Da hesteslåmaskina kom til gards

Bjørg 98023k

Slåmaskin av merket «Aktiv» som ble produsert i Morgongåva, Westerås i Sverige fra 1898.

Slåmaskina var en viktig forutsetning for «det store hamskiftet» på den norske landsbygda i siste delen av attenhundretallet. I løpet av noen få tiår fikk vi overgang fra sjølbergingsøkonomi og naturalhushold til handelsjordbruk med nye driftsmåter og maskiner med hest som trekkraft. Behovet for arbeidskraft ble mindre, men omstillinga krevde investeringer og ny kompetanse hos bøndene.


ES 1974 fr-2

Enhestes slåmaskin av merket «Aktiv». Sistranda, Frøya 1974.

Cyrus McCormick tok patent på hesteslåmaskina i 1831, men det tok omkring et halvt århundre før den fikk utbredelse av betydning i Norge. Henrik Bartnes har skrevet om denne hestemekaniseringa i boka Det gamle Beitstaden: «Slåtten var den lengste og mest arbeidskrevende onna. Mindre tilgang på arbeidsfolk, og tyngre slått etter at det ble kunsteng åpna vegen for slåmaskina. Den kom heilt fra Amerika. To eller fleire bønder slo seg gjerne i lag om kjøp av slåmaskin. De var redd om maskina. Enkelte torde ikke bruke den i regnværet, andre var svært omstendelige med smøringa. En bonde torde ikke lite på den nye maskinoljen til det, er det fortalt, og for å være sikker, brukte han tjære. Likevel fant han at maskina var adskillig hesttung». Når Sturla Brørs skriv om samme emne i bygdeboka for Namdalseid, omtaler han de første slåmaskinene slik: «Walter A. Wood – eit tungt beist for to hestar». De amerikanske maskinene, som McCormick, Deering og Wood, var tilpassa flatt landskap og store hester. Med fem eller seks fots fingerbjelke og knivstang røynet det hardt på hestene under norske forhold. Seinere kom lettere maskiner, også modeller for en hest, som var bedre tilpassa norske forhold.

Gamle Slåttonn r  (1 of 4)4

Den gamle og den nye tid møtes. 8 drenger og husmenn i skårgang med ljå. I bakgrunnen ser vi at ei tohestes slåmaskin er kommet til gards. Bildet er fra Vada i Verran. 

Den første på Namdalseid som kjøpte slåmaskin var Hans Peter Waleur. Han var født i 1831, og ble lensmann i 1860. I 1863 kjøpte han garden Bjørg. Han sa fra seg lensmannsombudet i 1873, men dreiv garden fram til sin død i 1889. Da Waleur fikk maskina heim, og slåtten skulle ta til, fant han på at han riktig skulle vise hvor overlegen den nye teknikken var. Derfor målte han opp to like store teiger, en på hver side av gardsvegen. Så sette han slåttekarene til å slå med ljå på sørsida av vegen, mens han sjøl skulle slå med maskina på nordsida. Men hestene vart skremt av sjauen fra maskina og Waleur var ukjent med teknikken, så det var ikke stort han fikk til. Slåttekarene derimot var ivrige etter å vise hva de dugde til og gikk hardt fram i skårgangen. Da de var ferdige holdt han Waleur enda på og praktes på teigen sin. En av karene, Jørgen Vollen som var husmannen i Nilsenget, gjorde pliktarbeid på gården i slåttonna. Han gikk fram til husbonden og sa: «No kan du kjør heim med det`den kneppelspælle dett, så ska vi slå tå stykkje dett og vi».

Bjørg 98027k

Slåttonn i Nilsenget 1998.

Erik Stenvik

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s