Min oldefar Kristian Simonsen, født i 1843, kom fra husmannsfolk i Fåberg i Gudbrandsdalen. Fra 1894 var han bosatt i Trondheim med kone og 12 unger. Han var i arbeid som smed, mekaniker og industriarbeider til han var nesten nitti år. Han døde 91 år gammel i 1934, to år før alderstrygd ble innført i Norge. Her ser vi ham sammen med Brit, født 1888, ei av døtrene som tok vare på ham den siste tida han levde. Privat foto.

Før i tida var det familien som tok vare de de gamle. Store barneflokker kunne være krevende, men sikra alderdommen. Fattigfolk uten etterkommere som kunne ta seg av dem var henvist til å tigge når de ikke lenger var arbeidsføre. De som mangla husvære havna på legd eller i fattighuset. Etter 1870 ble det gradvis utvikla ei begrensa offentlig eldreomsorg i kommunene i form av fattigkasser og sjuke- og aldersheimer. Først i 1936 ble det innført behovsprøvd alderstrygd for personer over 70 år. Med utviklinga av velferdssamfunnet etter krigen ble eldreomsorga forbedra, og fra 1957 ble alderstrygda allmenn.
For de som hadde gård ble de gamle ivaretatt gjennom kår, også kalt føderåd, når eiendommen ble overdratt til nye eiere. Ytelsene ble kontraktfesta som en tinglyst heftelse på gården og kunne omfatte alt fra husvære og husdyrhold til matvarer, klær, brensel og pleie. Ordninga eksisterer fortsatt, men har i dag mindre omfang og betydning fordi offentlig omsorg også omfatter landbruksbefolkninga.
Da jeg vokste opp var det kårfolk på de fleste gårdene. De bidro med kunnskap og erfaring og tok del i arbeidet både inne og ute i det omfang de var i stand til. Om funksjonsevnen ble borte kunne det lett oppstå irritasjon og misstemning når pleietrengende og demente gamlingers behov ble en belastning ved sia av gårdsarbeid og ungestell.

Sommeren 1952 var jeg vitne til at forholdet mellom kårkallen på en av gårdene i nabolaget og de som skulle ta seg av ham slett ikke var noen idyll, til tross for at det her dreide seg om nær familie. Jeg var enda ikke fylt seks år, men likevel gjorde det et sterkt inntrykk på meg at barn og barnebarn tilsynelatende bare venta på at gamlingen skulle dø.

Gammel bonde. Foto: Erik Stenvik

Kårkallen som var bestefar til ungene på gården var over 90 år. Han bodde i kårstua for seg sjøl, men spiste inne på det store kjøkkenet sammen med familien og tjenestefolkene. Ved matbordet hadde han sin egen plass der sønnekona satte fram egen smør- og sirupskopp til ham fordi han sleika på kniven, men gamlingen likte ikke slik særbehandling og prøvde å få tak i det de andre forsynte seg av. Det var åpenbart ikke noe hjertelig forhold mellom han og svigerdattera som innførte slik ny skikk på gården.
Ungene hadde heller ikke noe nært forhold til ”han bæssfar”, som de kalte ham. Jeg syntes det var rart, for jeg visste knapt noe bedre enn å være sammen med besteforeldrene mine. De fortalte morsomme historier fra gamle dager og lærte meg å spille kort. Min bestefar hadde ikke fylt seksti og var fortsatt i arbeid, men på søndagene når han hadde fri tok han oss guttene med på tur rundt Brattøra og fortalte om båtene som lå ved kai, hva de het, hvor de kom fra og hva de frakta.
På landet var det ikke slik. Bestefaren snakka nesten aldri, og når han gjorde det var det for å si fra om noe han ikke likte. Og det var kanskje ikke var så rart, for ungene snakka bare om at de håpa han døde snart så de kunne få arven etter ham. Når de var inne i kårstua gikk de igjennom skatollet hans og krangla om hvem som skulle ha klokka og fyllepenna. Når en av dem oppdaga at gamlingen satt på utedoen i fjøsgangen ble det ropt ”han bæssfar sett på dass”. Så samla de seg utafor døra og hørte på når han strevde med treg mage og krista og bar seg. De herma lydene og stod tvikroket av latter. Når han kom ut lot han som han ikke så dem og gikk rett tilbake til kårstua.
Litt utafor tunet lå redskapshuset, eller traktorbua som de sa, for dette var en av få gårder i grenda som hadde traktor på den tida. Det var en gul førkrigs Fordson med jernhjul som ble brukt til å dra plog, harv og sjølbinder, men den var så tungvint både å starte og kjøre at det var hestene som måtte gjøre det meste av arbeidet der som på de andre gårdene.

