Fram til dampskipene kom midt på 1800-tallet foregikk ferdselen både uta- og innaskjærs i Norge i åpne båter av ulike typer og størrelser. Nærmest på bildet en fembøring fra Nordland.

Da de første menneskene kom til den skandinaviske halvøya etter siste istid tok de seg fram langs kysten. Trolig hadde de allerede den gang enkle farkoster av samme type som har vært brukt av naturfolk opp til vår tid. Det kunne være skinnkledde kanoer, og etter hvert som skogen produserte trær av tilstrekkelig størrelse, stokkebåter. Med disse kunne de ferdes i kystnære farvann, helst innaskjærs, og på fjorder, elver og innsjøer. Tidlig ble innaskjærs farleder gjennom fjorder og sund etablert. Ofte måtte eid mellom fjordarmer eller vatn krysses til fots for å unngå farefull ferd på åpne havstrekk. Først langt opp i jernalderen, i det som kalles vikingtid, ble store havgående skip med kjøl og seil utvikla. Råseilet ga imidlertid begrensa mulighet for kryssing mot vinden, og mange ganger var det nødvendig å vente på gunstig bør, eller ta årene fatt.

Les videre →