Blakken blir skodd. Kløvkompaniet, Maukstadmoen 1974.

Sko Blakken, sko Blakken
med hammer og tang
I morra ska `n trave den veien så lang

Sko Blakken, sko Blakken
sko ‘n væl, sko ‘n væl
For i morra skal vi i brureferd

De fleste nordmenn kjenner denne regla fra barndommen av, men i dag er det ikke opplagt at unger forstår hva det vil si å sko en hest, og hvorfor det er nødvendig. Og for de som ikke har kunnskap om hvordan skoing foregår virker det barbarisk når de får høre at «hestesko er jernbeslag som spikres fast på hestens føtter». Derfor er det kanskje på sin plass med ei enkel innføring i hvorfor hester blir skodd og hvordan det foregår.

En mer opprinnelig utgave av barneregla ovenfor lyder slik:

Sko hesten, sko hesten med hammar og tong
I morgon skal han i brudegong
Sko hesten, sko hesten med sylv og med gull;
for han skal ut i frost og kuld
Sko hesten, sko hesten, og sko han godt!
for me skal køyra til kongens slott
Sko hesten, sko hesten med jarn og stål
Vegen til kongens slott er hål

Bortsett fra det fantasifulle innslaget om sølv og gull forteller dette noe om hvorfor det er nødvendig å sko hesten godt før en legger ut på langtur, særlig om vegen er glatt, eller hål som det står i teksten. Hensikten er å beskytte hestens hover mot sterk slitasje under arbeid og sikre godt feste på glatt underlag.
I motsetning til oss og de fleste andre dyr har hesten bare ei tå på hver fot, og hver av disse er beskytta av en hornkapsel som kalles for hoven. Den tilsvarer klauver og klør hos andre dyr og våre negler. Hoven vokser med om lag en cm i måneden, og for hester i frihet vil slitasjen mot underlaget sørge for at høvene bevarer sin naturlige lengde og form. For hester som trekker lass eller bærer rytter på hardt underlag blir slitasjen sterkere enn tilveksten, og hesten kan bli sårbeint. Dette unngår vi ved å forsyne undersida av hoven med en hestesko, men da vil hoven etter hvert bli for lang på grunn av mangel på slitasje. Etter et par måneder må vi fjerne skoene og beskjære høvene til riktig lengde, akkurat som når vi klipper negler. Skal hesten gå på beite kan den gå barbeint, men om den skal i arbeid må den skos på nytt.

Skoing av framfot. Kløvkompaniet, Maukstadmoen, 1974.

Den som skor hester kalles en hovslager og praktiserer et handverk med tusenårige tradisjoner. Når han arbeider står han motsatt veg av hesten. Han holder frambeinet mellom knærne mens bakbeinet holdes over låret på den sida som vender mot hesten. Etter at han har fjerna de gamle skoene beskjærer han hoven ved å slå på en stor kniv som kalles ei hovklinge med ei klubbe. Han må passe på at hoven får rett fasong slik at tåaksen, som er ei tenkt linje fra koden og gjennom tåleddene til bakken, blir rett sett både forfra og fra sida. På undersida av hoven er sålen og bakerst ei trekanta elastisk pute som kalles kråka, eller strålen. Av dette fjernes bare løst og avflassende horn ved hjelp av en hovkniv. Mellom hovranda ytterst og sålen innafor vises ei tydelig kvit linje som kalles saumranda.

Hovslagerverktøy. Fra venstre: Visitertang, klubbe, hovklinge, hovtang, skohammer, hovkniv, nitjern, nitklinge og hovrasp.

Når hoven har fått rett fasong må skoen tilpasses. Framhøvene er større og rundere enn bakhøvene, som er mer hjerteforma og mer avrunda på utvendig side. Det betyr at hver enkelt sko må tilpasses nøyaktig til den hoven den skal sitte på. Det skjer ved hjelp av en stor smedhammer og en ambolt som underlag. Deretter festes skoene ved hjelp av hesteskosaum som ligner flattrykte spiker med firkanta hode. Spissen er asymmetrisk slik at saumen når den settes rett veg gjennom et hull i skoen i saumranda og bankes inn med skohammeren vil søke utover og komme ut et stykke opp på hovveggen. Den spisse enden som kommer ut klippes av med hovtanga, og når alle saumene er på plass nites de ved hjelp av nitjern eller nittang. Det vil si at enden på hver saum bøyes tilbake nedover på utsida av hoven for å sikre godt feste. Det er ikke saum i bakre del av hoven. Det er for å tillate det som kalles hovspillet og består i at det bakre partiet blir breiere når hoven belastes mot underlaget, noe som er viktig for å ivareta god sirkulasjon og sunne forhold i hestens føtter.

Hovtang fra Kongsberg, kjent som «Kongsbergtang». Den er et multiverktøy. Bak på håndtakene sitter utstyr for å slå opp saumniter og åpne gjengrodde saumhull i brukte sko, det samme som nitklinga over brukes til. På sida ved kjeften er den utforma slik at den kan brukes til å neie saumen og som mothold på saumhodet når niten bankes inntil hoven med hammeren, de samme operasjoner som utføres med nitjernet øverst.

Når hesten skal ferdes på glatt underlag må skoene skjerpes med brodder. På leirete og sleipt underlag var der før vanlig å bruke sko med haker og grev, og på snø og is vintersko med to spesielle broddsaumer foran og nitsaumer bak på hver skogren. I dag brukes hovedsakelig fabrikkproduserte slettsko som har hull med gjenger der en kan skru fast brodder med hardmetallkjerne etter behov.