Småbrukeren er død – leve småbrukeren!

4956435475_0acea12827_o(1)

Småbruket ved enden av vegen. Lofoten 2008. Foto: Erik Stenvik.

Et småbruk er etter tradisjonell oppfatning en jordbrukseiendom der det drives planteproduksjon, gjerne også husdyrhold, i mindre omfang. Det dreier seg altså om en mindre gård, men småbruk er et relativt og tøyelig begrep. I følge Olaf Berg, alias «Martin Kvennavika», er det vanskelig å skille en stor småbruker fra en liten storbruker. Det har vært gjort forsøk på definisjoner av småbruk ut fra areal eller dyretall, og Wikipedia foreslår «fra ingen til 3 vinterforede kyr eller kalver eller et noe høyere antall sauer eller geiter». Dette er tøv. Oppfatningene av hva som er et småbruk varierer avhengig av driftsformen, hvor i landet vi befinner oss, og ikke minst hvilken tid vi snakker om. Det som var en gård for en mannsalder sia kan være et småbruk i dag, hvis den i det heile tatt eksisterer.

Et forsøk på en mer generell definisjon kunne være at et småbruk er en gård som drives ved hjelp av bondens eller familiens egen arbeidsinnsats. I dag er heller ikke dette noe godt kriterium etter som mye av det fysiske arbeidet er forsvunnet gjennom industrialisering og automatisering. Dessuten utføres mange oppgaver i landbruket i dag av innleide entreprenører og eksperter. I forvaltningssammenheng brukes verken «gård» eller «småbruk» lenger. I dag er det kun snakk om «driftsenheter», og det er «foretak» som søker om tilskudd til produksjonen. Det trenger slett ikke å være knytta til en enkelt gård eller bonde, det kan like gjerne være samdrifter eller selskaper.

5512159448_1b005c34f6_b
Nedlagt bureisingsbruk i Stjørdal 2008. Foto: Erik Stenvik.

I mellomkrigstida var det politiske målet å dyrke jord og etablere flere bruk i Norge. Etter krigen har landbrukspolitikken hatt som mål å fjerne småbrukene, uavhengig av hvem som har hatt regjeringsmakt. Nå er det på det nærmeste fullbrakt, småskala- og familiejordbruket er nesten borte. Den sittende regjeringa, der landbruksdepartementet er lagt i Fremskrittspartiets hender, har sørga for å sette siste spikeren i kista.

På 1980-tallet var jeg aktivt engasjert i landbrukspolitikken, styremedlem i Norsk Bonde- og Småbrukarlag og deltok flere ganger i jordbruksforhandlingene. På den tida, med Per Olaf Lundteigen som leder, førte Småbrukarlaget ei aktivistisk linje for å hindre fortsatt industrialisering av landbruket og avfolking av bygdene. Sjøl om vi gjentatte ganger brøyt forhandlingene, støtta Norges Bondelag den rådende politikken og inngikk avtaler med staten som førte til at strukturrasjonaliseringa, som vi ser resultatene av idag, fortsatte i stadig økende tempo.

7428046588_3bfab94edd_b
I dag er det mange som drømmer om småbruk som bo- eller feriested, men ingen vil være småbruker. Rissa 2012. Foto: Erik Stenvik.

I 1989 skreiv jeg en artikkel i Syn og Segn om framtidsutsiktene for småbrukeren i lys av samfunnsutviklinga og politikken som rådde den gang. Da var det nesten 100 000 bruk i drift, i dag er det omkring 40 000 igjen, og mine dystre spådommer har blitt virkelighet. For den som måtte være interessert i å lese om drivkreftene som tok knekken på det norske småskalajordbruket som var basert på familiens arbeidskraft og lokale ressurser finnes ei lenke til artikkelen nedafor.

Fra Syn og Segn nr.1 1989:
Tida ute for småbrukaren

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s