Bestefar minnes: Hestene ved AS Trondhjems Jernindustri

brattøra 22.5.16

Brattøra, Trondheim havn, tidlig morgen 22. mai 1916. Før bilene for alvor gjorde seg gjeldende omkring ti år seinere var hestetransport dominerende på landjorda. I forgrunnen er tre enhestes slåmaskiner lasta opp. De umonterte skjekene ligger på toppen. Ved lagerskuret ses en mengde ståltrådbunter som kanskje er på veg til å bli spiker på Jernindustrien.  Foto: Trondheim byarkiv

Min morfar Emil Simonsen, født 1893, ble ansatt ved AS Trondhjems Jernindustri i 1910, to år etter at bedriften ble oppretta ved bredden av Nidelva på Øvre Bakklandet. På den tid foregikk nesten all transport langs veg med hest som trekkraft, og fabrikken hadde fire hester som brakte produksjonsmidler og produkter til og fra. Hester var et vanlig innslag i bybildet også i tida etter andre verdenskrig, men ved jernindustrien overtok bilene transporten på 1920-tallet. Med erfaring som gårdsgutt på Lade og dragon i kavaleriet var Emil Simonsen vant til å håndtere hester. Det var bakgrunnen for at han fikk låne fabrikkens hester i helgene, slik at han kunne ta med familien på utflukt til Jonsvatnet for å besøke svigerforeldrene.


Jernindustri’n ha fir hesta dem kjørt med før bilan kom, fir hingsta. Vi brukt da å færra oppover te Jonsvatnet i hælgen, vess æ fekk lån hest, veit du. Som den gangen æ kjørt med litj-Svarten, og han fikk tarm-sløng. Det va det jo bare bra æ lånt hest, veit du, så dem fikk mosjon i helga og. Han Brodahl sa jo det: ”Det e bare bra det, at du kjøre me’n”. Æ trur itj det va nå’n flere enn mæ som lånt hest, an’t enn vess dem lånt, så va det kjørar med. Æ va da hest-vant, veit du, men æ va da så ung. Det vart no slutt da, da «Litj-Svarten» fikk tarm-sløng oppå Jonsvatnet. Æ kjørt no neover me’n, men det va itj nå dyrlægen koinn gjør heller, så han gjekk no ivei.

Emil jernindustrien 1920

Arbeidere fotografert ved stallen på Trondhjems Jerindustri ca 1920. Emil Simonsen står i midten av første rekke. Privat foto.

«Vargen», det va hest det, – men han va farlig. – Det va en farlig hest. Han va så lumsk, og sjø. Han va itj som Bru’n, f’reksempel. Så snart du b’ynt å gå oppi te Bru’n, så la’n på øran. Men det gjor itj Vargen, sjø, så du va lik slu på’n, sånn. Men han koinn både slå og bit, bare så det sto etter. Og så lånt æ’n da vel for å kjør te Jonsvatnet, æ, ein vinterkveld. Det va snøfokk og blåst innover Strinda, her. Og du skjønne, hesten han va så forsekti når’n gjekk, det nøtta mesta itj å få’n i trav. Det va my snø, sjø. Og når vi kom innover et støkke, så blåst hatten av a Johanna. Hu satt jo og skoill pass på derre ongan, og sjø. Så oin’ras æ på om æ koinn la a få hold i hesten, da sjø, mens æ henta hatten. Ja, æ sprang no bortover jole, det va djupt med snø, men æ fann no hatten. Og så, – kom tebakers, hu sætt no på sæ hatten gjen, og kjørt no vid’re. Og så blåst’n av gjen. ”Nei, da får’n bare gå!” sa æ. Det va innpå myran ifra Ramstad. Det va en pen hatt og, forresten, men han fikk bare gå.
Men vi kom no oppover da, veit du, og sætt inn hesten. Han hadd nettopp bygd nytt uthus, han Loraas, men han hadd itj lagt inn golv enda, så det va jordgolv. Der uti sætt vi hesten, og ga’n høy og vatn. Og så sto’n no botte der da, i en kjetting. Om natta når æ ha logge ei stoinn, så vart det da sånn sjau uti det der huset der. Da ha’n hengt opp den eine foten i kjettingen, da, og hoildt på og doindra i veggen, veit du. Og æ stræva no for å få over dender foten gjen, – over kjettingen. Te slutt så fekk æ’n no klar, da. Æ hadd lagt på’n dekken og sjø. Det va sånn’ fine dekken dem hadd på Jernindusri’n, sjø. All fir hestan hadd rutat dekken, rød og blå. Og derre lå no på’n.
Så gjekk æ inn og la mæ gjen. Når æ ha logge ei stoinn, så va det akkurat samma kommersen. Nei, – så gjekk æ ut, og tenkt at det e no vel best å kjør ned gjen. Og da æ kom ut, så ha’n revve av sæ dekkenet og trampa det oinner sæ, så det va no som ein jolklomp, det. Nei, så gjekk æ inn og sa det te’n Loraas: ”Æ kjøre nedover æ, for dender hesten bli itj i ro i heile natt, han”. Æ va redd’n og når æ kom uti der, veit du, det va jo mør’t.
Jau da, to hesten, æ, og kjørt ned gjen, – kjørt æ alei’n? Det kan itj æ hus’, gett. Kan itj tænk mæ at hu Johanna og ungan vart med da? Nei, det husse æ itj. Ja, æ kjørt no ned med hesten, men da ska æ sei dæ han sprang, da fekk æ fart på’n. Ja, hu lappa no dekkenet hu Johanna, hu la på nå oinner og sydd på. Og så gjekk æ opp og varskudd æ, med ein gang, da’n ætte, te’n Brodahl. ”Æ va uheldig med derre kjøringa”, sa æ, ”for han trampa oinner sæ dekkenet, hesten”. ”Åja”. Det va itj nå nøye om det, når’n bare varskudd.

