Slagkraftige og slagferdige smeder fra Namdalseid

Ljåsmeder copy

Tre ljåsmeder fra Namdalseid på marknadsferd med produktene sine. Fra venstre Edvard Tinglum (1855-1940), Johan Holstad (1848-1935) og Edvard Rosset (1835-1930)

Smie var det på de fleste gårder og bøndene smidde sjøl til husbehov, men til mer avanserte oppgaver måtte det spesialister til. Eggsmeder kaltes de som smidde kvass redskap. Eggstålet ble smidd inn i emnet og når arbeidsstykket var ferdig forma var herdinga avgjørende for å få en egg som beit skikkelig og holdt kvessinga. Kunnskapen som skulle til var basert på århundrers erfaring og ble videreført når neste generasjon begynte å hjelpe til i smia. Ofte gikk handverket i arv fra far til sønn eller innen slekta.
Namdalseid var i eldre tid kjent for å ha gode smeder, og særlig hadde ljåene deres godt ry. Dagen lang året rundt sto de i smia og hamra glødende jern og stål til verktøy og redskap som de reiste rundt og solgte på markeder vidt omkring. Flere av disse smedene var fargerike og taleføre personer som gjorde at de ble sin tids «kjendiser», og historiene om dem lever fortsatt.


Andreas Eldmarka (1816-1899) overtok husmannsplassen etter faren. Han gikk under navnet Andreas Markjen og var først og fremst kjent som en flink naversmed, men var i tillegg en dyktig forretningsmann. Det fortelles at han var flittig til stede ved gudstjenester i alle kirkene i prestegjeldet, først og fremst fordi det var ved kirka han markedsførte og solgte produktene sine. Etter hvert ble Andreas sjøleiende bonde på gården Eldmoen og en velstående mann. Å skrive lærte han seg på egen hånd, og det kom godt med da han begynte å låne ut penger og førte regnskapsbok over utestående fordringer. Nå var han en ansett person i bygda, men var ytterst økonomisk, og når noen ville spandere kaffe på ham ved kirka svarte han slik: «Nei, æ har det så travelt nætt no, gi mæ heller toskjellingen, så tar æ kaffen seinar».

Andreas Marken001

Ei side fra regnskapsboka hans Andreas Markjen

Travelt hadde han det og da han kom til kverna med kornet sitt og fikk beskjed om at han måtte komme igjen tre uker seinere for å male. Andreas fikk med mjølet heim likevel, og når han fikk spørsmål om hvordan han klarte å overtale mølleren svarte ha: «Føst sløngt æ ti’n ei skrå, så stakk æ ti’n ein tøllkniv, og så kvøld æ ti’n ein dram.»
En gang Anders kom til prestegården hadde de problemer med smørkjerninga. Prestefrua spurte Andreas hva de gjorde heime hos han når det ikke ble smør av rømmen. «Da skit vi ti’e og koke graut.» – «Nei, gjør dere virkelig det?», spurte frua. «Jaggu gjær vi det ja, du fru, frøken, madam – eller ka æ ska kall dæ.»

Edvard Rosset (1835-1930) var bonde på Rosset og kjent som en dyktig ljåsmed. Om en uvanlig god ljå han hadde smidd var det sagt at han hadde lagt inn stål fra ei sirkelsagfil i eggen. Eiermannen var svært redd for denne ljåen fordi den var så kvass og brukte den bare på slutten av dagen når han var trøtt og det ble tungt å slå.

Edvard var også kjent som en kraftkar som kunne svinge slegga som den letteste sak i verden når ljåemnet skullet strekkes til sju eller åtte kvarts lengde. Kreftene kom også godt med da han ble overfalt av en skadeskutt bjørn og klarte å holde han fra livet til hjelpa kom. Denne hendinga kan du lese om i Bjørnen vedbliver at herje.

