Når jeg tenker tilbake på min egen barndom representerer året 1952 et tidsskille. Jeg har minner som går lenger tilbake, og sjølsagt fra årene som fulgte, men det jeg opplevde som femåring og fram til jeg fylte seks år i september dette året står merkelig klart for meg. De tidligste barndomsminnene er fragmentariske og knytta til sanseinntrykk og enkeltopplevelser, mens disse erindringene ikke bare omfatter av detaljerte hendelsesforløp, men også mine egne reaksjoner og refleksjoner omkring det som hendte. Det kan likevel ikke være bare alderen som er utslagsgivende etter som jeg mangler tilsvarende klare minner fra mye av det som hendte i årene som fulgte. Jeg kan for eksempel ikke huske noe fra min første skoledag ett år seinere. Nedafor og i kommende artikler vil jeg ut fra mine egne minner prøve å gjengi hvordan en femåring kunne oppleve verden i 1952.

Olympiaden i Oslo foregikk uendelig langt borte, langt utafor den verden jeg hadde kjennskap til. Ikke engang foreldrene mine hadde vært i Oslo, og jeg hadde ingen forventning om noen gang å komme dit. Likevel var de olympiske leker høyst reelle og nærværende gjennom radio og presse. De olympiske ringene var gjengitt i farger i mange sammenhenger, ikke minst i reklame av alle slag. Dette var før IOC hadde tenkt på å hevde opphavs- eller copyright, og det var ingen grenser for hva som var olympisk i markedsføringssammenheng. Jeg bidro med å tegne de olympiske ringene overalt, noen måtte fjernes med grønnsåpe og ATA skurepulver. Nettopp på denne tida hadde nemlig de første kulepenner gjort sitt inntog i vårt hjem. De ligna fyllepenner, men hadde en konisk messingspiss i enden i stedet for pennesplitt. Vi hadde to, en med rød og en med blå skrift. De var som skapt for å tegne olympiske ringer, men fargen var vanskelig å fjerne når ringene dukka opp på steder der de ikke hørte hjemme.

Den store helten fra OL 52  var Hjalmar Andersen, kjent som «Hjallis». Han ble født i Rødøy i 1923, men familien flytta kort tid etter til Reina på Lademoen i Trondheim der grunnlaget for skøytekarrieren ble lagt. Bildet over er tatt i 1922, året før Hjallis ble født, men gir et godt bilde av miljøet han vokste opp i. Vi ser også Reina-banen som var arena for arbeideridretten i Trondheim. Banen ble islagt om viteren, og her deltok Hjallis i sine unge år i stevner arrangert av AIF (Arbeidernes Idrettsforbund). Privat foto.

Hjallis på sokkel ved inngangen til Bislett stadion der han i 1952 tok gullmedaljen på 1500 m, 5000 m og 10 000 m på skøyter. Foto: Erik Stenvik

I radioen var fanfaren, som var bygd på folkevisa om ”Han Mass og han Lasse”, olympiadens fremste kjennemerke. Den fikk håret til å reise seg på hodet hver gang en seiersseremoni med norsk triumf ble overført. Og så var det naturligvis Hjallis som var fra Reina på Lademoen som tok tre gull. Det var en trønder som vant i hoppbakken også, men ikke den rette. Torbjørn Falkanger var den store helten og skulle helst tatt gullet i stedet for Arnfinn Bergmann, om ikke for annet så på grunn av navnet. Torbjørn Falkanger! Du kunne høre suset i strekkbuksa på veg mot et perfekt nedslag bare noen sa navnet. Hallgeir Brenden tok gullet på 18 kilometern, men det var Magnar Estenstad fra Hølonda som tok bronsen på fem-mila. Både han og Martin Stokken, som var politimann, var med på stafettlaget som tok bronse. Og så var det flott at Simon Slåttvik fikk gull i kombinert og Stein Eriksen i storslalåm, sjøl om ingen av dem var fra Trøndelag.

Hytta ved Sofustrøa i 1950. Jeg står i stigen og kompisen Arnfinn sitter i dissa. Privat foto.

Hytta vår på Byneset lå et par mil fra byen. Den ble satt opp i 1943 på en grunnmur av gråstein som min oldefar var mester for. Han kunne slikt for hann hadde lagt opp kirkegårdsmuren på Lade også. Sommeren etter skulle sommeren tilbringes på Byneset, men i mai 1944 fikk far brev fra lensmannen med beskjed om at ”Stadtkommandantur Drontheim” hadde beslaglagt hytta på vegne av Wehrmacht og tatt den bruk. Da krigen var slutt var det montert køyesenger langs veggene i alle rom og kjelleren var full av råtne poteter. Dette visste jeg godt til tross for at det hendte før jeg ble født. På himlingsplatene i stua var det fotavtrykk som naturligvis var avsatt før platene ble montert, men i mine forestillinger var det avtrykk etter støvlene til de tyske soldatene som hadde bodd i hytta og foretatt noen alvorlige hallingkast. For øvrig var sporene etter krigen overalt i form av bygninger og anlegg som tyskerne etterlot seg, og når de voksne fortalte om flyangrep, ulovlig radiolytting, svartebørshandel og Rinnanbanden hadde jeg «ørene på stilk», som far sa. En mann som jeg tror het Tømmerås bodde i samme gate som oss på Øya. Han hadde vært gjennom forhør og tortur i «Bandeklosteret» i Jonsvannsvegen, og når han gikk forbi følte jeg ærefrykt med innslag av angst.

