Ønsketenking, urealistiske holdninger eller snever egeninteresse ligger bak når næringslivet, miljøbevegelsen og politikerne hevder at ny teknologi i form av rensetiltak, vindmøller, el- og hydrogenbiler og elektrifisering av oljeinstallasjonene på norsk sokkel skal redde miljøet samtidig som vi nyter godt av fortsatt vekst. Krefter og ressurser brukes på avledningsmanøvrer i stedet for effektive tiltak for å hindre katastrofen som med stor sikkerhet vil ramme våre etterkommere.

Daglig blir vi minnet om at miljøet vårt er i rask endring. Rovdrift på ressursene og det enorme forbruket i den rike del av verden fører til utslipp til luft, jord og vann som truer menneskehetens framtid og alt liv på jorda. Likevel er kravet om fortsatt økonomisk vekst overordna alt annet. Fri handel og ferdsel mellom land og verdensdeler er en forutsetning for økt forbruk som driver spiralen videre. Globaliseringa legger også til rette for rask spredning av smittestoffer og epidemier som vanskelig lar seg kontrollere.
Heldigvis finnes det mennesker som engasjerer seg til beste for miljøet og våre etterkommere på jorda. De kjemper for tiltak som kan bremse, ja kanskje til og med stanse, den utviklinga mange opplever som truende. Ofte vil vi, som miljøvernere, likevel havne i det dilemma at vi sjøl deltar i og nyter godt av det systemet som er årsak til problemene. Det kan føre til at engasjementet rettes mot enkeltsaker som har stor symbolsk verdi i kampen mot raseringa av miljøet, men som ikke rokker ved de grunnleggende drivkreftene eller i liten grad innebærer konflikt eller offer for oss personlig. Det er det som med et godt folkelig utrykk beskrives som «å slå på skåka i stedet for merra».
Vern av rovdyr er et eksempel på en slik symbolsak som har fått gjennomslag og ødelagt mulighetene for sauehold og reindrift i stadig større områder av landet. Engasjementet har vært sterkest i byene der folk i liten grad blir berørt av konsekvensene. De mest ihuga av rovdyrforkjemperne har til og med oppfordra til boikott mot sau fra norske fjellbeiter og anbefalt folk å spise svin og kylling fôra med importert kraftfôr i stedet.
Framstegsvennlige miljøvernorganisasjoner med sterk tru på teknologiske løsninger, som Bellona og Zero, har gjort seg til talsmenn for det de kaller «nullutslippsbiler». Slike biler finnes naturligvis ikke etter som utslipp ikke bare dreier seg om det som kommer ut av bilens eksosrør. Alle utslipp knytta til produksjon av kjøretøyet, drivstoffet og handtering av avfall må tas med i regnskapet. Kamuflert som klimatiltak har vi likevel fått en storstilt og kostbar subsidiering av elbiler som fyller opp kollektivfeltene rundt hovedstaden. I mange tilfelle er dette bil nummer to eller tre i husstanden eller store luksusdoninger innkjøpt nettopp på grunn av avgiftsfritak og lave priser.
En allianse av skogeiere, entreprenører og industri som har gitt seg sjøl merkelappen «skognæringa» og flagget miljøvern som en hjertesak. De gir inntrykk av å sitte med løsningen på alle klimagassutslipp. Det som skal til er mer statlig støtte til nye skogsbilveger, økt avvirkning, markberedning og planting av gran, gjerne av utenlandsk herkomst langs kysten. Det er lett å forstå at dette er tiltak som tjener interessene til de som står bak, men mer enn tvilsomt om det gagner miljøet.
Et flertall på stortinget har vedtatt elektrifisering av oljeinstallasjonene på norsk sokkel. Det lanseres som et miljøtiltak, men er i virkeligheten ledd i et Svarteperspill der ansvar for utslippene må plasseres utafor Norges grenser. I stedet for å bruke noe av den fossile energien som pumpes opp i Nordsjøen til å drive generatorer skal det nå legges kabler fra land slik at alt kan eksporteres. Utslippene blir uansett like store, men vi pynter på det norske utslippsregnskapet. Prisen må norske husstander betale gjennom økte strømpriser og risikoen øker for at vi må importere elektrisitet basert på fossil energi eller kjernekraft øker.
Vi er sju milliarder mennesker på kloden. Prognoser sier det vil være elleve milliarder i løpet av dette århundret. Vi bruker allerede mer ressurser enn det kloden kan levere og holder det gående med store uttak fra den fossile energibanken. Men der kommer det ingen innskudd, og kontoen vil en dag være tom. Om ikke miljøkatastrofen kommer først. Alt dette vet vi, og framtidige generasjoner vil spørre: hvorfor gjorde vi ingen ting? Svaret ligger kanskje i menneskenaturen og det folkelige uttrykket «alle tenker på seg, det er bare jeg som tenker på meg». Det norske folk har gjennom valg innsatt ei regjering som har frislipp som prinsipp. Og vi kan glede oss over ståhjulinger, vannskutere, og fri bruk av snøskutere. Og avgiftskutt på store påhengsmotorer lansert som klimatiltak. Tenk på det neste gang det er valg, men gjør deg ikke store forhåpninger. Det er få som frivillig vil avstå fra dansen rundt gullkalven. Derfor nøyer vi oss med symboler.