Bruk av Berliner kastetøy, øvre bakbein er løst fra hella og bundet ut for å gi bedre arbeidsforhold for dyrlegen. Kastrering av hingst med lokalbedøvelse. Sistranda, Frøya 1974.

Når dyr skal undersøkes og behandles nytter det lite å be dem om å legge seg ned og slappe av. I dag finnes gode medikamenter som kan brukes, eventuelt ved hjelp av injeksjonsgevær, men tidligere var det behov for fysiske tiltak for å ivareta sikkerheten både for pasienten og behandlende personell. Det fantes særskilte hjelpemidler og rutiner som måtte følges dersom en hest skulle legges overende, eller kastes som det heter på fagspråket, og det hvilte et ansvar på dyrlegen som var den som ledet slike operasjoner.

Hester er fra naturens side programmert til flukt dersom de opplever en skremmende situasjon, og de har krefter som gjør dem til en fare både for seg sjøl og omgivelsene dersom de blir grepet av panikk. Undersøkelse og behandling av en urolig hest som slår eller reiser seg på bakbeina lar seg ikke gjennomføre. Det er derfor noen ganger nødvendig å legge den ned for å skape en kontrollert arbeidssituasjon. Til dette formålet ble det tidligere brukt kastetøy som finnes i flere varianter. De som har vært mest brukt i Norge er en tysk modell som kalles Berliner kastetøy, og en litt mer komplisert dansk variant som er oppkalt etter opphavsmannen Abildgaard. Begge krever et mannskap på seks som skal ivareta ulike oppgaver under kastinga; en ved hodet, en ved halen og to på hver side av hesten. Kastinga  utføres i den avgjørende fasen på kommando, vanligvis under dyrlegens ledelse.

Den tyske metoden, bruk av Berliner kastetøy. Illustrasjon fra Berge&Westhues: Veterinary Operative Surgery 1966.

Hesten blir utstyrt med heller nedafor koden på alle fire bein. Det er kraftige polstra lærreimer forsynt med metallringer. Fra hella på nærmeste frambein føres et tjukt reip gjennom ringene. To mann  på motsatt side av den hesten skal falle på trekker i dette reipet som har til hensikt å snøre beina sammen. På enden mot hesten har tauet i en kjetting med grove ledd som gjør det mulig å låse beina sammen med en kraftig karabinkrok når hesten ligger på bakken med beina samla. Et annet reip festes ved albuen på frambeinet som skal vende opp, føres over manken og betjenes av to mann som skal sørge for at hesten faller til riktig side. Det samme skal hode- og halemannen bidra til, samtidig som de ved bruk av egen kroppsvekt skal sikre at hesten blir liggende når den vel er nede.

Den danske metoden, bruk av Abildgaards kastetøy. Illustrasjon fra Berge&Westhues: Veterinary Operative Surgery 1966.

Abildgaards kastetøy har i tillegg en kraftig gjord av lær som legges omkring hestens bryst. Et reip føres fra hella på et frambein via det andre og bakbeinet på den sida hesten faller på, og derfra gjennom en jernring i gjorden under hestens bryst. Et annet reip føres fra øvre bakbein gjennom en tilsvarende ring på ryggen. Mannskapet fordeles på samme vis som ved den tyske metoden.
Når hesten skal kastes er det viktig å unngå at hesten skader seg i fallet. Dersom en ikke har tilgang til kastematte med polstring kan graskledd mark uten steiner eller stubber gjøre nytten. Sekker fylt med høy eller halm kan også brukes for å dempe støt mot underlaget. Når alt er klart og alle mann på plass kommanderes: «Klar til kasting – en – to og – tre». For å sikre at hesten faller på riktig side drar de som holder tauet over ryggen på «og», et øyeblikk før de som drar i det andre tauet som drar på «tre».Når hesten er nede har den som holder hodet et særlig ansvar for å strekke hodet opp og fram. Det er for å hindre at hesten får anledning til å krumme ryggen og bruke de voldsomme muskelkreftene sine. Dersom det skjer er det risiko for at det han kan oppstå uopprettelige skader i form av brudd i rygghvirvler eller andre deler av skjelettet.
I mangel av kastetøy kan også et langt og kraftig reip brukes for å legge en hest overende. I Norge kalles dette gjerne for «cowboymetoden», men den er i amerikansk litteratur omtalt som «casting by means of sidelines». Midt på tauet lages ei løkke som legges om hestens hals. De to partene føres bakover mellom hestens bein, rundt bakbeina og deretter framover på hver side, gjennom løkka omkring halsen og bakover igjen. Minst to mann drar i hvert tau, og to holder hestens hode. Det er viktig å ha god plass hvis en bruker denne metoden, for hesten vil vanligvis gå noen skritt bakover før den faller overende.

Kasting ved bruk av «cowboymetoden» under feltøvelse med Kløvkompaniet i Troms i 1972. «Nova» hadde tråkkskader i kronranda på en bakfot og tillot ingen behandling stående. Som det framgår av bildene ble tauet lagt rundt bakbeina over hasen. I amerikansk litteratur anbefales det at tauet legges i kodebøyen, noe som gjør det lettere å få hesten til å legge seg. Uansett, dette anbefales ikke for amatører!

Også storfe kan legges overende ved hjelp av et reip som anbringes slik figuren viser. Illustrasjon fra Berge&Westhues: Veterinary Operative Surgery 1966.