Familiens første bil var en Overland Whippet Touring, modell 1928. Gamle biler sto høgt i kurs etter som nye var strengt rasjonerte og krevde kjøpetillatelse. «Whippet’n» kosta far ei årslønn da den ble anskaffa i 1947.  Privat foto.

Hytta lå ved «Sofustrøa» som var et inngjerda beiteområde for hestene hans Sofus. Nå hadde hestene fått selskap av noen få biler. De fleste i hyttene rundt Sofustrøa brukte sykkel eller buss fram og tilbake til byen, men enkelte hadde skaffa seg bil, og de parkerte i trøa. Far hadde en bil med kalesje som het «whippet’n». I vinterhalvåret sto den inne, men om sommeren kjørte han fram og tilbake mellom hytta arbeidet inne i byen, bortsett fra søndager og de to ukene han hadde ferie. Da sto «whippet’n» i trøa hele dagen og i godvær måtte bildekkene beskyttes mot sollyset med striesekker. Når de måtte flyttes fra den ene sida til den andre etter som sola flytta seg på himmelen var jeg fars faste følgesvenn. Slik ble jeg kjent med hestene.

På stigbrettet på onkel Einars Buick i 1948. Privat foto.

Når far var på kontoret begynte jeg tidlig på ettermiddagen å spørre om jeg snart kunne gå for å møte ham. Klokka halv fem fikk jeg klarsignal og kunne gå ned på parkeringsplassen og vente ved de andre bilene. Jeg huska å lukke grinda så ikke hestene kom inn på tomta vår og snart var jeg nede ved Karlsens Opel Blitz og onkel Einars Buick. Den hadde stigbrett på sidene, akkurat som «Whippet’n». Der var det fint å sitte og se på hestene mens jeg venta på at far skulle komme fra kontoret i byen.

En dølahest og en fjording kviler i skyggen undre trærne. Foto Erik Stenvik.

Det var to hester, en fjording og en dølahest. Såpass visste jeg, og det var lett å se forskjell, for dølahesten var stor og brun mens fjordingen var mindre og gul, eller blakk som far sa. Det var den som klødde seg bak ved å skubbe seg på grindstolpen, akkurat som far når han skubba seg på dørkarmen fordi det klødde på ryggen. Når de var i nærheten kunne jeg kjenne den gode lukta av hest og høre lyden av graset som ble revet av med framtennene blanda med svisjinga fra halen som uten opphold piska framover sidene og mellom beina for holde insektene unna. Det hendte at hestene kom helt bort til meg der jeg satt. Da strakte de hodet med de store svarte øynene og den grå fløyelsaktige mulen fram og snuste på meg. Et øyeblikk av intens fryd og angst sendte ilinger gjennom kroppen og fikk håret til å reise seg på hodet mitt. Men jeg satt bare helt stille slik jeg hadde fått beskjed om, og snart begynte hestene å ete igjen.

Utsikt fra Høstadhaugen over Langørgen, Sofustrøa og fjorden innover mot byen. Foto: Erik Stenvik.

Da vi var på hytta i påskeferien måtte vi reise med bussen. Vi laga snømann og snøhytte. Inne var det lukt av rødsprit, parafin og primus, og om kvelden ga petromaxen fra seg ei koselig susing og lys nok til at vi kunne bla i bøker og gamle tegneseriehefter. I pinsa kjørte vi med «Whippet’n». Da lukta det av jord og gjødsel fra åkrene og det var lysegrønt lauv på trærne, kvite og gule blomster på bakken og hester kyr og sauer ute på beite. Pinseaften var brødrene mine på Høstadhaugen der bygdefolket brente pinsebål, eller ”pinsti`bål” som de kalte det. Fra hytta kunne vi se røyken fra bålet og høre hornmusikken når musikklaget spilte. Jeg ville gjerne ha vært med dit, men fikk høre at jeg var for liten.

Kviger på beite i blomsterenga på Høstadhaugen, et beitelandskap med rikt biologisk mangfold. Foto: Erik Stenvik.

I stedet måtte jeg være med foreldrene min bort til «plattingen» der hyttefolket samla seg. Det var tyskerne som hadde støpt den runde betongplata. Under krigen hadde det stått en kanon der som de kunne bruke til å skyte på engelskmennene som var på parti med oss og kunne dukke opp når som helst med båter eller fly for å jage tyskerne ut av landet. Nå var krigen over for lenge siden. Tyskerne hadde tapt og reist tilbake til Tyskland. Kanonen var også borte, men midt på plattingen viste rustne bolter og en jernkrans med tenner hvor den hadde vært montert.

Sommerkveld med grammofonmusikk på Byneset, men dette bildet er tatt før krigen. Bestefar med bukseseler midt på bildet og mormor sitter på bakken til venstre. Privat foto.

Det var noen som hadde med grammofon, og de voksne dansa til musikken. Jeg fikk lov til å trekke opp grammofonen med ei fin blank sveiv med et lite trehåndtak, men jeg måtte være forsiktig og ikke ta i for hardt, for da kunne jeg trekke av fjæra, sa han som eide grammofonen. Utover kvelden ble noen av mennene litt rare. De snakka høgt og sa mye som jeg ikke forsto, men det var sikkert morsomt for noen av damene lo hele tida. Vi kunne høre at festen fortsatte lenge etter at vi hadde gått tilbake til hytta. Pinsa var jo egentlig bare ei helg med en ekstra fridag før vi måtte tilbake til byen igjen. Men nå var det sommer og da skulle vi være på hytta helt fram til skolen begynte for brødrene mine i slutten av august. Det var uendelig lenge til, og mye skulle skje før den tid.