Kategoriarkiv: Barndom

Hvilken veg skal jeg skru?

Sykkelpedal-2 komp

Når du skal skifte venstre pedal på sykkelen din må du skru motsatt veg av det som er vanlig. Om du leser artikkelen under får du forklaringa på hvorfor. Foto: Erik Stenvik

I våre dager er det mange som tyr til eksperter når noe ikke fungerer som det skal, eller kjøper nytt når noe går i stykker. Før i tida var det vanlig å reparere og vedlikeholde ting på egen hand.  Fortsatt veit de fleste hvilken veg de skal skru for å løsne eller trekke til bolter eller muttere. Men noen ganger, når vi har det som kalles links-, eller venstregjenger, er det stikk motsatt. Det trenger du å ha greie på om du skal skifte pedaler på sykkelen din. Hvorfor er det slik og hva har det med venstre å gjøre?

Les videre

Reklamer

Etterkrigstid: 1952 – Synd, skam og hemmeligheter

???????????????????????????????

Tegneserien om Rusty Riley, en av mine helter fra barndommen,  ble til i årene 1948 til 1959 og gikk i det norske magasinet «Spøk og Spenning» i samme periode. Rusty var foreldreløs og hadde flykta fra et barnehjem. Han var glad i hester og fikk jobb som stallgutt på en gård, men kom stadig opp i vanskelige situasjoner. Her ser vi ham sammen med gårdbrukerens datter i 1952.

Det var om sommeren det året jeg fylte seks år at jeg for første gang fikk grunnleggende innsikt i livets mysterier. Om døden som rammer alle, slik jeg tidligere har beskrevet, men også om hvordan nytt liv oppstår gjennom seksualitet og forplantning. Det var neppe tilfeldig at jeg fikk del i denne kunnskapen på landet der livsprosessene var mer synlige enn i byen på den tida. Omstendighetene var slik at jeg husker det som hendte som om det skjedde nylig. Det som burde ha vært et vakkert barndomsminne var likevel i mange år farga av at kropp og nakenhet utløste følelser av synd og skam. Det var slikt vi var innpoda fra tidlig barndom den gangen.

Les videre

Etterkrigstid. 1952 – Alt som lever skal en gang dø

14979602582_ca9b24afaa_z

Korset symboliserer kristendommen, men også døden.                          Foto: Erik Stenvik

Kattunger er blinde når de blir født. Etter ei uke eller to åpner de øynene og ser verden omkring seg. De blir «vise» som det het før i tida. For meg tok det lengre tid å bli vis. Jeg er forhåpentlig fortsatt ikke helt i mål når det gjelder visdom, men året 1952 representerte likevel et viktig sprang i erkjennelse. Innsikt i viktige fenomener og sammenhenger kom på plass før jeg fylte seks år i september, og det var ingen tilfeldighet at det skjedde i sommerferien mens familien bodde på hytta. Slikt som ble fortiet og tåkelagt i byen ble åpenbart på landet. Praktiske og jordnære bønder snakka i klartekst og husdyrene vi var omgitt av til alle døgnets tider la ikke skjul på noe som helst.
Nedafor kan du lese hvordan jeg lærte at døden er en uomgjengelig konsekvens av livet.

Les videre

Etterkrigstid: 1952 – OL i Oslo og hytta i Sofustrøa

OL 52 r001

Når jeg tenker tilbake på min egen barndom representerer året 1952 et tidsskille. Jeg har minner som går lenger tilbake, og sjølsagt fra årene som fulgte, men det jeg opplevde som femåring og fram til jeg fylte seks år i september dette året står merkelig klart for meg. De tidligste barndomsminnene er fragmentariske og knytta til sanseinntrykk og enkeltopplevelser, mens disse erindringene ikke bare omfatter av detaljerte hendelsesforløp, men også mine egne reaksjoner og refleksjoner omkring det som hendte. Det kan likevel ikke være bare alderen som er utslagsgivende etter som jeg mangler tilsvarende klare minner fra mye av det som hendte i årene som fulgte. Jeg kan for eksempel ikke huske noe fra min første skoledag ett år seinere. Nedafor og i kommende artikler vil jeg ut fra mine egne minner prøve å gjengi hvordan en femåring kunne oppleve verden i 1952. Les videre

Etterkrigstid: Våren 1952 – Heggsnippen og Bynesruta

1952r-111 Privat foto.

I familiealbumet finnes et fotografi av tre gutter som står på en melkerampe og venter på bussen som skal bringe dem tilbake til byen etter påskeferien på hytta. I høgre bildekant ser vi en del av et skilt med bokstavene ”HEG”. Det vises ikke på bildet, men skiltet var gulmalt og bokstavene var stansa ut som åpninger i metallet. ”HEGSNIPEN” sto det, for det var navnet på dette vegkrysset ved Rye på Byneset. Slik er det stavet på eldre kart også, uten dobbeltkonsonanter, men det skal uttales Heggsnippen, eller Hæggsneppen som det heter lokalt. Det finnes fortsatt på kartet i forma «Heggsnipen» og «Heggsnipvegen». Men navnet kommer av treslaget hegg og snipp i betydninga lite og avgrensa område, og har ingen ting med snipe å gjøre.

Les videre