Stikkordarkiv: trondheimsfjorden

Bestefar minnes: Fiske i Nidelva og i sjøen ved hytta på Flakk

Luna

Dorging etter laks og ørret i Nidelva ca 1920. Emil Simonsen ror, broren Olaf i bakskotten holder snøret. I framskotten sitter Emils sønn Sigfred. I bakgrunnen eiendommen «Luna» der Emil bodde i 60 år. Husene ble bygd ca 1860 som landsted for fattigforstander Schive. Privat foto.

Min morfar Emil Simonsen, født 1893, bodde 60 år av sitt liv på Øvre Bakklandet på eiendommen «Luna» i Vollafallet ved bredden av Nidelva. Her lå det godt til rette for fiske etter laks og ørret fra båt.
På 1930-tallet bygde han hytte ved fjorden på Flakk på Byneset. Det ga også gode muligheter for fiske i sjøen. Emils svigerfar, Marius Loraas, som ble enkemann på denne tida tilbrakte mye tid på hytta med vedhogst og fiske. Han hadde verken bil eller sykkel, men brukte beina fram og tilbake mellom byen og Flakk.
Nedafor kan du lese utskrift av et lydbåndopptak fra 1972 der Emil Simonsen forteller om fiske på Nidelva og minner fra hytta på Flakk.

Les videre

Reklamer

Morderen Fredrik Jonsen og øvrigheten – om rettergang og straff på 1700-tallet

«at knibes med glødende Tænger og hovedet afhugges med en Øxe»

Skarpretter

Blokk og øks, skarprettererens viktigste verktøy. Bilde fra Kildenett

6. juledag i 1764 ble gjestgiveren Peder Taraldsen i Hjellosen i Beitstad, aller innerst i Trondheimsfjorden, angrepet og stukket med kniv av en drukken gjest. Han døde dagen etter. Gjerningsmannen, den 19 år gamle samen Fredrik Jonsen, ble pågrepet, tiltalt og dømt til døden for drapet. Dommen ble fullbyrdet ved halshugging på det stedet der forbrytelsen skjedde 28. april 1767.

I den etterfølgende beretningen basert på sakens dokumenter og andre kilder kan du lese den sørgelige historien om offeret, gjerningsmannen og hendelsesforløpet. Der får du også stifte nærmere bekjentskap med fogden Peder Randulff, som representerte påtalemyndigheten, og sorenskriveren Peder Rosted som dømte i saken, som begge hadde sine «svin på skogen». Du får også høre om skarpretteren og hans medhjelper nattmannen som ble henta med robåt fra Trondheim for å foreta henrettelsen.

Les videre

Ferdsel til sjøs gjennom tidene

lysøysund

Fram til dampskipene kom midt på 1800-tallet foregikk ferdselen både uta- og innaskjærs i Norge i åpne båter av ulike typer og størrelser. Nærmest på bildet en fembøring fra Nordland.

Da de første menneskene kom til den skandinaviske halvøya etter siste istid tok de seg fram langs kysten. Trolig hadde de allerede den gang enkle farkoster av samme type som har vært brukt av naturfolk opp til vår tid. Det kunne være skinnkledde kanoer, og etter hvert som skogen produserte trær av tilstrekkelig størrelse, stokkebåter. Med disse kunne de ferdes i kystnære farvann, helst innaskjærs, og på fjorder, elver og innsjøer. Tidlig ble innaskjærs farleder gjennom fjorder og sund etablert. Ofte måtte eid mellom fjordarmer eller vatn krysses til fots for å unngå farefull ferd på åpne havstrekk. Først langt opp i jernalderen, i det som kalles vikingtid, ble store havgående skip med kjøl og seil utvikla. Råseilet ga imidlertid begrensa mulighet for kryssing mot vinden, og mange ganger var det nødvendig å vente på gunstig bør, eller ta årene fatt.

Les videre