Er dette dyremishandling som bør forbys?

Er det synd på hestene som frakter turister i Central Park? Dyrevernaktivister kjemper for et forbud, mens hestekjørerne hevder at det knapt finnes hester som har det bedre, og at de er offer for et politisk spill. Hva er god velferd for dyr? Hva er grunnlaget for våre oppfatninger? I hvor stor grad er holdninger og lovverk påvirka av sentimentale vrangforestillinger, næringsinteresser og økonomiske hensyn?

En video på YouTube viser en hest som ligger rett ut på asfalten i ei gate i New York. Flere menn omgir hesten og drar og dytter for å få den på beina igjen. En skarp kvinnestemme, som åpenbart tilhører fotografen, overdøver all bakgrunnsstøy: «Get out of the way, you sons of a bitches, get out of the way! I need this on tape, you guys! Oh, that poor ting!” Videoklippet er på ett minutt og 18 sekunder, og i løpet av den tida er hesten på beina igjen. Dyrevernaktivister legger ut slike videoer som viser hester i dramatiske episoder, men oftest uten at vi får rede på omstendighetene omkring det som skjedde.

Borgermester Bill de Blasio har lovet å avskaffe hestedrosjene og erstatte dem med veteranbilkopier med elektrisk framdrift. Dyrevernaktivistene, med organisasjonen NYCLASS (New Yorkers for Clean, Livable and Safe Streets) i spissen, bidro i følge New York Times med 1,3 millioner dollar til valgkampen hans og beskyldes for å ha kjøpt politikere ved hjelp av ulovlige pengeoverføringer. Stifteren av NYCLASS, Stephen Nislick, har tette bånd til eiendomsbransjen i New York. I media har saken vært omtalt som «Carriagegate» med påstander om skjulte økonomiske motiver fordi eiendomsutviklere er ute etter de attraktive tomtene der stallene har ligget i 150 år.

Første utgave det månedlige tidsskriftet «The Horseless Age», verdens første bilmagasin.

Det har vært debatt og politisk strid om hestene i New York i tidligere tider også. Ann Norton Greene forteller i boka Horses at Work (2008) om da bilene fortrengte hestene for hundre år siden. I 1900 var det 131 000 hester i New York og totalt 8000 registrerte biler i hele USA. I 1915 var det 15 millioner biler, og i denne perioden ble synet på hestene endra i den urbane middelklassen. Verdens første bilblad het karakteristisk nok The Horseless age, var finansiert av The Motor Vehicle Industry og utkom i perioden 1895 – 1918. Det drev aktiv kampanje for bilismen og mente den ville løse alle problemer med støy, forurensing og trafikkavvikling. Hestene ble framstilt som skitne, ondskapsfulle og farlige, mens bilene var stille, rene og lette å kontrollere.

Hestedrosjer er en integrert del av underholdnings- og turistindustrien også i storbyene i Europa, som her i Wien.

I dag verdsettes skysshestene av mange som et eksotisk innslag i storbyen, et minne fra tida da «hestene bygde Amerika» som bidrar til å holde liv i tradisjonsrike håndverk som hovslager-, salmaker- og vognmakerfagene. Hvem har rett, er det grunnlag for påstandene om at hestene utsettes for dyremishandling, eller kan det tenkes at manglende kunnskap og sterkt følelsesmessig engasjement har ført aktivister og politikere på villstrå? I motsetning til videoklippene dyrevernerne har lagt ut viser tusenvis av fotografier fra Central Park på Internett rolige og velstelte hester i godt hold. Virksomheten er strengt regulert og kuskene må avlegge prøve. Hestene er under offentlig tilsyn, har regulert arbeidstid og rett til fem ukers ferie på landet. Flere uavhengige veterinærrapporter konkluderer med at hestene har det bra.
Påstander om at hestene er overarbeidet savner et hvert grunnlag. Det er lett arbeid for en hest å trekke ei vogn med noen få passasjerer på godt underlag i flatt terreng sammenlignet med det tidligere tiders arbeidshester utførte. I følge New York Times er det rapportert sju hendelser som involverer hester i New York siden 2011. En hest har omkommet, to har falt overende, men kommet seg igjen, to har blitt skremt og løpt ut og to har vært involvert i bilulykker. I tillegg har en kusk blitt anmeldt for bruk av en halt hest. Med 150 vogner og 220 hester i virksomhet hver dag året rundt virker ikke dette særlig dramatisk. Til sammenligning dør to av 1000 hester som starter i veddeløp før de kommer i mål, i gjennomsnitt to hester hver dag bare i USA.

Veddeløpshest etter målpassering på Øvrevoll galoppbane.

