Etterkrigstid. 1952 – Alt som lever skal en gang dø

14979602582_ca9b24afaa_z

Korset symboliserer kristendommen, men også døden.                          Foto: Erik Stenvik

Kattunger er blinde når de blir født. Etter ei uke eller to åpner de øynene og ser verden omkring seg. De blir «vise» som det het før i tida. For meg tok det lengre tid å bli vis. Jeg er forhåpentlig fortsatt ikke helt i mål når det gjelder visdom, men året 1952 representerte likevel et viktig sprang i erkjennelse. Innsikt i viktige fenomener og sammenhenger kom på plass før jeg fylte seks år i september, og det var ingen tilfeldighet at det skjedde i sommerferien mens familien bodde på hytta. Slikt som ble fortiet og tåkelagt i byen ble åpenbart på landet. Praktiske og jordnære bønder snakka i klartekst og husdyrene vi var omgitt av til alle døgnets tider la ikke skjul på noe som helst.
Nedafor kan du lese hvordan jeg lærte at døden er en uomgjengelig konsekvens av livet.

Kristine og Ola på gården

Vi kjøpte melk og egg på en av gårdene i nærheten, og jeg passa alltid på når far gikk dit, for da ville jeg være med. Det var som regel tidlig på kvelden, og hvis ikke melkinga var over gikk vi inn i fjøset. Der var det ei sterk, god lukt, og kyrne så på meg med store vennlige øyne fra båsene sine. I stallen var det enda bedre lukt, sjøl om hestene var ute nesten hele tida nå om sommeren, enten på beite eller i arbeid. Svarten var den hesten jeg likte aller best. Når det var høykjøring fikk jeg være med og sitte på lasset, men ble løfta ned og måtte stå igjen utafor når Svarten dundra oppover den bratte låvebrua og lasset forsvant inn gjennom låveporten. Så var det bare å vente utafor til jeg hørte lyden av de jernskodde hovene mot låvebrua på nytt, og Svarten dukka fram fra mørket med den tomme vogna.
Kona på gården het Kristine og var lang og tynn. Hun hadde håret samla i en knute i nakken, og ligna på Gurine Røyskattlia, kona til Bernt skomaker, i tegneserien om Jens von Bustenskjold i Arbeidermagasinet For Alle, som vi hadde bunker av på hemsen i hytta. Bonden het Ola, hadde bart og runde briller og hadde vært i Amerika i da han var ung. Der hadde han som en av ti tusen nordmenn blitt utskrevet til tjeneste i det amerikanske forsvaret under første verdenskrig. Nå hadde han krigspensjon fra den amerikanske staten. Det sto det respekt av, men kanskje skapte det misunnelse hos enkelte, for det fantes de som sa at «det e itj fale fer`n Ola som har krigspensjon, det e vær fer ein annan stakkar å grei sæ».
Det var mye spennende på gården, men det var ikke alt som var like hyggelig. Elghunden som stod i band hadde jeg fått beskjed om å holde meg unna, og det gjorde jeg gjerne, for den begynte alltid å bjeffe når noen nærma seg. Det var tryggere å leike med katta, og når far sa jeg måtte være snill med pusen sa Kristine: «Å, det e itj fale med katta, ho frir sæ sjøl ho».

Døden blir synlig
Året før hadde de et føll på denne gården som sprang og hoppa omkring mora si ute på beitet. Nå la jeg merke til at det skinnet bonden satt på i gyngestolen sin i det store bondekjøkkenet hadde samme rødbrune farge og krøllete man, akkurat som det føllet. Så snart jeg fikk far på tomannshånd ba jeg ham spørre hvordan det hang sammen. Jo, føllet hadde dødd av en sjukdom de kalte føllsjuka, og så hadde bonden flådd det og fått skinnet beredt. Det var godt å sitte på og hjalp mot gikta.
En dag vi kom for å hente melk lå det en kalv ved fjøsveggen. Den var dødfødt sa de, men jeg forstod ikke hvorfor og fikk meg ikke til å spørre. Det var trist å se på den der den lå, så liten og våt. En annen dag lå det en fin rev ved fjøsdøra da far og jeg kom for å kjøpe egg. Den hadde fin pels og kvit haletipp, men mangla labber. Nå stod Kristine og talte opp eggene, 17 stykker på et kilo skulle det være, det visste jeg. Hvis det var høneskitt på eggene spytta hun på dem og gned dem med en snipp av forkleet sitt. Hun fortalte at det var eldste sønnen som hadde skutt reven på åte i natt gjennom en glugge i fjøsveggen. Den hadde tatt over halvparten av hønene deres, og nå skulle labbene leveres inn til lensmannen som bevis, slik at skuddpremien kunne utbetales. Jeg kunne jo sangen om Pål sine høner og reven som var ute med rompa så lang, men jeg hadde aldri tenkt på at det hadde noe med virkeligheten å gjøre, og at det var noe som het skuddpremie. Dette måtte jeg spørre far om når vi var på heimvegen.

franz-josef Blå undulat

Franz-Josef i to utgaver.

