aldri fra den retningen. Denne gangen skjedde det likevel, ut av skogen kom en liten bil med svart motorpanser og tak og lyse sider og stoppa ved grinda der innmark og utmark møttes. Ungene var allerede i spranget for å åpne, men avstanden var for stor. Et kvinnfolk kom ut av bilen og slapp den gjennom. Hun satte seg inn igjen og bilen putra bortover flata mot Bjørkhaugbakken. Da var også Monrad og resten av familien på veg dit.

Et øyeblikk så det ut som sjåføren tvilte, men så ga han gass og starta på bakken. De som ikke hadde mer vett trodde det var noe galt med motoren på grunn av den rare lyden. Han Monrad visste bedre, dette var en IFA, en tosylindra totakter produsert i Øst-Tyskland etter modell av en førkrigs DKW, og totaktere hadde slik lyd. Bilen kom oppover bakken, men akkurat der han Monrad og familien sto i vegkanten ble det stopp. Bakken var for bratt. De kunne se at det satt en kar og et kvinnfolk foran i bilen og tre unger i baksetet.

??????

IFA F9 hadd en totaktsmotor på 30 HK og firetrinns gearkasse. Den ble produsert i Øst-Tyskland fra 1949 til 1956 med utgangspunkt i DKW F8 fra før krigen.

Han Monrad gikk fram og hilste og sjåføren rulla ned ruta. Da Monrad foreslo nytt forsøk og større fart svarte mannen bak rattet noe de ikke forsto. Nå hadde flere kommet til og det var en som sa: ”Det e ein svænske”. Det gikk som et sus igjennom den lille flokken. Ikke bare kom det en rar bil vrangvegen til grenda, det var til og med en svenske som kjørte! De kunne se at bilen var tungt lasta, både svensken og kjerringa ved siden av var i godt hold og ungene fylte opp i baksetet. En framvekstring henvendte seg til ei tynn jente i tiårsalderen: «Han Monrat sei bilen e laga i Tyskland, kanskje det e far din som har stelt `n te, Siv Mette. Han e da vel tysker han?» Hun så ned og trakk seg et skritt tilbake. Dette hadde hun opplevd mange ganger. Alle visste jo at faren var en tysk soldat som måtte reise tilbake til Tyskland da krigen slutta, men det var både unger og voksne som mente det var behov for å minne både henne og mora på skamma de hadde bragt over bygda.
Svensken rygga bilen forsiktig ned den bratte bakken og et godt stykke utover flata nedafor. Der sto den stille ei lita stund, så starta andre forsøket. Farten var større denne gangen og bilen kom lenger opp i bakken, men der ble det stopp på nytt. Han Monrad var raskt på plass. Det måtte være noe galt med justeringa av forgasseren mente han, motoren fikk for mager blanding og trakk ikke som den skulle. Om svensken hadde verktøy? Han rista på hodet og viste tegn til bekymring. Men Monrad visste råd. Han kommanderte guttungen som sto der i flokken til å springe heim etter skrujern, hovtang og skiftnøkkel. Mannen bak rattet fortalte at han hadde kommet med ferja og valgt denne omvegen for å få se noe av det ”ursprungliga Nårje”, som han sa. Dette var lenge før ”kulturlandskap” var et gangbart uttrykk blant folk, men beitende dyr og blomsterenger hadde appell og attraksjonskraft den gang også, og det var jo først og fremst i slike bakkete bortgjømtgrender slikt fantes. Men nå var det tydelig at svensken hadde fått nok av utfordringer, det var kanskje best å snu og kjøre tilbake til hovedvegen. Om det bare ikke var så langt å rygge på den smale kjerrevegen med grøft på begge sider, helt bort til sommerfjøset hans Kåre, der det gikk an å snu.
Monrad hadde allerede åpna motorpanseret og lokalisert forgasseren da gutten kom med verktøyet. «Ja dettan må være hoveddysa, og der e vel tomgangsdysa, om eg ikkje tar feil? Jaja, vi får prøve oss fram, som glunten sa te jenta.» Han skrudde og justerte mens motoren vekselvis gikk på tomgang og høgt turtall. Til slutt lukka han panseret, tørka hendene på bukselårene og ga svensken beskjed om å ta enda større fart. Justeringa hadde kanskje ikke vært til skade, for denne gangen kom bilen noen meter lenger opp i bakken, men uheldigvis hadde det begynt å regne, og oppe i brattkneiken mista den veigrepet og begynte å spøle. ”Han dreg på framhjula”, var det en guttunge som ropte. Han hadde lagt merke til at sølespruten kom fra forhjulene og ikke bak som på en vanlig bil. ”Ja, dettan e en forhjulstrækker, og han bli for lett på framenden i dennan bratte bakken”, forklarte Monrad. Nå ville svensken snu, men nei, var det så likt, opp skulle han avgjorde Monrad. ”Eg sett meg frampå radiatorn, så ska du se det går så fint”.
Ny start og nytt forsøk, denne gangen med Monrad som gallionsfigur og ballast foran på panseret mens noen av tilskuerne skjøv på bak. Det gikk – nesten. Da bare noen få meter av den bratte kneiken øverst mot Bjørkhaugen sto igjen stoppa bilen et øyeblikk, så begynte den å gli nedover. Kanskje var sjåføren uoppmerksom, eller kanskje var bremsene for dårlige. Monrad fikk kasta seg av og de som var bak sprang tilside mens bilen gled baklengs ned bakken. Det at motoren hadde stoppa og bremsene var innkobla gjorde det umulig å styre, og bilen havna i grøfta. Bakskjermen og støtfangeren tørna i en bergnabb, og dermed ble det full stopp. Om stemningen inne i bilen var dårlig før var det nå tilløp til munnhuggeri innen familien i bilen. Men det var en som var på høyde med situasjonen, og det var han Monrad: ”Dokker må bare ta de med ro, dettan e ikkje så gale, vi ska nok få dokker på vegen igjen”.