Johan Holstad (1848-1935) er den mest navngjetne av smedene fra Namdalseid. I grenda han kom fra var det smeder på hver en gård, og klangen av hammer og slegge kunne høres fra tidlig morgen til langt på kveld. I barndommen fikk han prøve seg i smia sammen med faren og brødrene, men han måtte også gjøre nytte for seg som gjeter. Etter konfirmasjonen var han skysskar i Elda, og i militæret fikk han utdanning som hovslager.
Johan hadde mange interesser ved sida av smiinga. Han var idrettsmann som hevda seg i skirenn i konkurranse med ungdommen etter at han var over femti år, og dessuten ivrig jeger og fisker. Med fela gjorde han tjeneste som spillemann og trivdes godt i festlig lag. Han gikk heller ikke av vegen for kortspill om penger, og det hendte at han kom tilbake fra marknadsferdene sine like blakk som da han reiste.

Noen ganger oppsto det uoverensstemmelser som kunne ende med slåssing, som den gangen en fark hiva kista med smedarbeidene hans på sjøen under marknaden i Rørvik. «Da vart æ ferbainna, og så smord æ te og slo, men æ træft itj. Så slo æ ein gong te, og træft på såmmå rommet. Men da sprang`en, æ førri og han ætti» sa Johan, som ellers var kjent for gi mer juling enn han fikk.

Johan Holstad copy

Johan Holstad på eldre dager.

Johan Holstad smidde etter eget utsagn mer enn 400 tylfter ljåer, det vil si opp mot 5 000 stykker, i tillegg til annet som han solgte på markeder rundt om i Midt-Norge og helt opp til Stokkmarknes i Nordland. Likevel ble alderdommen vanskelig for han. Han ble aldri gift, men flytta inn hos kårenka Matea Vengstad da han var omkring åtti år gammel. Dette var før alderstrygd var innført, og etter at hun ble borte ble han avhengig av økonomisk bistand. Johan nekta å ta i mot støtte fra fattigkassen og solgte fiolinen sin for 600 kroner. Da det var oppbrukt ble det ordna slik at Johan «lånte» penger av lensmannen som fikk refusjon fra kommunen. Likevel var Johan opptatt av at han ikke ville klare å gjøre opp for seg og snakka ofte om å gå til fjells og bli borte en dag. 22. oktober 1935 ble han borte. Han hadde lagt igjen en beskjed om at lensmannen skulle selge alt han etterlot seg som dekning for det han hadde lånt. Ingen skulle lete etter ham for «jeg ligger på havets bund», som han hadde skrevet på papirlappen. Han hadde forsøkt å skjule sporene sine, men de fant ut at han hadde vada over elva og gått vestover mot allmenningen. Trolig hadde han tenkt seg til Johantangen ved Trollbotn der han hadde dratt så mang en aure, men 88-åringen hadde gått klar før han kom så langt. Etter lang tids leiting ble han funnet i Svartmotjønna der han hadde drukna seg.

Ola Viset (1901-64) var bonde på Holmset nord i bygda og dreiv som murer og smed i tillegg. Han huskes som en svært slagferdig mann. Det var en øvrighetsperson som spurte om han skreiv Ola med -a eller -e. «Ja, du kainn no prøv det du, å skriv Ola med e» fikk han til svar.

I mellomkrigstida ble ljåer framstilt industrielt i fabrikker, og det var slutt på handverksmessig framstilling av redskap. Smeder var det likevel bruk for til framstilling av beslag til vogner og sleder og reparasjon av landbruksmaskiner av ulike slag. Samvirkelaget hadde ei stor høypresse som de leide ut i bygda. Pressa var gammel og slitt, og da det ble behov for reparasjon ble den kjørt til smeden, han Ola Viset. Der ble pressa stående både vel og lenge mens flere som ville leie pressa sto for tur. Til slutt ringte bestyreren på samvirkelaget til Ola og varskudde om at nå kunne de ikke ha pressa stående der lenger. «Nei, det koinn æ forstå», svara Ola,» så æ har lagt a på sida æ».

Ola hadde brønn i kjelleren, men vatnet måtte bæres opp i bøtter. Da han kom oppi åra søkte han kommunen om tilskott til å montere pumpe. Han fikk beskjed om at han først måtte levere prøve av vatnet slik at kvaliteten kunne undersøkes. Etter ei tid kom distriktslegen med melding om at vatnet var så ureint at det var ubrukbart og farlig å drikke.» Ja det kan æ ferstå», sa han Ola, «for både n’bæssfar og n’far har drukke det vatnet, og dæm e dau bægge to».

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s