Rene Descartes postulerte på 1600-tallet at dyr var maskiner uten evne til å føle smerte, og kunne derfor uten hensyn utnyttes til menneskenes fordel. Slike forestillinger er for lengst tilbakevist, og i dag stilles det spørsmål ved om vi som mennesker i det hele tatt har rett til å berøve dyr friheten og holde dem i fangenskap som husdyr eller til underholdningsformål. Den australske moralfilosofen Peter Singer hevder i boka Dyrenes frigjøring (Animal liberation 1975) at vårt forhold til dyr preges av artssjåvinisme og ser det som en parallell til rasisme. Han krever full likestilling mellom «menneskelige og ikke-menneskelige dyr» og slutt på alt husdyrhold, men ikke at dyr skal behandles som mennesker. Å tillegge dyr egenskaper og behov som om de var mennesker kan rett og slett føre til at vi behandler dem inhumant.
«Innehund» har blitt en betegnelse på en akseptert form for hundehold, samtidig som politiet og mattilsynet mottar anmeldelser og bekymringsmeldinger fordi kyr og hester er ute når det regner. Tidligere fritok vi dyrene for lidelser ved å avlive dem når de ble gamle og sjuke, mens vi i dag skal opprettholde livet for en hver pris. Kjæledyr utsettes for amputasjon av lemmer og kostbar behandling på linje med det som tilbys mennesker. For såkalte «rescued animals» fra landbruk og sirkus opprettes aldersheimer (sanctuaries) der dyrene skal leve fram til sin «naturlige død». En generasjon tilbake i tida ville slikt blitt stempla som sentimentalt tøv, dyreplageri og uetisk ressursbruk. Mustanger ble tidligere brukt til hundemat, slik det er skildra i filmen The Misfits fra 1961 med Marilyn Monroe og Clark Gable i hovedrollene. I dag blir de fanget og holdt i innhegninger inntil de eventuelt blir solgt på auksjon som kjæledyr. Som hestene i Central Park skal de ikke slaktes, men omplasseres til gode mennesker som forutsetningsvis vil gi dem en lykkelig alderdom og naturlig død.

Norsk variant av hest i bybildet på førjulsarrangement på Sagene i Oslo 2013. En annen stil, men i prinsippet det samme som dyrevernere vil forby i New York.

Den norske dyrevelferdsloven sier dette i § 3: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.» Det betyr at loven tillater at dyr utsettes for lidelser dersom det er nødvendig. Men hva er nødvendig? Vi ville overlevd uten pelsdyr og sirkuselefanter, men det er fortsatt lovlig i Norge. Det er også grunn til å stille spørsmål ved nødvendigheten av industrielt husdyrhold. Dersom vi var villig til å endre kostholdet og spise grøt og annen mat basert på planteprodukter kunne vi frita kyllinger og svin for det som neppe er noen ønsketilværelse. Hvor mange kjæledyr trenger vi, og må de lide fordi det ikke stilles krav til eierens evne og vilje til å ta vare på dyrene de skaffer seg? Antall hunder i Norge er anslått til 550 000, og har økt med 30 % i løpet av ti år. Vi har enda flere katter, og økningen er tilsvarende.
Her som i andre sammenhenger dreier det seg om økonomi og politikk. Et gammelt uttrykk sier at det skal sterk moral til for å selge elastikk i metervis, og det sitter langt inne å forby eller begrense virksomhet som innebærer fortjeneste for den enkelte og gevinst for samfunnet i form av arbeidsplasser og økonomisk vekst. Når elefanten er nødvendig for å trekke publikum til sirkus sier landbruksministeren ja, i strid med mattilsynets faglige råd. For å fremme «effektivisering» lempes det på bestemmelser som er til hinder for ytterligere industrialisering av husdyrproduksjonen. Og det er ingen planer om tiltak for å regulere hold av hunder og katter, for eksempel ved registreringsplikt og gjeninnføring av hundeskatten. Det kunne komme til å ramme en bransje som omsetter for milliarder. Antall smådyrklinikker og leverandører av fôr og utstyr til kjæledyr er i sterk vekst, og kraftig overrepresentert blant såkalte «gasellebedrifter» som minst har dobla sin omsetning i løpet av fire år.

Hesteskyss på Folkemuseet på Bygdø i Oslo, også et eksempel på  bruk av dyr i kommersiell sammenheng i idylliske omgivelser slik som i Central Park.

Dyrevernaktivistene har nok rett i at en moderne storby ikke er noe ideelt miljø for hester, men det samme gjelder for hunder og katter, og for den saks skyld også mennesker. I Central Park rusler og jogger hester, hunder og mennesker side om side. Det kan virke både underlig og urettferdig at nettopp hestene der er skyteskive for en slik kampanje fra dyrevernerne når det åpenbart finnes langt alvorligere utfordringer å ta tak i. Det kan skyldes at det er lettere å mobilisere følelser og giverglede ved å framstille store og identifiserbare dyr som hester i offerrollen, i motsetning til anonyme kyllinger eller hunder og katter i tusentall.
Overgrep mot sports-, kjæle- og produksjonsdyr forekommer både i USA og Norge. Det er samfunnets ansvar å sikre dyra forsvarlig velferd. Det krever kvalifiserte vurderinger med utgangspunkt i dyras egne behov, og med nødvendig distanse til økonomiske hensyn, næringsinteresser og oppfatninger som hevdes av dyreeiere og pressgrupper.

Erik Stenvik
veterinær og skribent