John Holt er gravlagt ved Ås kirke i Namdalseid i sørøstre hjørnet av kirkegården.

Avviklinga av husmannsvesenet i Norge er nært knytta til strukturelle samfunnsendringer i tida omkring det forrige hundreårsskiftet og bidro vesentlig til masseutvandringa til Nord-Amerika. John Holt som kom fra en husmannsplass i Beitstad og sjøl var husmann på Namdalseid representerer en samfunnsklasse som ble borte. Fattigdom prega hele livet hans, men han huskes fortsatt som en humørspreder i bygda. Han var spillemann, kjent for sine kvasse og slagferdige replikker og de gode historiene fra to opphold i USA. Sturla Brørs skriver dette om ham i bygdeboka for Namdalseid: «Jon Holt var ein original som dei som lærde han å kjenne aldri gløymer. Han hadde vore i Amerika og hadde fått med seg mykje derifrå – var mykje av det som har vore kalla «norsk-amerikanar», og han hadda store talegåver! Og hans make til å eta graut har eg aldri sett!»

John Jørgen Sivertsen Holte ble født i 15. januar 1857 på husmannsplassen Holtetrøen under gården Holte i Sprova i Beitstaden som eldste sønn av husmann Sivert Henriksen og Bendikka Jensdatter. Som andre husmannsunger måtte han tidlig ut av heimen for å gjøre nytte for seg som gjeter og fjøsgutt. I folketellinga i 1865 er han, knapt ni år gammel, oppført som fattiglem bosatt på gården Morkved i Beitstaden. I folketellinga fra 1875 er han å finne på gården Holte som ”logerende jordbrugsarbeider”, innkvartert sammen med en tilreisende som blir omtalt som «Omreisende, sindsyg» med fødested Sverige.
7. januar 1884 ble John Jørgen Sivertsen, tjener på Holte, viet til Anne Margrete Ellingsdatter, f. 1863, i Solberg kirke i Beitstad. Hun kom fra husmannsplassen Klasbakken under Nord-Setter. 20. april samme året fikk de ei datter som ble døpt Anna Justine. Da sønnen Sigvart Einar blir født 15. januar 1886, er familien bosatt på en husmannsplass under gården Bjørg på Namdalseid. Nok en sønn, Haagen Gunerius, blir født 21. mai 1888.
Sommeren 1890 ble den fire år gamle Sigvart Einar smitta av difteri, eller «den Trondhjemske halsesyke» som det ble kalt den gangen. Det var en frykta sjukdom med høg dødelighet blant barn under ti år fram til vaksine ble tilgjengelig på 1920-tallet. Kirkeboka forteller oss at Sigvart Einar Johnsen f.1886 døde 24. juni til tross for at han hadde hatt legetilsyn. Bare en måneds tid etter gravferda, 29. august 1890, fikk Anne Margrete og John sin tredje sønn. Han fikk navnet Einar Sigvart.

Lensmannsgården Bjørg på den tida John Holt var husmann der.
I folketellinga 1. januar 1891 er ikke navn på familiemedlemmer registrert, men i John Sivertsens husstand under Bjørgan 3 personer av hvert kjønn hjemmehørende. Det betyr at det i tillegg til familien har vært ei tjenestejente eller en losjerende på husmannsplassen. Dette året skifta Bjørg eier da lensmann Salamon Høyer Dahlback kjøpte gården av enka etter forgjengeren sin som lensmann, Hans Peter Waleur. Om dette hadde konsekvenser for husmennene vet vi ikke, men «Emigrantprotokoll for Trondhjem 1892» forteller oss at John Jørgen Sivertsen Holte, 34 år, reiste med dampskipet ”Hero” til Quebec sammen med kona Margrete Ellingsdatter 29 år og ungene Anna, Haagen og Einar.
Hva som skjedde i årene som fulgte kjenner vi ikke til, men kirkeboka for Namdalseid avslører at John er tilbake på Namdalseid i 1895. Tredje oktober finner vi under «Ægteviede» en innførsel som forteller at det er inngått ekteskap mellom John Jørgen Sivertsen Holte, tjenestegutt på Bjørg og Henriette Kristine Olsdatter Volden f. 1860. I en merknad står følgende: «Brudgommens 1te hustru død Amerika 23de juli 1893. Attest fra skifteretten er forevist.» Forlovere var brudens far Ole Butulsen, og hennes bror, Jørgen Volden. Alle var gamle kjenninger av John fra tida før emigrasjonen. Henriette, som ble kalt Jette, hadde allerede to ”uægte” barn, Hanna Kristine f. 1886 og Olaf f. 1890, og John hadde vært fadder da Hanna Kristne ble døpt. Jørgen Volden var husmann i Nilsenget på Bjørg og Ole Butulsen husmann på Tømte som tilhørte nabogården Staven.
Som for husmenn og tjenestefolk flest er det ikke mye å finne av skriftlige kilder til John Holts livshistorie ut over det som står i kirkebøker og folketellinger. I det kommunale arkivet i Namdalseid finnes imidlertid et referat som forteller om starten av det organiserte avholdsarbeidet i bygda: ”År 1895, den 3die marts blev efter forutgaaende indbydelse et møde afholdt i Bjørgans skolehus til dannelse af en totalafholdsforening for Namdalsejdet.” Lista over frammøtte viser at John var en av deltakerne på dette møtet. Det kan synes overraskende ut i fra det bildet vi ellers har av John Holt, men flere forklaringer kan tenkes. Han hadde nylig vendt tilbake etter dramatiske opplevelser og tap av noen av sine nærmeste i Amerika og det kan ha ført ham inn på den smale sti, men en annen omstendighet kan ha vært like utslagsgivende. Initiativtakeren til møtet var lensmann Dahlback, husbonden på Bjørg der John var dreng, og vi kan ikke se bort fra at tjenestefolket oppfatta det som obligatorisk å delta.
Sammen fikk Jette og John barna Jette Oline i 1896, Marie Petrine i 1899 og Ingemann i 1902. I folketellinga i 1900 finner vi John Holt som husmann i Lundtrøa på Staven. Heime er barna Olaf Bertinson, Jette og Marie, mens Hanna Lundtrøen er «tjenestepige og gjæter i Finnvolden» og Haagen Johnsen, som returnerte fra Amerika med faren, er bortsatt for betaling hos Nils O. Fosli i Bjørgmyra. Det er ukjent hva som hendte med de to øvrige ungene fra første ekteskap, Anna Justine og Einar Sigvart. Det har ikke lyktes å finne dem i folketellinger eller kirkebøker etter 1892, og mye taler for at de ikke har kommet tilbake fra Amerika.

