Hans Peter og Bergitte Magdalene Waleur med sin eldste datter i 1863, det året familien flytta til garden Bjørg.

Hans Peter Waleur (20.01.1831 – 22. 08.1889) var sønn av lensmann Elling Michael Waleur på Namdalseid. Han tok over lensmannsombudet etter faren i 1860. I 1863 kjøpte han gården Bjørg. Etter at han sa fra seg lensmannsombudet i 1873, fortsatte han som bonde på Bjørg fram til han døde i 1889. Omstendighetene omkring dødsfallet var spesielle og historien har levd på folkemunne fram til våre dager.

Lensmannsgården Bjørg på Namdalseid på 1800-tallet. Det er uvisst om det er gammellensmannen Waleur eller etterfølgeren Dahlback, som kjøpte gården i 1891, som står ved hestene.

Waleur gifta seg i 1860 med Bergitte Magdalene Muus fra Snåsa. De fikk tre døtre, Birgitte Magdalene f.1861, Erlinga f.1864 og Jenny Kathrine f.1867.
Hans Peter Waleur satte stor pris på festlig lag med god mat – og drikk. Akkurat det siste var kona og døtrene mindre glade for. Bergitta var av presteslekt og det kan hende synet hennes var prega av dette, og at hun overførte sin motvilje mot alkoholbruk til døtrene.
Sommeren 1889 hadde Waleur vært på Steinkjer og rådd seg med en kagge brennevin. Det skulle bli fest på Bjørg. Kaggen satte han på loftet over bislaget på baksida av stulåna. Rett utafor sto en stor avlsvær i tjor. Det var varmt om dagen, og etter som ytterdøra sto oppe for lufting, gikk væren inn i bislaget der det var skygge, og la seg.
På samme tid hadde ei av døtrene til Waleur bestemt seg for å slå et slag for edruskapen i bygda. Hun trakk ut tappen av kaggen slik at brennevinet rant ut og fant vegen gjennom det gisne loftsgolvet og ned i ulla på væren som lå i bislaget og tygde drøv i ro og mak.
Om Waleur fann ut hva som var årsak til ulykka veit vi ikke, men da han skulle flytte væren fann han i alle fall ut at han var brennvinslaus. Gjestebudet var i fare og gode råd var dyre, men han visste at husmannen i Nilsenget, Jørgen Vollen, dreiv med litt «husflidsproduksjon» på si. Han tok en hest og rei ned til elva Ferja, kryssa den og kom til Nilsenget som lå på vestre sida. Jørgen var heime, og han hadde akkurat svidd av en skvett. Brennevin skulle det bli råd med, men først måtte det smakes på varene.

Husmannsplassen Nilsenget i 2006. Til høgre husmannen Jørgen Vollen på eldre dager.

Da Waleur rei heimover hadde han en god del innabords og mer i ei krukke under arma. Det så ut til at festen var redda. Men da han skulle ri opp fra elva ved Storstranda   gikk det galt. På et sted som kalles Kløyva følger stien ei smal berghylle med flere meter stup på nedsida. Der greide han ikke å holde seg på hesten, og han falt utfor.

Utsikt over elva Ferja fra Hyllberget på Bjørg. Nilsenget ses ved elva i bakgrunnen, til venstre i bildet.

Da hesten kom heim med tom sal ante de uråd, og la avgårde for å se etter husbonden. Da de fant han nedom Kløyva var han i live, men ille medfaren etter fallet. Han ble båret heim og lagt til sengs. Han kom aldri på fote igjen, og 22. august døde han.

I dansketida innførte embetsmennene flertallsforma Bjørgan som navn på gården, men i bygda har den alltid hett Bjørg og det er nå gjeninnført som det offisielle navnet på gården.

Året etter ble Bjørg avertert til salgs, og i 1891 kjøpte Waleurs etterkommer som lensmann, Salamon Høyer Dahlback, gården.
Agnar Hundset som var født i 1901 og bonde på Bjørg fra 1932 til 1968 fortalte meg denne historien. Borgvar Bolling f. 1919 (bror til skuespilleren Jens Bolling) har i brev til meg 19.1.2000 bekrefta at han kjenner historien om ”oldefars siste ridetur” fra mormora som var Waleurs yngste datter Jenny. I den versjonen hun fortalte var det riktignok ei av tausene som slo ut brennevinet og dermed indirekte var årsak til gammellensmannens sørgelige endelikt.

Erik Stenvik