Birger Brodahl r

Disponent Birger Brodahl, født 1872. Han begynte som læregutt ved Trondhjems Mekaniske Verksted i 1888, gikk maskinistskole og var en periode maskinist på en floddamper i Kongo, før han tok eksamen ved Horten tekniske skole i 1897. Ble ansatt som disponent ved Trondhjems Traadspigerfabrik i Ila og arbeidet der i ti år.  i 1908 starta han Trondhjems Jernindustri i de gamle lokalene til «Fabriken ved  Nidelven» på Bakklandet som sto ledigie etter at TMV hadde flytta nedover langs elva til Rosenborg. Privat foto.

Ja, – dender «Vargen». – Æ va no med når dem skar’n og æ, og lå på hauet på’n. Men du skjønne, han va så sterk, han løfta mæ, gett. Æ lå heilt oppå hauet på’n, altså, men han løfta mæ. Dyrlægen sætt taug på fotan på’n, og strøypa sammen, og med det samma skoill æ hiv mæ på hauet på’n. Ja, æ lå no og holdt’n, da, te’n va ferdig. Men han vart itj god, han va farlig ette’på og. Dem kjøpt’n da på bryggeriet. Han ha bitte ein kar der, hørt æ.
(«Vargen» ble kastrert i håp om at han skulle bli mindre aggressiv og mer håndterbar. Først måtte hesten kastes og fengsles. Hvordan dette ble gjort han du lese her )
Dem fekk i ein hest ætte at dem ha hingstan, for å suppler bilan. Ein liten, tynn ein, – det va itj nå te hest for Jernindustri’n, med de tunge vognen dem hadd der. Og du skjønne, så kom’n Brodahl ein dag, og så sei’n te mæ: ”Kan itj du ta hesten og kjør oppi Bergsbruddet og hent nå kult og kjør det te murmester Års, der bakom døve-kjerka”. ”Jau, det kan æ gjørra, det”. Så to æ dender spjælingen, og kjørt. Og så veit du, bekkvognen på Jernindustri’n, dem va lagd for hingstan, dem. Det va ei jævli stor bekkvogn, altså, det va itj nå allminn’lig bekkvogn.
Æ kjørt med derre vogna oppover, og kjørt oppi bruddet der. I fra vei’n og opp va det en liten kneik, veit du, opp te bruddet. Og så b’ynt dem å læss på derre karan som va der. Så sei æ det: ”Ska vi læss my da?” ”Ska da vel læss foill vogna”, sa dem. Æ forsto fa’n itj nå av derre, men æ b’ynt no å lur på at det vart my derre der, for hesten, ja. Så sei æ det: ”Det bli no vel stort lass, derre der?” ”Nei, vi læsse no foill vogna”, sa dem. Jaja –

steinbrudd 1928 r

Hestekjørere med vanlige bikkvogner venter på lass i steinbruddet på Bergheim i 1928. Foto; Schrøder
Så veit du, når æ skoill kjør ned derre kneiken, så greidd itj hesten å hold gjen, han. Og så bars det rett frem. Og på ainner sida va det ein skråning ned fra vei’n. Men antagli ha’n b’ynt å sveng, hesten, for han va utom med framfotan, men han kom innpå vei’n gjen, altså, det va aldeles som nå’n ha dreidd’n innpå. Men så stoppa æ, og ja, og så sa æ: ”Det e for tungt lass te hesten, derre”. ”Ja, det va ei svær vogn”, sa dem. At itj dem hadd mer vætt!
Og du skjønne, når æ kjørt neover æ, så skoill æ kjør ned Lerkendalsvei’n, og den og halle, veit du. Og du skjønne, hesten han gjekk der og holdt gjen, – ja, at itj vogna skyva’n overend. Ja, æ kom mæ no neover te Års, så æ fekk læsst av derre der, men æ sa det te’n Brodahl og, at ”det va ei oind’li kjøring derre der. Æ kjørt mæ i sjonk oppi der, æ”. ”Ja, koless det?” meint’n. Ja, æ fortalt no derre der. ”Ja, det e jo ei stor vogn. Dem skoill jo forstå derre dem som læsse”, sa’n. ”Det syns æ og det”, sa æ, ”men dem sa no dem læsst foill vogna”.
Den hesten fekk blodstyrtning, han. Æ ska tru om hestan kan ha tuberkulose, æ? Det kom no som ein størt, og han dødd no med det, – ja, det kom no dyrlæge og to livet av ‘n, da. Æ sa det før, æ, te’n Johnsen, som hadd ansvaret for hestan, at hesten va sjuk, for når’n drakk vann, så kom det grønne klysa ne’i vannet. Så sa æ det te’n Johnsen: ”Dender hesten e klein!” ”Neida”, sa’n. Ein sånn gammel hestkar som’n Johnsen mått da vel forstå at det va gæli, det derre? Jaja, det vart no iallfall den sist hesten på Jernindustri’n.

Stallen TJ 1987

Stallen på Trondhjems Jernindustri i 1987. Foto: Trondheim byarkiv

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s