Førkrigs Fordson jernhjulstraktor og sjølbinder. Foto: Beitstaden historielag.

En dag vi var borte i traktorbua så vi at gamlingen kom stabbende med stokken sin. De store guttene likte ikke at han kom slik, han skulle sikkert se om de gjorde noe de ikke hadde lov til. Vi klatra opp en stige og gjemte oss på noen trematerialer som var lagra oppe under sperrene. Der lå vi og kikka ned på han som gikk omkring og pirka med stokken sin i forskjellige ting og snakka med seg sjøl. ”Berre slanker og slark og rot og rat alt i hop”, murra han om og om igjen mens han plukka opp verktøy som lå på golvet og hengte det på plass på veggen. Han var i skjorteermene, men sjøl om det var midt på sommeren og varmt hadde han på seg den digre vadmelsbuksa som gikk langt oppover ryggen og ble holdt oppe med bukseseler. Bak på buksa, litt nedafor linningen, var det ei tverrstropp med spensel slik at livvidda kunne reguleres. På hodet satt hatten han alltid hadde på når han var utendørs.
Barnebarna lå og hviska seg i mellom og kom med forslag til forskjellige pek de kunne gjøre. De kunne kaste et eller annet ned på ham og se hva som skjedde. Han kom seg jo ikke opp stigen, så de var trygge. Men så kom de på noe annet. Den eldste klatra forsiktig ned stigen, og mens vi andre fulgte med i åndeløs spenning tok han ei av de tunge klørne som var til å montere på Fordsontraktorens bakhjul og festa den til noen meter sjølbindersnøre. Så lura han seg innpå bestefaren bakfra og knytta andre enden til stroppa på buksebaken og la kloa på bakken før han smatt opp stigen. Da snøret ble stramt gjorde jernklumpen, som sikkert veide flere kilo, motstand. Gamlingen stoppa litt, stussa liksom, men begynte å gå videre. Vi så hvordan buksa ble dratt ut bak, og han måtte legge seg litt framover for å få slepet med seg. Så klatra vi ned og fulgte etter på litt avstand mens barnebarna måtte holde seg for munnen for å stagge knisinga og latteren. Jeg gikk bakerst.
Da kallen runda hjørnet på låna og kom inn på tunet stoppa han og snudde seg. Han oppdaga ballasten han dro på, og med stive fingre og skjelvende hender løste han møysommelig knuten som festa sjølbindersnøret til jernklumpen. Så gikk han videre, men snøret satt fortsatt fast i buksebaken og hang som en lang hale etter ham. Da han gikk inn i kårstua og lukka døra etter seg var fortsatt halve snøret utafor. Spent stod vi og venta på hva som ville skje. Da døra etter ei stund gikk opp sto han i bare langunderbuksa og hadde fridd seg fra snøret. Møysommelig samla han det i en liten bunt mens han stod der på trappa. Da han var ferdig kasta han det ut på gården foran ungene. Han sa ikke noe, men han spytta – ”ptvii” – før han snudde seg, gikk inn og lukka døra bak seg.
De store guttene lo og herma, – slik og slik gjorde han, så du det? Jeg holdt meg i bakgrunnen. Det var jo stas å få være sammen med de andre, men jeg syntes ikke at dette var så morsomt. Det var litt nifst, for jeg forsto at dette var ulovlig og at mor og far ville bli sinte hvis de fikk høre om det. Og dessuten syntes jeg litt synd på den gamle mannen også, til tross for at han var så sint.