Høyonn på Bøgset. John Holt står ved hesten til høgre i bildet.

Det var dårlige sosiale og økonomiske kår som drev husmannsfolk til å søke lykken andre steder på denne tida. I det daglige slitet på husmannsplassen, i pliktarbeidet på gården og som løsarbeider i jord og skogbruk må John Holt ha tenkt mye på opplevelsene i Amerika og mulighetene som fantes der. Det førte til beslutningen om å prøve på nytt, men denne gangen reiste han alene. Emigrantprotokollen for Trondhjem 1906 forteller at skogsarbeider John Jørgen Sivertsen Holte f. 1857 i Beitstaden reiste med dampskipet «Spero» fra Dominionlinjen til Drummond, Wisconsin 21. mars. Vi kjenner ikke til hvor lenge han var borte, men i 1910 er han i alle fall tilbake som husmann på Staven. John og Jette bor sammen med hennes sønn Olaf og parets tre felles barn på plassen Tømte som han overtok etter at svigerfaren Ole Butulsen døde i 1901.
På eldre dager bodde John Holt i ei lita stue nedi «Bjørgmyran» ved hovedvegen en liten kilometer nord for sentrum. Her hadde han kost og losji hos syerska Fredrikke Pedersdatter inntil stua brant ned. Det er fortalt at John satt og spilte fele, og at det var bare med nød og neppe han berga seg ut mens han kosta glør i fra skallen og klærne. Siste åra tilbrakte Jon Holt på aldersheimen. Han døde 16. desember 1941 og er gravlagt ved Ås-kirka.

Høyonn i Holia. John Holt er nr to fra venstre sammen med Justina og Ola Holia.

Til tross et strevsomt liv med mye motgang er det på grunn av det det gode humøret og de slagferdige replikkene John Holt fortsatt lever på folkemunne. Han var ofte på arbeid i Holia, og fast slåttakar i flere år. En gang møttes John og Ola Holia like før slåtten skulle ta til. «Du kjæm vel åt mæ i onna i år og?» spurte Ola. «Nei, æ har tenga mæ vækk», svara John. Ola ble ikke så lite langlett og spurte hvem som hadde tinga han. «Å det e a Justina som har tenga mæ», fikk han til svar. (Justina var kona til Ola Holien).

Da John var husmann på Staven het husbonden hans Stål Staven. På 1800-hundretallet hadde det vært fire gårder på Staven, men i 1892 kjøpte Stål nabobruket av Nils Rudolfsen Staven som reiste til Amerika. Slik ble det tre Stavengårder i stedet for fire som det var tidligere. Det var tradisjon for at utbytte av jakt og fiske og kostnader og arbeid med tiltak til nytte for grenda ble fordelt likt mellom gårdene, men med tre gårder i stedet for fire var det uklart hvordan det nå skulle gjøres. En dag naboene var samla ble de enige om at at det var nødvendig å sette i stand grendevegen, men det oppsto uenighet om fordeling av kostnadene. Husmannen John Holt sto og hørte på dette ei stund før han henvendte seg til husbonden sin og sa: «Det e rart med dæ Stål, nar laksen ska delast så har du to gåla, men når vei’n ska grusast så har du berre ein».

En gang John Holt var i Holia og pløyde kom kårkallen, han Petter, for å se hvordan det gikk. Han sto der med et kritisk blikk og stødde seg på staven bortved fotlandet. Da ble han vâr at en av hestene hadde en laus sko som måtte festes før han fall av, for slikt går det an å høre for en som har erfaring med den slags. «Det e ein sko som slarke», varskudde han, men det ble ingen reaksjon. Hver gang hestene kom fram og vendte gjentok han: «de e ein sko som slarke», men den andre svara ikke og fortsatte ufortrødent. Til slutt falt skoen av. Da stoppa John hestene og sa: «No slarke`n itj meir».

John Holt, til høgre, sammen med en annen beboer på trappa foran aldersheimen.