Etterkrigstid: 1952 – Synd, skam og hemmeligheter

???????????????????????????????

Tegneserien om Rusty Riley, en av mine helter fra barndommen,  ble til i årene 1948 til 1959 og gikk i det norske magasinet «Spøk og Spenning» i samme periode. Rusty var foreldreløs og hadde flykta fra et barnehjem. Han var glad i hester og fikk jobb som stallgutt på en gård, men kom stadig opp i vanskelige situasjoner. Her ser vi ham sammen med gårdbrukerens datter i 1952.

Det var om sommeren det året jeg fylte seks år at jeg for første gang fikk grunnleggende innsikt i livets mysterier. Om døden som rammer alle, slik jeg tidligere har beskrevet, men også om hvordan nytt liv oppstår gjennom seksualitet og forplantning. Det var neppe tilfeldig at jeg fikk del i denne kunnskapen på landet der livsprosessene var mer synlige enn i byen på den tida. Omstendighetene var slik at jeg husker det som hendte som om det skjedde nylig. Det som burde ha vært et vakkert barndomsminne var likevel i mange år farga av at kropp og nakenhet utløste følelser av synd og skam. Det var slikt vi var innpoda fra tidlig barndom den gangen.

1952r-19

Brannmenn med trillebår som utrykningskjøretøy på hytta i 1952. Uskyldig leik i trygge omgivelser, men i enhver barndom finnes mørke og hemmelige innslag. Privat foto.

Brødrene mine hadde fått kamerater på en av gårdene i nabolaget. Hver dag forsvant de opp igjennom beitehagen ovenfor hytta på veg mot nye spennende opplevelser. Jeg fikk ikke være med, jeg var for liten sa de. Men jeg klaga til høgere instans og far ga beskjed om at de måtte ta meg med. Brødrene prøvde både med godt og vondt, til og med litt vennlig juling, å få meg til å velge å være hjemme sammen med mor, men jeg holdt meg hard, og til slutt måtte de bare la meg være med.
Gården så ut akkurat slik en trøndersk gård skal, med tun omgitt av ei lang, kvit trønderlån, kårstue, stabbur og stor, rødmalt låve med fjøs i vinkel. Dette var en ny verden for meg. Folk snakka annerledes og brukte andre ord enn vi gjorde i byen, men det var ikke vanskelig å forstå hva de mente. Uansett hvor varmt det var hadde alle guttene strikka lue på hodet, og alle voksne karer hadde skjermlue eller hatt. Kvinnfolkene brukte skaut når de var ute, det var bare jenter som gikk barhodet. Jeg var helt galt kledd, i kortbukse med bukseseler av lær med tverrstykke med bilde av en elg over brystet. Skulle jeg være sammen med de store guttene kunne jeg ikke gå slik. Jeg ble befridd for selene og fikk en stump dobbelt selvbindersnøre stramt rundt livet for å holde buksa oppe.
Etter hvert ble jeg godtatt om jeg bare holdt meg i bakgrunnen og ikke sa for mye. Enkelte ganger ble jeg tildelt en mer sentral rolle, men da var det helst som forsøkskanin. Slik var det da de bygde kano. Den bestod av to lange fjøler som var sammenspikra i endene og bøyd fra hverandre midt på. Bunnen besto av bordender på tvers. Åpningene mellom borda ble dytta med taustumper og filler, uten at det var til særlig nytte. Den var fortsatt så utett at ingen av de store guttene ville sitte oppi. ”Kom så ska du få prøv kanoen vårres”, sa de, og jeg ble plassert i bunnen. Der var det allerede mye vann, så jeg ble blaut i buksebaken med en gang. Men det gjorde ingenting, for da de skjøv kanoen ut fra fjæra kantra hele farkosten slik at jeg datt i sjøen og måtte kle av meg alt og tørke i sola.
Da de skulle lære meg å svømme var det verre. Det skulle skje etter naturmetoden, slik det i følge bestefar foregikk før i tida. Da kasta de bare ungene ut på djupt vann, så lærte de å svømme av seg sjøl. Problemet var å finne et sted det var djupt nok, for det var langgrunn fjære der vi holdt til. De store guttene hadde hørt at en fløt lettere jo djupere det var, og om de bare hadde hatt båt kunne de bare rodd langt utpå og kasta meg over bord. Båten var innelåst, men ved naustet var det lagt ut en molo av store steiner. Den største av guttene bar meg så langt utover han kunne komme på flo sjø, helt til han sto i vann til livet på en stor stein. Resten av guttene sto inne i fjæra og instruerte, ”svøm hit, så ska vi ta i mot dæ”. Med et plask ble jeg kasta på sjøen. Alt ble grønt i det jeg sank til bunns, men jeg kava for livet og byksa langs bunnen i den retningen jeg trodde landet lå. De andre guttene ilte til og dro meg opp på det tørre. Der ble jeg liggende lenge og hoste og harke. Da var brødrene mine snille og sa jeg hadde vært flink til å svømme, men det var ikke verdt jeg sa noe til mor og far om det, det kunne være en hemmelighet. Hvis jeg var stor gutt og ikke sa noe skulle jeg få være med dem oftere, men det kunne jeg ikke hvis jeg bare var en liten sladrehank. Det skjønte jeg godt, men det ble ingen flere svømmeleksjoner av den typen.
Noen ganger ville ikke de de store guttene ha meg med i det hele tatt, men jeg var ikke enkel å bli fri, og klarte som regel å henge meg på. En dag var vi på låven og hoppa i høyet. Lillesøstera til guttene på gården var også med. Hun var på min alder og minst like modig som meg til å hoppe fra den høge kjørebrua. Plutselig oppdaga jeg at de store guttene var borte og var klar til å springe etter, men visste ikke hvor.
”Kor det vart av dæm?”
”Å, dæm har vel lura sæ i væg fer at dæm ha fer sæ nåkkå som dæm itj villa vi skoill ha greie på”.
”Ka for nå hemmeligheta har dæm dæm da?”
”Nå, det e no så ferskjelli det. Kan hend dæm skoill røyk.”
”Røyk? Har dæm tobakk da?”
”Nei, det e itj sekkert, men da røyke dæm måsså og granskjægg i sta’n fer tobakk.”

