Etterkrigstid: 1946 – Jernteppe, kald krig og Viktor Kravsjenko

574px-Iron_Curtain_Final.svg Berlinmuren

«Jernteppet» skilte Warzawapaktlandene i øst fra medlemslandene i NATO og alliansefrie land i vest under den kalde krigen. I dag står rester av Berlinmuren igjen som et minne om denne tida. Kart: Wikimedia commons. Foto: Erik Stenvik

Perioden fra 1945 til 1990 omtales både som etterkrigstida og den kalde krigen. Rivaliseringa mellom kapitalismen, representert ved vestmaktene, og kommunismen, ved Sovjetunionen, førte til kapprusting og terrorbalanse. Verden ble delt i to, og grensa mellom i østblokken og vestblokken fikk navnet Jernteppet. Josef Goebbels var den første som brukte uttrykket, men Winston Churchill var den som gjorde det populært i samband med en tale han holdt i USA i 1946.
Marshallhjelpa og opprettinga av Nato bidro til at Norge raskt fant plassen sin på vestlig side. I stemninga som rådde ble norske kommunister mistenkeliggjort og stigmatisert, og innsatsen deres under krigen sterkt underkommunisert. I 1946 ga den sovjetiske avhopperen Viktor Kravsjenko ut boka I Chose Freedom i USA. Samme år kom boka i norsk oversettelse som Jeg valgte friheten. Den fikk enorm oppmerksomhet som kulminerte i en stor rettsak i Paris der Kravsjenko vant saken, men tapte sin ære. Boka førte også til dramatikk i mindre format innen familien min fordi far og bestefar sto på hver sin side politisk, og i synet på Kravsjenko.

LIVE.RR_Kravchenko

Boka «The Kravchenko Case, one man’s war on Stalin» av Gary Kern ble utgitt i 2007

Viktor Kravsjenko ble født i Ukraina i 1905, fikk utdanning som ingeniør og ble medlem av kommunistpartiet i 1929. Under andre verdenskrig fikk han kapteins grad i hæren og var medlem av Sovjets handelskommisjon i USA. I 1944 søkte han politisk asyl der, og i boka Jeg valgte friheten tok han sterk avstand fra kommunismen og Stalins brutale regime. Tvangskollektiviseringa av landbruket, som han sjøl hadde bidratt til å gjennomføre, hadde ført til hungersnød og massedød blant bøndene.

«Jeg valgte frheten»
Boka vakte stor oppsikt verden over og ga næring til antikommunismen i vest. Fra kommunistenes side ble Kravsjenko stempla som en overløper og sjarlatan som hadde svikta både egen familie og fedrelandet for å oppnå rikdom og berømmelse. Det hele kulminerte i «århundrets rettsak» i Paris da Kravsjenko gikk til søksmål mot den kommunistiske ukeavisa Les Lettres Francaises for ærekrenkelser. Det var omfattende vitneførsel fra begge sider, blant andre ble ekskona og tidligere kolleger henta fra Sovjetunionen som vitner mot Kravsjenko. Likevel vant han en juridisk seier, og i andre rettsrunde en symbolsk økonomisk erstatning på tre franc. Kravsjenkos rennommé tok imidlertid varig skade, delvis på grunn av hans egen opptreden under rettsaken.

Kravsjenkos skjebne
I seinere år ble Kravsjenko gradvis mer kritisk til amerikansk politikk, ikke minst den hysteriske antikommunismen der senator Joseph McCarthy sto i første rekke. Pengene han hadde tjent på boksalget satte han inn i prosjekter i Bolivia og Peru for å opprette kollektiver for fattige småbønder, men tiltakene lyktes ikke. I 1966 tok han sitt eget liv ved hjelp av en revolver ved skrivebordet i leiligheten sin i New York. Det har flere ganger vært spekulasjoner om at han ble likvidert av KGB, men noe i den retning har aldri blitt dokumentert.

Familiefreden trua av kald krig
Det må ha vært ved juletider 1946 at Kravsjenkos bok ble årsak til at et lite skvulp fra den kalde krigen nådde mitt barndomshjem. Jeg var bare noen måneder gammel den gang og husker naturligvis ingen ting av det som hendte da besteforeldrene mine på mors side var invitert på søndagsmiddag. Jeg gjengir bare det jeg seinere ble fortalt.                                                              Far hadde nettopp kjøpt Jeg valgte friheten, og uheldigvis lå boka framme slik at bestefar fikk se den. Han var industriarbeider, ihuga kommunist gjennom mange år og hadde dessuten et heftig gemytt. «Læs du sånn skit!» Utropet var ikke spørsmål, men en anklage. Far, som var en sindig og fredsommelig person, forsøkte å være diplomatisk, men forgjeves. Ikke lenge etter kom oppbruddsignalet: «Finn i kåpa di Johanna, vi ska gå», og mormor måtte lojalt følge sin husbond.
Den kalde krigen varte i rundt regna 45 år. De familiære skjærmyslene var imidlertid raskt overstått. Bestefar kunne være temperamentsfull og oppfarende, men aldri langsint.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s