Flere år etter at Johan døde tok jeg turen innom Nordmoen. Den gamle slipesteinen hans var der fortsatt, men halve fundamentet var borte og enden av akslingen kvilte på restene av huset der buhunden Jakk holdt til på 1950-tallet.
‘Naboen vår, han Johan, bodde aleine på Nordmoen. Der hadde han selskap av buhunden Jakk, hesten Veslesnippen og de andre dyra, og greide seg godt med det. Men når redskap med eggstål skulle slipes måtte han ha hjelp av noen som kunne dra sveiva på slipesteinen. Fra jeg var i tiårsalderen midt på 1950-tallet fikk jeg den oppgaven. Det føltes som ei tillitserklæring og en ære når han Johan kom tilbake fra melkerampen på Bjørkhaugen, satte fra seg trillbåra med melkespannene og spurte etter meg. «Du som e så beinsam, du gjær dæg vel ein vending oppover åt mæg og dreg slipstein’ ei stoinn når du får tia, hm, og det?»
erikstenvik 