gul mix south state
Det visste jeg ikke, at det gikk an å røyke slikt. Far røyka bare Gul mix og South State han. Jeg fikk en følelse av at jenta visste mer om verden enn jeg gjorde, til og med om hva brødrene mine drev med. Hun fortalte om sprengstoff laga av ugrassalt og om våpen og ammunisjon som tyskerne hadde etterlatt seg.
”Gjør dæm nå mer som e hemmelig og?”
”Ja, dæm snakke vel om sånn saker som vaksifolk gjær”.
”Ka for nå? Om å gå på kontoret og sånt?”
Hun lo: ”Sei mæ, veit du itjnåkkå du? Æ mein, når dæm e i lag kar og kvinnfolk og gjer onga”.
Jeg var forvirra og visste knapt hva jeg skulle si, men ville gjerne vite mer om dette.
”Ka gjør dæm da da?”
”Da tek kar’n å smætte litjkar’n sin inni musa hinna og så reste’n på rauva akkorat som oksin og ver’n gjer når dæm pare”.
Jeg var ukjent med språkbruken, men fikk et slags bilde av hva det var snakk om.
«Litjkar’n, e det pikken det?»
«Ja, det e vel det dokk sei i by’n ja, i sta’n for pitj’n. Gutongan sei no kuken og fetta. Men dem sei no så ferskjellig, nå’n sei peisen hell darrisen, og nå’n sei høna hell skjura i sta’n fer musa og».
Nei, det kunne vel ikke gå an, men samtidig var det noe som på forunderlig vis stemte. Var det derfor voksne ikke kunne vise seg nakne? Var det derfor nakenhet var forbundet med skam, samtidig som de voksne var hemmelighetsfulle og lo av vitser som jeg ikke forsto. Og hvorfor var det fysj og fysj å røre tissen sin eller vise den fram, samtidig som onkel Einar sa at jeg måtte ta godt vare på den, for den skulle jeg få mye glede av seinere i livet? Da jeg spurte hvorfor fikk jeg bare høre at det ville jeg tidsnok finne ut. Men at det skulle være slik det hang sammen?
”Du bare narre mæ du?”
”Nei det gjær æ no itj. Ho mor di og ‘n far din gjer det dæm og”.
”No lyg du”, jeg var opprørt og skalv i munnvikene.
”Nei det gjer æ no itj, for vesst itj dæm ha gjort det, så ha itj du og brørn din verre te”.
Hun var like blid da hun tok handa mi og sa: ”Kom og bli med oppå loftet inni stu’n så ska æ syn dæ koless det e”. Så leide hun meg over gården, inn i låna og opp i andre etasje, det var det de kalte loftet på landet. Der var det mange rom, og hun tok meg med inn på ett med oppredde senger med kvite sengklær, det så ut som det kunne være foreldrenes soverom. Der kledde vi av oss og jeg fikk min undervisning.
Etterpå kledde vi på oss, men da jeg kom til de blå turnskoene med kvite såler fikk jeg et problem. Jeg kunne ikke knytte sløyfe. Det kunne ikke jenta heller, men hun visste råd. Hun leide meg med seg til kjøkkenet og ropte på mora: ”Han kan itj å knyt sko’n sin, du lyt hjølp ‘n du”. Jeg hadde ei sterk følelse av at vi hadde gjort noe ulovlig, og at det måtte vises utenpå meg, men mora var like blid. Hun knytta skoene, ga oss hver vår brødskive med sirup, og sa at nå kunne vi gå ut og leike ei stund.
For jenta var dette helt enkelt og sjølsagt, men jeg var fortsatt i tvil om det virkelig kunne være slik det hang sammen. Problemet var at det ikke var noen jeg kunne spørre. Såpass forsto jeg i alle fall, at dette var så hemmelig at det slett ikke gikk an å snakke om det, i hvert fall ikke med noen jeg kjente. Hvis mor og far fikk vite dette ville de helt sikkert bli sinte og si «fy skam». Kanskje ville jeg bli sendt på barnehjem.
Når jeg røper denne hemmeligheten mer enn 60 år seinere slår det meg hvordan jeg på den ene sida var fullstendig troskyldig og uvitende om seksualiteten, mens jeg på den andre sida umiddelbart visste at det dreide seg om synd og skam og noe som måtte holdes hemmelig. Det miljøet jeg vokste opp i var slett ikke prega av religiøsitet og pietisme. Likevel var skamfølelsen knytta til nakenhet, kroppslige funksjoner og «mørkets gjerninger» poda inn i meg allerede før jeg kjente til hva det dreide seg om.
I dag er det likevel for meg et vakkert barndomsminne. Jeg husker fortsatt navnet på jenta, men har ikke møtt henne etter den sommeren.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s