I dag foregår all slakting av husdyr etter samlebåndprinsippet i store, sentraliserte anlegg. Før i tida ble dyra slakta heime av gårdens egne folk eller av en bygdeslakter som ble budsendt ved behov. En slakter måtte i tillegg til å beherske det rent håndverksmessige ved slakteprosessen også ha evne til å håndtere dyr, og ikke minst, omgås mennesker. Olaf Hundset oppfylte alle disse kriteriene og var en populær bygdeslakter på Namdalseid gjennom mer enn femti år.

Olaf og Anne på Bjørg på 1940-tallet. Til høgre gammelstua på Bjørg tidlig på 1960 tallet. Den var bygd tidlig på 1800-tallet og hadde husa to lensmenn før Olaf og familien flytta inn i 1909.

Olaf Juliussen Lindset ble født i Overhalla i 1875. Han kom til Hundset på Namdalseid da han var 8 år, ble oppfostra der og tok seinere navnet Olaf Hundset. Han ble gift med Anne Johanna Furre, født 1877. I 1909 kjøpte han en part av Bjørg, og bodde der med familien i vestre enden av den gamle trønderlåna. Olaf ble enkemann i 1947, men holdt stand i ensom majestet på gammelgården på Øverbjørg fram til han døde i 1963.

Olaf og Blakka sammen med naboen Anton Jørgensen på Nerbjørg.

Ved sida av gårdsdrifta var han bygdeslakter, og til han var langt opp i åra kjørte han rundt i bygda med Blakka for vogn eller slede og slakta alle dyreslag. Før jul var det en travel periode når alle julegrisene skulle til pers. Stor betaling var det ikke snakk om, men et måltid og en «slaktbåtta» kom godt med.

Slakting av okse på Hundset. Handtering av store dyr kan være farlig, og her har de satt fotband på oksen for å redusere risikoen. Olaf til venstre, Iver Tinglum til høgre.

Hester hadde en annen status enn de andre dyra på gården. Mange ville helst unngå å være til stede når en trofast arbeidskamerat måtte ende sine dager og foretrakk at slaktinga gikk for seg et annet sted. Olaf hadde slakteplass heime på Bjørg for slike høve. Ved smia hadde han laga oppheng i de store ospetrærne for å heise opp slakta, og mange år etter at dette tok slutt kunne skaller og knokler av hester dukke fram fra mosen rundt smietomta.

Hester på beite på Staven. Gammelgården Bjørg lå til venstre på høgdedraget i bakbrunnen.

Stål Staven hadde ei merr som de kalte Gammelbruna. Henne var det særlig vanskelig å skille seg av med, og han ville at Olaf skulle hente henne uten at han visste om det. Tidlig en morgen før andre folk var oppe var Olaf i veg og henta merra på nabogården. Han leidde henne med seg Hyllvegen, som den gamle ferdselsvegen over Namdalseid kalles der den går over berget mellom Staven og Bjørg. Da Stål kom i stallen om morgenen var Gammelbruna vekk.

Olaf slakter julegrisen hos Leif Einli på Bøgset.
Namdalseid meieri holdt griser som ble fora med avfall fra meieridrifta. Når disse grisene skulle slaktes ble Olaf budsendt. Slaktinga foregikk alltid utendørs, og grisen ble leid ut ved hjelp av «trynband», eller «rånnåve» som det også ble kalt. Dette var ei rennesnare omkring overkjeven bak hjørnetennene som ble lurt på plass med noen godbiter til grisen. Under sterke protester ble offeret ført ut av grisehuset bak meieribygningen. Så måtte en medhjelper holde grisen i ro ved hjelp av «trynbandet» mens Olaf fant fram børsa. En gang skjedde noe uventa akkurat i det han gjorde seg klar til å skyte. Grisen gnall på grisers vis der den sto og protesterte mot frihetsberøvelsen, men før Olaf rakk å gi den nådeskuddet kom et kraftig smell og grisen falt om, stein dau. Det ble helt stille og slakter og medhjelper ble stående som lamslått noen sekunder før de oppdaga at meieribestyrer Ravlo sto i vinduet i meieribygningen med en rykende Krag-Jørgensen i hendene. Olaf var en rolig og besindig mann, men denne gangen ropte han til bestyreren at det var best han låste døra og holdt seg inne, for ellers ville det gå ham ille. Uansett, grisen måtte stikkes og blodet skulle tas hand om. Så kom skålding og deretter fjerning av innvoller og partering. Før slaktinga var over hadde gemyttene roa seg igjen, meieribestyreren skjøt aldri mer griser fra vinduet i andre etasje.