Privat foto.

I familiealbumet finnes et fotografi av tre gutter som står på en melkerampe og venter på bussen som skal bringe dem tilbake til byen etter påskeferien på hytta. I høgre bildekant ser vi en del av et skilt med bokstavene ”HEG”. Det vises ikke på bildet, men skiltet var gulmalt og bokstavene var stansa ut som åpninger i metallet. ”HEGSNIPEN” sto det, for det var navnet på dette vegkrysset ved Rye på Byneset. Slik er det stavet på eldre kart også, uten dobbeltkonsonanter, men det skal uttales Heggsnippen, eller Hæggsneppen som det heter lokalt. Det finnes fortsatt på kartet i forma «Heggsnipen» og «Heggsnipvegen». Men navnet kommer av treslaget hegg og snipp i betydninga lite og avgrensa område, og har ingen ting med snipe å gjøre.

Privat foto.

På den kvitmalte stolpen var det retningspiler også, en viste videre utover mot Spongdal og en annen markerte sidevegen vestover mot Haugrønning. Den gikk forbi Langørgen og Sofustrøa der hytta vår lå. Det var ingen pil som pekte mot byen, for alle visste hvilken retning den lå i.
De tre guttene er brødre, og jeg er den yngste av dem. Alle tre har svarte regnkapper på, men ansiktene er blide til tross for regnværet. Vi lytter kanskje etter motordur og lurer på det er den nye Volvo-bussen som kommer eller den gamle MAN-bussen med motorkasse foran, som Bynesruta overtok etter tyskerne da krigen var slutt. Avstanden til byen er knapt to mil og den smale og svingete grusvegen følger fjorden forbi Flakk og Trolla inn til rutebilstasjonen bak Misjonshotellet med innkjøring fra Prinsens gate mellom Bil-Materiell og I. H. Knudsens sportsforretning.

Stor trafikk i Prinsens gate. Arbeiderforeningen ses midt i bildet. Vi ser bakenden på en buss som er på veg inn på rutebilstasjonen mellom Bil-Materiell og I. H. Knudsens sportsforretning, en annen kommer derfra og er på veg nedover mot Dronningens gate. En Opel Blitz lastebil fra Nord-Trøndelag med passasjerpåbygg står parkert i forgrunnen. Ukjent fotograf.

Bildet fra Heggsnippen er uskarpt og gråtonene matte. Likevel får det meg til å gjenoppleve inntrykk som kunne sanses der og da. Påska kom seint i 1952, første påskedag falt på 13. april, og mildvær og regn har ført til at barflekkene er blitt avløst av snøflekker når jordene frigjør seg fra de siste restene av den kvite vinterkåpa. Smeltevann og nedbør renner nedover alle bakker og fyller den flomstore bekken som bruser mellom hegg og or i dalen rett bak oss og munner ut i fjorden bare noen hundre meter lenger nord.
De nakne ekrene og åkrene veksler i nyanser av gult, brunt og gråtoner, bortsett fra ved skogkantene og i nordhellingene der det fortsatt ligger snø. Lufta er mild og lukter av fuktig av jord og av gjødsel som ble kjørt ut på slede mens det fortsatt var snøføre. Nå ligger den i hauger på åkrene, klar til å bli spredd utover med greip før jordarbeidet starter. Så snart godværet kommer og jorda tørker opp vil våronna være i gang. Svette hester med krumme halser, enkeltvis, i tvibeit eller til og med tribeit foran plog, slådd og harv. Bak følger bonden som holder tømmene i endeløs vandring, fram og tilbake over teigene fra tidlig morgen til langt på kveld.

Svette hester med krumme halser foran plog, slådd og harv. Foto: Erik Stenvik

Påskeferien på hytta var bare en liten forsmak på den lange sommerferien vi kunne se fram til når skoleåret var over for brødrene mine. Jeg var bare fem og et halvt år og trengte ikke tenke på skolegang på over et år enda. Der jeg står på melkerampen på Heggsnippen i april 1952 leser jeg ut av mitt eget ansikt at jeg heller ikke hadde andre bekymringer verd å nevne. Sommeren som fulgte skulle by på opplevelser som ga ny innsikt og gjorde verden mindre trygg og forutsigbar, men samtidig mer gåtefull og spennende i mine øyne.

Arding av potetåker. Bak følger bonden som holder tømmene i endeløs vandring, fram og tilbake over teigene fra tidlig morgen til langt på kveld.Ukjent fotograf.