Høystakk i utmarka. Namdalseid 1930. Beitstaden historielags bildesamling.

I uminnelige tider har fôrressursene i utmarka blitt nytta ved beiting og slått. Slik ble energi og næringsstoff henta inn og overført til mat, ull og trekkraft for menneskene, samtidig som gjødsla fra dyra som ble fora med fjellhøy ga nødvendig næring til åkerjorda. Kunstgjødsel og importert kraftfôr har gjort oss mindre avhengig av utmarka og fjellslått har knapt forekommet etter krigen. I utskrift av lydbåndopptak forteller Birger Sverkmo og Karstein Derås fra Namdalseid om utmarksslåtten slik de opplevde den i ungdommen.

I dag er det vanskelig å forestille seg hvor viktig slåtten i utmarka var, og hvor stort omfang den hadde. I samband med matrikuleringa på 1860-tallet ble avlingene registrert. I Namdalseid ble det i 1863 høsta over 1000 lass fjellhøy, over 100 lass setervollhøy og mer enn 900 lass fra utenger og elvenes. Hvis vi forsiktig anslår vekta av et vinterlass til 200 kg, er det tale om ei avling på minst 400 tonn høy fra utmarka. Forskere ved Universitetet i Trondheim har vist at avlinga på utslåtter kan variere fra 20 – 30 kg pr. da. på lågproduktive myrer til 100 – 150 kg på gode slåttenger når det ble høsta annet hvert år. Setter vi gjennomsnittsavlinga til 50 kg pr. da. betyr det i så fall at minst 8000 mål må ha vært slått i utmarka i Namdalseid.

Birger Sverkmo, født i 1917, vokste opp på Sagmoen. Han var med foreldrene og slo i området ved Govatnet:
«Fjellslåtten kom som regel i august når vi var ferdig med slåtten heime. Den tida var det mer gras i fjellet enn det er no for tida. Han far fortalte at da han var på Sverkmoen slo de rundt Heitømte og da hadde de 48 stakker der. Det ble mer gras når marka ble pussa og stelt, men det må være andre ting også som gjør at det er mindre gras i fjellet no enn før.
Det var mye høy som ble heimkjørt på vinterføre fra fjellet. Sleden ble forlenga med rekstrer eller bord og da fikk vi med omtrent en stakk i lasset, omkring 200 kg høy.
Vi hadde med flere ljåer så vi hadde å bytte på, sjøl om far kunne slipe når han var heime i fjøset. Når graset var slått ble det bredd mest mulig jamnt utover. Det som lå i skyggen ble flytta slik at det kom i sola. Tidlig på sommeren måtte graset tørke et par dager, men seinere på sommeren når graset var mer avstadig greide det seg med en dag. Hvis det kom ei regnskur måtte vi «røre» i graset etterpå, det vil si at vi vendte graset med riva. Var det utrygt vær «tuva» vi graset, og la kjemmer på toppen slik at vatnet rant av. Når været letna ble graset kasta utover gjen.
Stakken ble satt på myra, men på en plass der vannet ikke ville samle seg. Til underlag hogg vi ei tørrgran eller ei bjørk. Først la vi ned åser en veg, og så andre vegen slik at vi fikk en firkant på om lag 2,30 m rundt stakkstonga. Oppå denne ramma ble det lagt småbjørk med rota inn og lauvet ut. Stakken skulle komme ur lite utom dette underlaget slik at vatnet fikk renne av.
Stakkstonga var støtta av fire skråstrevere som var fastspikra omlag 1,20 m opp på stonga. Når vi begynte å legge på høy var det viktig å pakke godt under disse skråstreverne. Ellers kunne det bli åpning slik at stakken seig i hop i midten og tok inn vatn. En måtte alltid trø hardest innved stonga. Den som trødde ble oppå stakken til den var ferdig. Helst skulle stakken vide seg ut litt oppover til en kom til kvessinga. Da ble det brukt kjemmer som ble lagt godt til rette slik at vatnet kunne renne av. Hvis stakken tok inn vatn kunne høyet bli skjemt. Det var viktig å tette godt rundt stonga på toppen. Der la vi først på never og så ei stor torv. Til slutt laga vi en bendel av gras som vi dro til rundt stonga og trødde nedover.
Når vi bar i hop høyet til stakken brukte vi kippband som far laga av to små sulbjørker, den ene med langt rotskaft. Han bandt dem sammen i toppendene. Så la vi på høyet og smetta det lange rotskaftet gjennom den andre sula og dro til. Så var det å huke seg ned, legge skaftet over aksla og få børa på nakken. Slik kunne vi få med oss mye høy, som regel 3 kjemmer».