Undulaten Franz-Josef

Hele familien og Franz-Josef bodde på hytta om sommeren. Franz-Josef var den blå undulaten. Han fikk navnet sitt fordi han hadde kvitt kinnskjegg, og ligna akkurat på keiser Franz-Josef av Østerrike-Ungarn. Han kunne snakke også, i alle fall kunne den som var velvillig innstilt høre at han sa «god dag, god dagn Franz-Josef» når han satt med hodet på skakke og så tankefull ut. Inne i hytta fikk Franz-Josef fly fritt omkring. Av og til kunne han sette seg på hodet til en eller annen og jeg ville gjerne at den skulle velge meg, men som regel var det en av de andre som fikk besøk. Det var fordi jeg var for urolig sa de andre.

Byneset r2 -11

Interiør fra hytta. Franz-Josef har funnet et hode å sitte på, men det er ikke mitt. Privat foto.

Vi hadde streng beskjed om å holde dører og vinduer lukka når undulaten var ute av buret, men en dag var det noen som glemte det, og Franz-Josef forsvant ut i det fri. Den fløy noen runder før den satte seg i et tre. Mor kom med buret og prøvde å lokke, men den blå fuglen satt ubevegelig i treet. Broren min ville klatre opp i treet, men da han var på veg opp fløy Franz-Josef fra treet i retning av hytta. Jeg var helt sikker på at den ville inn igjen, men den fløy enda en runde og kom tilbake på nytt. Denne gangen fløy Franz-Josef rett på glasset i verandadøra som sto åpen. Den falt ned på verandagulvet og ble liggende helt stille. Far tok den opp og sa den var død, og det var det ikke noe å gjøre ved. Da det le snakk om begravelse protesterte jeg, den var jo akkurat like hel og fin og blå. Vi måtte vel kunne ha den for å se på den? På «Vitenskapenes», som vi kalte museet, hadde de jo massevis av døde fugler og dyr på utstilling. Men nei, døde dyr og mennesker måtte begraves, det var ikke til å diskutere. Far laga ei lita kiste og Franz-Josef ble gravlagt bak vedbua. Grava ble markert med et lite kors av pinner.
Hver dag tenkte jeg på Franz-Josef som lå der nede i jorda helt alene. Det var trist å tenke på, og jeg var stadig bak vedbua og så på det lille korset. Under det, nede i jorda var kista. Den var ganske fin, akkurat passe stor til en liten fugl, og inni der var Frans Josef. Jeg ville gjerne ha kikka inni, men han forsto at det ikke var lov. Etter ei uke eller to dager tok jeg med spaden min og åpna grava. Det var ikke vanskelig. Jorda var løs og fin og grave i. Jeg brukte ikke lang tid før jeg var nede på kista og kunne løfte den forsiktig opp. Lokket var festa med et par små stifter, det var enkelt å løsne det med spaden. Ut av kista kom ei ekkel lukt og innholdet ligna ikke Franz-Josef. Det som lå kista nå var bare en ekkel, fuktig klump og noen pjuskete fjær omkring. Jeg skyndte meg å få lokket på plass, satte kista ned i den åpne grava og fylte over. Var det derfor alle som var døde måtte graves ned? Jeg skjønte det ikke for jeg hadde jo vært på museet mange ganger og sett døde dyr som stod på utstilling. Noen hadde stått der lenge også, for far hadde lest på de små messingskiltene at både løva og bjørnen var skutt omtrent på den tida bestefar ble født. Men gikk ikke an å spørre uten å fortelle at jeg hadde gravd opp Frans Josef. Og det kunne jeg jo ikke, for det var ikke lov, det var jeg sikker på.

