Avlshingsten Rimfakse ble født på Vossestrand i 1889 og var populær på Vestlandet ved forrige århundreskifte. Den var oppkalt etter Hrimfakse, hesten som i følge den norrøne mytologien sørger for at døgnet skifter ved å dra natta over dagen. Morgendogget er Hrimfakses fråde.

Avbildninger av hester i 30 000 år gammel bergkunst viser at menneskene har hatt et nært forhold til hesten langt tilbake i forhistorisk tid, opprinnelig som byttedyr og først mange tusen år seinere som husdyr. Når temminga av hesten skjedde er omdiskutert, og genetiske studier tyder på at det kan ha foregått flere steder på ulike tidspunkt. En vanlig oppfatning er likevel at det først fant sted på de Eurasiatiske steppene for omkring 5 500 år siden.
Til å begynne med var nok formålet at hestene skulle gi kjøtt og melk, men etter hvert lærte menneskene å bruke dem som ride- og lastedyr. I ulike kulturer fikk de også mytisk og kultisk status. Gjennom årtusener gjorde hester en uvurderlig innsats i jordbruk, transport og krigføring inntil de på 1900-tallet ble erstatta av motorkraft drevet av fossil energi.
Trolig fikk hestene navn fra den dag de ble husdyr, men det er først fra skriftlige kilder vi får rede på hva de het. I artikkelen nedafor kan du lese om berømte hester fra mytologi, sagn og litteratur og hester som har satt spor etter seg i avlen av de norske rasene. Du finner også informasjon om ulike prinsipp og kriterier for navngiving av hester, en tradisjon som i stor grad er blitt borte ved overgangen fra brukshest til sports- og hobbyhest.

Hester fra krigshistorien
De hestene som huskes fra langt tilbake i historien er naturlig nok hester som deltok i krigshandlinger. Den mest berømte av alle er Aleksander den stores Bukefalos som ofra livet for sin herre i kamp mot stridselefanter under slaget ved Hydaspes i året 326 f. Kr.

Øverst t.v.general Tecumseh Sherman med sin hest Duke, t.h. general Robert E. Lee på Traveller. Nederst general Ulysses S. Grant med hesten Cincinatti. Foto: Library of Congress.

Under den amerikanske borgerkrigen spilte hestene en avgjørende rolle. Det er anslått at 1,5 millioner hester og muldyr ble drept i løpet av krigen som varte i fire år fra april 1861 til april 1865. Vi kjenner navnet på noen av hestene som deltok, og det finnes fotografier av flere.

Comanche i 1877 21 år gammel, ett år etter slaget ved Little Bighorn der den ble ridd av captain Myles Keogh.

En hest som har fått en spesiell status i amerikansk bevissthet er Comanche som 25. juni 1876 deltok i slaget ved Little Bighorn der det amerikanske 7. kavaleriregiment under ledelse av oberstløytnant George Armstrong Custer ble utsletta til siste mann av sioux- og cheyenne-indianerne. Hesten var 20 år gammel og ble funnet i sterkt forkommen tilstand med hele sju skuddsår to dager seinere. Etter militær ordre ble Comanche transportert til Fort Lincoln hvor den etter lang tids pleie og behandling kom til hektene igjen. Den ble utstoppet etter at den døde av kolikk 29 år gammel og er i dag utstilt på museet til University of Kansas. Det har vært hevda at Comanche var den eneste overlevende etter slaget, men det stemmer ikke. Mange uskadde og lettere skadde hester ble tatt som krigsbytte av indianerne.