Karstein Derås var født i 1916 og vokste opp i Lingsbrenna. Han forteller om den sommeren han og broren Bjarne, som var tre år eldre, drev myrslått ved Buaberget:
«Det var i 1927, en søndag sist i juli. Vi var ferdig med slåtten heime og hadde fått inn høyet. Da gikk vi til fjells, og vi så lyst på oppgaven vi hadde foran oss. Vi hadde med oss to nyslipte ljåer hver, og rive. Av mat hadde vi med kak og flesk og kaffe og sukker. Og så hadde vi med oss fire sekker som det hadde vært salpeter i. De var vanntette og ble kalt presenningssekker. Da vi kom fram fant vi oss ei høvelig gran og bygde barhytte under den. På toppen la vi presenningssekkene. Da hadde vi bra husvære sjøl om det skulle bli regn. Så bars det til å slå og det dreiv vi på med ei bra stund utover kvelden. Siden var det å få seg mat og ha inn bar til å ligge på før vi gikk til ro.
Neste morgen var vi tidlig opp og begynte å slå. Det drev vi på med til sola begynte å varme. Da bars det til å breie. Vi måtte også sørge for å få graset ut av skyggen for å få best mulig tørk. Om kvelden var det å fortsette å slå før vi la oss, og likeså neste morgen.
Det gode været holdt seg, og utpå dagen da sola begynte å få tak, bars det til å røre det graset som ble bredt dagen før. Når vi rørte måtte vi begynne i nordøst-kanten og vende graset slik at sola kunne få godt tak på den sida som hadde ligget ned.
Om kvelden ble graset tuva, det vil si at det ble raka sammen i små hauger, særlig hvis været var utrygt. Om morgenen slo vi mens det var dogg, Når doggen var reist ble tuvene kasta utover og det nyslåtte graset ble breidd. Det var litt tjon med det. Når høyet var tørt ble det samlet i «seta», det vil si avlange hauger ca. 1m brei, 2m lang og 1,5m høg. Slik kunne høyet stå til vi hadde nok til stakken.
Når det var godvær var høyet tørt i løpet av to – tre dager. Hvis det ble regn måtte vi samle det halvtørre høyet i tuver. Slik kunne det berge til det ble godvær gjen.
Det første vi måtte gjøre da vi skulle ha til stakken var å finne oss ei stakkstong. Til det tok vi ei blanktørrtell. Det var ei lita gran som hadde tørka på rot og sluppet barken. Den ble kvesst i begge ender. Først snudde vi stonga opp ned og stappa hol med den granne enden, så satte vi henne med rotenden ned i myra. Rundt stonga laga vi et underlag for stakken. Først la vi to stokker på hver side av stonga med omlag samme dimensjon som den, deretter to den andre vegen. Dette ble festa sammen med spiker. Så satte vi opp tre skråstrevere fra denne ramma og et stykke opp på stonga. Oppå ramma la vi småbjørk så vi fikk et godt underlag så stakken skulle holde seg tørr. Så la vi høyet inntil stonga og trampa etter hvert. Jeg var oppå og trampa og Bjarne la på høy. Vi forma til stakken etter hvert slik at den ble videre oppover et stykke. Vi la inn litt småbjørk i stakken slik at vi festa toppen i stonga og la rotenden utover. Da ble det ikke så glatt og det hjalp til å holde forma på stakken. Når vi kom til kvessinga der stakken begynte å smalne oppover brukte vi kjemma. Til slutt tredde vi ei stor torv nedover toppen av stonga. Den skar vi ut av myra med en ljå.
Vi laga to stakker og den siste ble vi ferdig med fredags kvelden. Det måtte være i 9 – 10 tida og sola skein enda, men vi gikk ikke heim. Vi gikk i barhytta og la oss og sov uten bekymringer. Neste morgen, klokka kunne vel være både ni og ti, da våkna vi med at far var kommet. Det hadde regna hele mogenen, og de som var heime syntes det var rart vi ikke hadde kommet heim. Vi ble med heim og spiste middag. Været letna utover dagen. Da tok vi med oss ryggsekk med mat og hver vårt spann og gikk til fjells for å se etter molta. Det var no liksom fjell-livet som var vår store interesse da, veit du. Om natta lå vi i ei gammel skogastue inne ved Rør- og Langvatnet.
Høyet ble heimkjørt på vinterføre. Vi brukte langslede. Bjørkeriset fra stakken la vi inn i lasset. Da hang det bedre i hop. På toppen brukte vi høytong».

Her kan du se film om Myrslått og stakking i utmarka

Her kan du se Film om ljåslått og hesjing