Da Sofus døde
Sommeren året før døde Sofus som hadde gitt navn til Sofustrøa. Han var en stor, gammel mann med hatt og bart, og jeg hadde stor ærefrykt for han for noe de voksne fortalte fra krigen. En av de tyske soldatene som holdt til i området, kanskje en av de som bodde i hytta vår, hadde tatt snarvegen gjennom åkeren hans i stedet for å følge vegen rundt. Da hadde Sofus tatt tyskeren og kasta han i gårdsdammen med full uniform og gevær, og de sa det var nære på han drukna. Det kunne gått riktig ille for Sofus også. Han ble arrestert, men lensmannen fikk ham erklært sinnssjuk, og etter et kort opphold på en institusjon ble han løslatt.
Fra han døde og fram til begravelsa lå Sofus på likstrå, som det het, på låven. Rundt låveporten var det pynta med granbar som markerte at det var sorg i gården. På gravferdsdagen var satt opp små grantrær, omtrent som upynta juletrær, på tunet. Kista ble plassert bakpå en lastebil uten sidekarmer som kjørte først i gravfølget ned bakken mot Heggsnippen. Der svingte de til høyre ved melkerampen og kjørte utover mot den gamle steinkirka og kirkegården der Sofus skulle ligge. Jeg tenkte ikke på det da, men etter at jeg hadde sett hvordan det gikk med Franz-Josef, klarte jeg ikke å la være å tenke på Sofus og alle andre som lå i kistene sine på kirkegårder rundt omkring. Der nede i mørket skulle de langsomt gå i oppløsning og bli til skjeletter og jord.

???????????????????????

Gravferd på landet på 1950-tallet. Kista er pynta med bar og små grantrær er satt opp i tunet.     Foto: Beitstaden historielag.

Kyllingoppdrett på hytta

En gang vi kom på gården tidlig på sommeren hadde de fått kyllinger som skulle bli nye høner, men 8 av disse kyllingene var haner. Da far spurte hva de skulle gjøre med dem sa Ola at det bare var å slå dem i hjel. Jeg fikk ikke sagt noe med det samme, men da vi var tilbake på hytta spurte jeg om ikke vi kunne overta hanekyllingene. Brødrene mine syntes dette var en god ide og støtta forslaget, og far lovet å spørre.
Noen dager etter var kyllingene på plass ved hytta i et stort nettingbur uten bunn som kunne flyttes rundt på tomta til områder med friskt nytt gras. Alle var kvite, derfor fikk de høneringer mel forskjellige farger på beina slik at vi kunne kjenne dem fra hverandre. Jeg hjalp til å fore dem hver dag og la merke til at kyllingene likte all slags mat, det var ikke rart de vokste fort. De fikk fine røde kammer og begynte å konkurrere om hvem som kunne gale høyest. Det var moro med kyllingene, men vi forsto at mor av en eller annen grunn ikke var så begeistra for dette husdyrholdet.
Da skoleferien gikk mot og slutten grubla jeg mye på hvor vi skulle ha kyllingene som nå var blitt til unge haner når vi kom tilbake til byen. Ikke hadde vi egen hage, og ikke kunne vi ha dem inne heller, såpass skjønte jeg. Men så kom jeg på at vi kanskje kunne ha dem i hagen der besteforeldrene våre bodde, de ville sikkert ta vare på dem. Det var ingen av de andre som syntes den ideen var god. En flokk med haner som begynner å gale klokka fire hver morgen kan en ikke ha byen, det måtte jeg forstå. Så sa mor at det var jo det hun hadde sagt, at det ville bli et problem når ferien tok slutt.
Far forklarte om dyra og hønene som gir oss melk og egg og kjøtt. Men for at vi skal få kjøtt så må dyra slaktes, og nå var tida kommet til å slakte kyllingene slik at vi kunne spise dem. Jeg hadde problemer med kjøttet som kom fra butikken hvis det kunne minne om deler av dyr og ikke ble servert som kjøttkaker, og kyllingene ville jeg slett ikke spise. Men far var urokkelig, de måtte slaktes. Da jeg spurte hvem som skulle drepe dem ble han svar skyldig, han hadde nok slett ikke tenkt at det var han som skulle gjøre det.
Det var onkel Einar i nabohytta som tok på seg oppdraget, men far måtte være med som håndlanger. Lørdag ettermiddag, ei uke før vi skulle reise hjem til byen ble kyllingene plassert i en kasse som ble båret bort til vedskjulet hos onkel Einar. Der stod hoggestabben med øksa klar. Alle ungene stod og så på at far kom med den første. Den kakla og sparka med beina, men ble trass i protestene plassert på hoggestabben. Så falt øksa. Da far slapp kyllingen flaksa den hodeløst avgårde med blodet sprutende fra halsstumpen, mens hodet lå igjen på hoggestabben. Den fôr ganske langt og havna nede ved brønnen. Der var det mye gul leirfivel om våren, men nå var det bare hestehov med store grønne blader. Inn under disse bladene forsvant den. Slik gikk det med dem alle, til slutt lå det lå åtte hoder ved hoggestabben.
Jeg hadde grua meg for at jeg skulle bli nødt til å spise kyllingene til middag, men det viste seg at de øvrige i familien heller ikke hadde lyst på fjærkre. De hodeløse ble derfor fordelt i nærområdet og endte som frikassé hos naboer med et mer distansert og upersonlig forhold til råvaren. Og det ble aldri seinere aktuelt med kyllingoppdrett på hytta.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s