Setervoll i Gjevilvassdalen i 1968. Da dette bildet ble tatt var alle norske kyr ute på beite om sommeren, og alle hadde sitt eget navn. Slik er det ikke lenger. Foto: Erik Stenvik

Æ står fra morra og te kveld
Og vaske jur og rompestell
På hu Dagros og Fagros og Lina og Stina
Og Tina og Mina og dem som har sina

Fjøsvisa med Vømmøl kom i 1975, samme året som Hitraaksjonen da melkeprodusentene gikk til skattestreik i protest mot landbrukspolitikken.
I 1969 var det 436 000 melkekyr fordelt på 82 000 gårder i Norge, det vil si at gjennomsnittsbuskapen var på 5,3 kyr. De var nærmest som familiemedlemmer å regne og hadde sjølsagt navn. De gikk ute på beite hele sommerhalvåret og kunne bli både 15 og 20 år gamle.
I 2015 har vi 228 000 melkekyr fordelt på 8887 driftsenheter, eller foretak som det også kalles. Bonden på egen gård er ute, nå er virksomheten organisert som selskaper i form av AS, BA, DA eller hva det nå heter. Gjennomsnittsbuskapen er på 25,7 kyr og kua er redusert til en produksjonsenhet som identifiseres ved hjelp av et nummer på øremerket og i databrikken i halsbåndet. Kyrne melkes med robot og blir sjelden mer enn fem år gamle. Mange av dem står inne året rundt, og i de store buskapene har få eller ingen navn.
Når kyrne ikke lenger får navn brytes en tradisjon som går helt tilbake til urkua Audhumla i den norrøne skapelsesberetningen. Heldigvis er norske kunavn godt dokumentert i et rikt kildemateriale. Nedafor kan du lese om ulike typer av navn, hva de betyr og hvor du kan finne ut mer om dette spennende emnet.

Les videre →