8043694589_5c6d09e6a4_o

Farmall Cub ble produsert fra 1947 til 1964 og hadde 10 HK.

Nå var nesten alle innbyggerne i grenda samla, bortsett fra han Krestian. Han kasta ikke bort tid på slikt. Men nå var det han og traktoren som måtte til, det forsto alle. Monrad sendte guttungen av gårde med beskjed, og han Krestian var ikke den som unnslo seg når det var utsikt til å framstå som uunnværlig redningsmann. Traktoren hadde ikke modellbetegnelse Cub uten grunn, den var både liten og lett, og flere var i tvil om den virkelig ville klare å få bilen ut av grøfta og opp den bratte bakken. Krestian snudde ved melkrampen og rygga tilbake til han sto like foran bilen. Han umaka seg ikke med å stige av, ga bare tegn til at de måtte feste kjettingen han hadde med til bilen. Monrad gjorde fast i støtfangeren og ga klarsignal ved å sveive med handa slik sjøfolk og sjauere signaliserer til mannen ved vinsjen når hivet er klart. Spenningen var stor da kjettingen stramma seg og traktorhjulene begynte å grave i vegen, men bilen gjorde et rykk og deretter gikk det langsomt oppover. Krestian stoppa ved melkrampen, kjettingen ble kobla fra. Svensken tilbød betaling, men ”vaddesålekt, og langt der i frå, det va no mæst som ei kristenplekt å kall det herre”, sa han Krestian før han forsvant heimover på traktoren. Han Monrad henta et spett og en strisekk. Først retta han ut støtfangeren og deretter skjermen som lå innpå hjulet. Så la han sekken flerdobbel inni skjermen og brukte en rund stein til å banke ut verste bulken. IFAen var nesten presentabel igjen.
Han Monrad ville by svenskene på traktering, men det var fåfengt, de var på ferietur og hadde det travelt med å komme videre. De som ikke hadde ferie hadde bedre tid. Den lille flokken ble stående og se etter bilen til den forsvant i retning bygda og resten av verden. Så måtte de rekapitulere hele hendelsesforløpet og snakke om det utrolige som hadde hendt akkurat dem. Og nå var det over. Ingen, ikke en gang Monrad, innså at dette var et varsel om at ei ny tid var på veg, ei tid som ville føre med seg konsekvenser for hver enkelt av dem og hele grenda. Det var den nye tida som hadde vært innom på snarvisitt og bar bud om ei framtid med kjøpekraft og fritid som ville føre til bilisme, forbruk og hektisk livsstil. Ei framtid der det ikke var rom for det livet og den kulturen denne grenda og innbyggerne representerte.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s