Hester i myter og sagn
Fra gresk mytologi kjenner vi Pegasus, en kvit hest med vinger som bar lynglimt over himmelen. Den har også gitt navn til et stjernebilde. I den norrøne gudelæra forekommer også flere hester. Sleipner er Odins hest. Den har åtte bein, er den raskeste i verden og løper like fort til lands, til vanns og i lufta. Sleipner er sønn av hingsten Svadilfare. Rimfakse omtales også i Den eldre Edda som hesten som trekker natta fram over dagen. Fra Rimfakses bissel drypper fråden og blir morgendugg. I Vavtrudnesmål kveder Odin:
Rimfakse heiter hesten som dreg natt over gjæve gudar;
skumdropar han slepper kvar morgon;
av det kjem dogg i dalar.
Heltediktet om Sigurd Fåvnesbane i den eldre Edda bygger på et germansk sagn. Når Sigurd rir til Gnitahei for å drepe dragen rir han på hesten Grane. Den islandske sagaen om Ramnkjell Frøysgode er trolig nedskrevet i andre halvdel av 1200-tallet. Den forteller at det mest dyrebare Ramnkjell eier er Frøyfakse, en borket hest med svart ål etter ryggen, og at den mannen som rir Frøyfakse uten Ramnkjells tillatelse, skal bøte med livet.
Et anna sagn fra middelalderen handler om Førnesbrunen, hesten som frakta lik fra Møsstrond til kirka i Rauland under Svartedauen. Som den siste dør også eieren, og Førnesbrunen legger ut på siste turen over fjellet uten kjørekar. I Rauland tar de i mot liket og jager den motvillige hesten til fjells igjen aleine. Seinere blir han funnet ved Falkeriset i forkommen tilstand. Folk får ham tilbake til Rauland, men der segner han om og dør.

Hester i litteraturen
Den mest kjente hesteskikkelse fra litteraturen er utvilsomt Rosinante i romanen om Don Quixote av den spanske forfatteren Cervantes (1547–1616). Navnet er valgt med omhu siden Rocín på spansk betyr øk og ante betyr foran eller før. Dette gir grunnlag for flertydighet og ordspill flere steder i romanen.
Den rake motsetning til det saktmodige øket Rosinante er Skobelef, hingsten som omtales i ei novelle med samme navn av Johan Bojer. Den var med i samlinga Stille Veir som ble utgitt i 1920 og Skobelef omtales slik: «Den gik for det meste på to ben. Den knegget selv når den sov. Den var så vild, at den hadde dræpt mange mænd.» Navnet henspeiler på den legendariske russiske generalen Skobelev, navngjeten for sin innsats under krigen mot Tyrkia 1877 til 78.

Osman Pasja føres fram for general Skobelev etter beleiringa av Plevna. Library of Congress.

Ved Plevna vant Skobelev over en annen legendarisk hærfører, Osman Pasja. «Fedraheimen» der Arne Garborg var redaktør fulgte krigshandlingene og skrev dette i 1877: «Maandags Morgonen, den 10de December, braut Osman Pasja med Heren sin ut paa Vestleidi aat Plevna, slapp yver Vid-Elvi og tok eit Feste paa Vegen til Viddin; men Ryssarne og Rumænarune kom til fraa Nord sida, og det bar ihop i ein Bardage, som stod i 5 Timar; daa vilde Osman søkja attende aat Plevna, men Ryssarne hadde daa alt sloppet inn, og sjølv saarad gav han seg yver med heile Heren, som no trulege var ikring 40,000 Mann sterk. Det var Sulten, meir enn Ryssen, som hadde vunnet paa Osman den sigersæle.» Osman Pasja ble hedra også av sine motstandere, og at navnet hadde god klang i Norge er at også det ble brukt på hester. Den store matadoren innen fjordhestavlen, hingsten Njål som ble født i 1891, het opprinnelig Osman Pascha.
Enda et eksempel fra litteraturen viser hvordan historiske helteskikkelser kan gi navn til hester. Romanen Dei svarte hestane (1928) av Tarjei Vesaas forteller om Ambros på Førnes og de fire travhestene hans. En av dem har navnet Sankeribb, oppkalt etter assyrerkongen Sankerib som er omtalt i bibelen. Han døde i 681 f.Kr. i Ninive, Irak.

