En bjørn er felt i Finnvolden på Namdalseid i september 1902, nesten 40 år etter hendinga som omtales i artikkelen. Helmer Volden og Albert Bøgset flankerer engelske gjestejegere.

Historier om rovdyrenes herjinger er overlevert i muntlig tradisjon gjennom mer enn hundre år, fra forrige gang rovdyr herja i Norge. Bjørn og ulv var en konstant trussel for husdyr og kunne også angripe mennesker. Av og til kan det være vanskelig å vite om det som fortelles er myter, eller om det virkelig har hendt. Nedenfor kan du lese om hvordan fortellinger som har levd på folkemunne samsvarer med det som ble nedskrevet like etter en konfrontasjon mellom bjørn og jeger i Beitstad i Nord-Trøndelag i 1863.    

Inger Marie Hanssen fra Namdalseid har gjengitt en historie etter sin far Øystein Sæther (f.1904) slik han hadde hørt den i barndommen fra sin farfar Petter Setter.

«Det var auksjon på Vånnåbu. Alle kallan var full og tullåt, da dei høyrde at det var gått bjørn i sjølskottet som var lagt ut. En del av kallene la på sprang avstad. Ingen hadde børse og som sagt fulle var de. Kallen på Vånnåbu vart hardt skadd av bjørnen. Edvard Rosset vart så angrepet, men greide å krype over ei nedlu, bjørnen kom over nedlua men datt bakover død. Bjørnen hadde slått kloa i låret til Edvard og han hadde arr etter bjørnekloa all si tid. Bjørnen og sjølin på Vånnåbu vart kjørt heim på kvar sin slede. Far hadde historia fra sin farfar Petter Setter. Petter hadde vært der.»

Slik så tegneren Olav Myhr for seg situasjonen for seg da jeger og bytte ble frakta til gårds.

Petter var født på Staven i 1828, sønn av Abraham Kristoferson Staven og Gunnhild Pedersdatter fra Bjørg. Petter tok over en gardpart på Bjørg fra morslekta, og det er han som har gitt navn til Petterbakken på Ner-Bjørg. Lensmann Hans Petter Waleur som kjøpte hovedbølet på Bjørg i 1862 eide også en gardpart på Nord-Setter, og i 1875 ble det foretatt makeskifte slik at Waleur fikk hand om heile Bjørg mens Petter flytta til Setter og ble ”Petter Setter”. Edvard Rosset (1835 – 1930), som også kom til skade i basketaket med bjørnen, var bonde på Rosset og kjent som en særs god ljåsmed. Han skulle og være uvanlig sterk, og i bygdeboka for Namdalseid er denne historien gjengitt:

”Ein gong Edvard og ein kamerat var på bjønnjakt, skaut han og såra ein bjønn, og bjønnen kom og ville ta han. Edvard sprang unna, men var uheldig og fekk bjønnen ut over seg. Han fekk fatt i øyrene på bjønnen, og såleis heldt han han frå seg til kameraten kom og fekk sett ei kule i han.”

I ”Vånnåbuslekta i 100 år” av Odd H. Vanebo står det om Johannes Baarsen Vanebo som sloss med bjørnen på bare nevene. Det var utlagt sjølskott etter at bjørnen hadde vært nærgående. Under en auksjon på Vånnåbu kunne de høre at sjølskottet gikk av og Johannes la i veg alene for å se hva som hadde skjedd. Da han ikke kom tilbake gikk Edvard Rosset etter, bevæpna med et grev han hadde kjøpt på auksjonen. Han hørte rop om hjelp og fant Johannes liggende med den skadeskutte bjørnen over seg, og slo den i hjel med grevet.

Det er utvilsomt samme hendinga som har gitt opphav til alle disse historiene, som til tross for likhetspunkter spriker noe med hensyn til hendingsforløpet. Hva var det egentlig som foregikk, og når var det det hendte? Det er ofte vanskelig å finne svar på slike spørsmål, men i dette tilfellet kan vi komme ganske nær gjennom det som ble nedskrevet på grunnlag av øyenvitneskildringer like etter at det skjedde. I Adresseavisen, som den gang het ”Trondhjems borgerlige Realskoles alene priviligerede Adressecontors Efterretninger”,  finner vi denne nyhetsmeldinga i utgaven den 11. september 1863:

Bjørnen vedbliver at herje

 Stenkjær 5.septbr. (Meddelt til Innhp.)

 Bjørnen vedbliver fremdeles at husere omkring i Bygderne og i forgaars har den endog maltrakteret en Mand, Johannes Vannebo nemlig, der havde mistet 4 sauer og til Hevn udlagt Selvskud. Dette gikk af omtrent Kl.8 om Aftenen og begav Manden sig ifølge med 2 Andre til Stedet, bevæbnet med en Fuglebøsse. Idet han forsigtig gaar fremad styrter den ved Selvskuddet oppirrede Bjørn saa hurtig over ham, at han ikke kan tage ordentlig Sikte. Efter at han hadde lagt under, været oppe igjen og dandset med Bamsen og bleven opreven, ilede en af Kammeraterne til og bibragte Dyret et sådant Slag over Næsen, at det faldt bevidstløst om; han brugte til denne Manøvre et Potetesgrev. Strax derpaa kom man med en Kongsbergerrifle og saa blev det forbi med Udyret. Den var liden, men havde særdeles fast og velsmagende Kjød. Johannes Vannebo fik sin venstre Arm temmelig meget oprevet, og den høire foruden oprevet tillige Benene knust; dog det værste Saar har han i Knæet, hvor Tanden har fundet Veien ind i Ledet. Manden, der er gammel Bjørneskytter, er noget ud i Aarene, og det er hans høieste Ønske snart at blive rask for at komme ud efter de andre ”3 a 4 Kanailer, der gaa i Marken og snuse efter Buskapen”.

Vånnåbu var en stor gård etter forholdene den gang. I 1865, to år etter at bjørnen herja, besto buskapen av 3 hester, 7 storfe, 19 sauer og 10 geiter. Johannes Vannebo var født i 1803, og altså 60 år da dette skjedde. I folketellinga for 1865 er han oppgitt som ”gaardbruger og selveier”, og i 1875 som ”kårmand”. Han kom seg altså etter skadene han fikk i kampen med bjørnen og døde 20.juli 1895, 92 år gammel.

Det som slår en ved meldinga i avisa er det beskjedne oppslaget og den nøkterne tonen, ikke minst den matnyttige konstateringa av at kjøttet var godt. Det skulle mer til for å skape sensasjon den gangen. Vi kan forestille oss førstesideoppslagene og fjernsynsreportasjene om noe tilsvarende hadde skjedd i dag. Sikkert er det at vinklinga hadde vært annerledes, og at sympatien i stor grad hadde vært på bjørnens side med krav om straff for jegerne.

Erik Stenvik