Barnebokforfatteren Sverre By (1897- 1975) er mer jordnær med feste i norsk tradisjon når han kaller gjennomgangsfiguren i flere bøker Raudmerra (Raudmerra 1948, Raudmerra er di 1956 og Samstadprinsen 1961). Her er navnet direkte beskrivende ut fra farge og kjønn. Raudmerra er skakkjørt fra ungdommen, men kommer på rett kurs gjennom godt stell og omsorg. Bakteppet for handlinga er overgangen fra det gamle bondesamfunnet til det moderne industrisamfunnet i etterkrigstida.

Tradisjon og kriterier for navnsetting
Vi har allerede sett at hester kan få navn etter kjente skikkelser fra historie eller samtid. Langt mer vanlig har det vært å gi navn ut fra framtoningen, først og fremst ut fra farge, som Blakken, Bruna, Rauen eller Svarta. Ofte ble det føyd til ei forstaving for å skille mellom flere med samme farge. Det kunne være etter størrelse (Vesleblakken), alder (Gammelbruna) eller hvor hesten kom fra (Almsvarten og Galdebruna som var mor til fire førstepremiehingster!). Kvite avtegn var grunnlag for navn som Blesen, Stjerna, Sokken og Snippen. De kunne også tillegges forstavelser på samme måte som navn etter farge. For hingster var det også vanlig å gi navn etter gården de kom fra (Tofte, Brimin) eller geografiske stedsnavn med malmfull klang (Dovre, Glitre, Sikil, Skardølen). I mange år var det også sterk tradisjon for å komponere navn med førsteledd av ulikt opphav med suffikset –ar. I lang tid var dette nærmest et varemerke for avlshingster av dølarasen (Gjestar, Alfar, Tuftar, Ellar, Mjørar, Ringar m.fl.)

Hingsten Ringar føres til flokken ved slippet i Sikkilsdalen 1968. Foto; Erik Stenvik

Forsvarets hester
I militæret skjer alt etter planer og regler. I kløvkompaniet hadde hver årsklasse i alfabetisk rekkefølge navn som begynte på samme bokstav. Det gjør at jeg kan ramse opp noen av dem jeg fortsatt husker fra tjenesten der først på 1970-tallet rangert etter alder: Gina, Jarl, Kruska, Leik, Max, Nova, Ottar, Pelle, Randi, Sara, Ullar og Viktor, den eldste født i 1952 og den yngste i 1966 (bokstaven Q ble ikke brukt).

Sara i stallen på Maukstadmoen i 1972, Av skiltet ser vi at fødselsåret er 1963. Foto: Erik Stenvik.

Sportshester
For varmblodstravere og galopphester har navnene stort sett vært dobbeltnavn ut fra engelsk opphav og mønster der siste leddet ofte angir avlslinjer eller avstamning, for eksempel Bulwark, Hannover, Protector, Rodney, Sandy osv.
Kaldblodstraveren har sin opprinnelse i dølahesten, og for femti år siden var hestenes navn prega av dette. Fra ungdommen husker jeg Grans-Terna, Årnseth-Rauen, Hammer-Kari og Tofte-Ruggen. For ikke å snakke om den store matadoren Stegg som ble født i 1939 og fikk sitt siste avkom 1969!

Stegg fikk en kort karriere på banen, men desto lengre i avlen. Til tross for en skade som gjorde at han halta kraftig på høgre bakfot var han virksom til han var nesten 30 år. Han fikk en enorm betydning gjennon sine etterkommere, ikke minst sønnen Steggbest. Ukjent fotograf.

Etter hvert har travsporten blitt mindre knytta til landbruk og bygdetradisjon. Hestene eies ofte av flere personer i fellesskap og mange har fått navn som, enten du tror det eller ikke, Rappenskralla, Sinsenkrysset og Tamtamtaramtata!